Noen som vil dele sine fødselshistorier med meg?

[Anonym bruker]

Synes det er veldig morsomt å lese fødselshistorier! Vil høre DIN!!

[Anonym bruker]

Hadde time til kontroll på fødeavd. 9. Januar kl 9, 1 uke over termin. Hadde da ingen tegn til fødsel, så jeg mistenkte at jeg ikke var moden. Begynte med ctg i en ½ time for å registrere sammentrekninger. Det viste det seg at jeg hadde, men jeg merket ikke noe til de. Jordmor sjekket meg for modning, og som jeg trodde var jeg ikke det. Så gikk turen til gynekolog og ultralyd. Alt såg fint ut med babyen, men hadde litt lite fostervann. Og vi fikk velge igangsetting samme dag eller dagen etter. Vi var i grunn klar, så valgte å gå i gang med det samme. Og da bar det tilbake til fødeavd. for å få satt modningstablett, klokka var nå 10.30. Måtte ligge med denne i 2 timer, samtidig som jeg låg en stund med ctg. Timene gikk, ctg viste sammentrekninger, og jeg hadde nå begynt å kjenne svake murringer.

 

Kl 16.30 sjekket jordmor meg igjen, og jeg var nå godt moden, så ny modningstablett var ikke nødvendig. Ble samtidig strippet. Satte også et klyster. Og etter det begynte ting å skje. Satt og spiste kveldsmat når jeg begynte å kjenne sammentrekninger i låra, kjentes akkurat som om jeg fikk mensen. Men de kom så tett, 2 min mellom, så jeg trodde det bare var maserier. Ble så sjekket av jordmor igjen, og jo da dette var ekte rier. De kom med 2 min mellom, og ble bare kraftigere og kraftigere. Men jeg kjente de mest i låra, i magen kjente jeg nesten ingenting.

Jeg hadde planer om å være mest mulig oppegående under fødselen, men med riene i låra kunne jeg bare glemme dette, klarte omtrent ikke stå på beina. Og med 2 min i mellom så hadde jeg ikke pauser å gå oppe på heller. Jeg begynte tidlig med pusting, og pustet meg konsentrert gjennom alle riene. Jeg gikk også inn i en tilstand der jeg ikke enset så mye rundt meg, og husker svært lite fra åpningsfasen.

Men når jeg tenker tilbake på det lille jeg erindrer opplevde jeg den ikke som spesielt smertefull, var absolutt overkommelige smerter. Smertestillende ble aldri et alternativ.

 

Kl 22 hadde jeg 7 cm åpning og ble flyttet over i fødesenga. Og nå gikk heller ikke så langt tid før jeg begynte å kjenne trykketrang. Men babyen låg fortsatt langt oppe i bekkenet, så de ville ha meg opp og stå en stund, men det var ikke særlig behagelig. Pustet som en helt, og tror det hjalp faktisk, for trykketrangen ga seg tidlig i riene. Og så lang tid med trykketrang, nesten 3 timer, var egentlig det verste med hele fødselen.

 

Så kommer en litt "dramatisk" bit, så om du har litt fødselsangst, så kan det kanskje være greit å hoppe over neste avsnitt :-)

 

Litt over kl 01.00 hadde jeg full åpning og fikk endelig begynne å presse. Presset og presset, prøvde forskjellige stillinger, men fikk han ikke ut. Etter 1 time tilkalte jordmor gynekolog for å ta han ut med vakuum. Ble bedøvd og klippet flere steder :-(. 3 ganger glapp vakuumet før han endelig kom ut på 4. forsøk, kl 02.48. Viste seg da at han var stjernekikker, så var derfor jeg ikke klarte å presse han ut selv. Fikk han opp på brystet et lite øyeblikk før han måtte tas ut på siderommet og bli sugd for fostervann og slim han hadde svelget på vei ut. De jobbet vel med han en 1/2 time ca.

Så begynte jeg plutselig å blø kraftig fra livmor, og da ble det aktivitet rundt meg. På med drypp og massering av livmor for å få stanset blødningen, og det tok heldigvis ikke så lang tid før den stoppet, men rakk allikevel å miste en del blod. Så skulle jeg syes sammen, og det tok sin tid, var ikke få sting som måtte til, hvor mange vet jeg ikke, vil ikke vite det heller.

Kunne godt vært de foruten, for et par av de lengst bak gjør skikkelig vondt og jeg har problemer med å sitte og å bevege meg. Spiser derfor mer smertestillende enn jeg liker.

 

Så blir det trygt å lese igjen…….

 

Til tross for dramatisk slutt ser jeg tilbake på fødselen som en kjempefin opplevelse, og er overrasket over meg selv for måten jeg taklet den på. Fødselen tok 9 timer fra første rie til gutten var ute. Jeg var helt rolig hele veien og hadde i følge jordmødrene en imponerende pusteteknikk og måte å takle riene på. Pustingen kom helt av seg selv, jeg begynte automatisk å puste når jeg kjente riene komme. Min kjære var også en fantastisk god støtte, hadde aldri trodd han skulle takle det så bra som han gjorde.

 

3560 gr, 51 cm lang og 36 cm rundt hodet var min lille gutt. Hadde litt startproblemer med ammingen fordi han var litt trøtt og slapp et par dager, men dette snudde heldigvis fort. Og når vi kom hjem fra sykehuset tok han brystet som om han aldri hadde gjort noe annet.

[Anonym bruker]

Det er et forum her inne som heter 'Min fødsel', der finner du mange fødselshistorier...

[Gjest]

Gikk med 6-7 cm åpning i en uke, uten å ha kjent noen ting. Tilslutt tok de vannet mitt på sykehuset for at jeg skulle slippe å føde hjemme. De regnet med det ville gå veldig fort når det først begynte. I tillegg til stor åpning satt hodet veldig langt nede. Nesten så det føltes som ungen skulle ramle ut. Etter de tok vannet gikk det ca en time så var hun født. Det var fryktelig vondt, men var i fin form rett etterpå og slapp å sy et eneste sting:)

[Xempel]

Gratulerer HI, du har nettopp startet det som trolig blir dibs lengste tråd noensinne.

 

Min fødsel var vond og forholdsvis kort, takk som spør.

[Anonym bruker]

Å, visste faktisk ikke det Takk!

[Tommage♀♂]

(Klippet og limt fra barnimagen.com)

 

 

Nå har jeg ikke lenger Barnihelemagen! 15:29 3.12.2005

Jeg er blitt mamma!!

 

Jeg som hadde så mange planer for hva og hvordan jeg skulle gjøre ting og tang når fødselen kom i gang, tror dere jeg var forberedt i det hele tatt eller? Jeg tenkte f.eks at jeg skulle ta meg en god dusj når riene var kommet i gang, og da skulle jeg samtidig shave legger og andre ting, hihi=) Og sambo som var hjemme i Hardanger skulle ha god tid til å komme til Karmøy og møte meg, for så å kjøre til sykehuset. På sykehuset skulle jeg få epidural og annen narkotika, og helst være bevisstløs under fødselen. Ingenting ble som planlagt........

 

Våknet klokka 03.28 (her er vi pinlig nøyaktige) natt til torsdag, og tenkte at når jeg først var våken kunne jeg ta en tur på toalettet. Før jeg fikk tenkt ferdig rant det fostervann nedover leggene, og det fortsatte å renne en god stund. Helt til jeg var på sykehuset faktisk! Vel, vel, bimmer som jeg er gikk jeg og satte meg ved dataen og spurte om råd, og fikk beskjed om å ringe sykehuset (er det ikke greit å vite at det sitter noen gravide damer foran pc'en til alledøgnets tider?) . Som sagt så gjort, men siden riene ikke hadde begynt enda fikk jeg beskjed om å legge meg igjen. Tenkte at jeg kunne jo ringe sambo å gi beskjed da, så klokka 4 fikk han vite at vannet var gått, og at han bare kunne sove videre, pga manglende rier... Lå og snakket med ei venninne på mobil, hun hadde nattevakt, og lå og telte riene som så smått begynte å komme sammen med meg. Klokka halv 5 vekket jeg mamma og pappa, som begge ble like hysteriske og ville kjøre på sykehuset med en gang! Jeg roet dem, og sa at det kunne gå laaaang tid enda, riene kom med ca 10 min mellomrom, men varte bare 30 sekunder.

 

Ti over 5 ringte jeg sambo og ga beskjed om at han måtte starte kjøreturen på 4 timer. Det var snøstorm over fjellet, så han fikk ikke kjøre så fort som han ville!

 

Halv 6 var riene så vonde at jeg pakket ferdig baggen (jeg var ikke sååå sent ute, var jo enda 3 uker til termin!), og litt over klokka 6 satte vi oss i bilen. Pappa kjørte, jeg ved siden av med rier og mamma i baksetet. Litt av en gjeng=) Riene kom da med ca 3-4 minutters mellomrom, og varte litt lenger enn før.

Full av rier som jeg var ble jeg ganske så varm inne i bilen, så jeg prøvde å åpne vinduet. Fikk jeg det til? Nei. Kjeftet på pappa at han skulle ta av barnesikringen, men han fikk heller ikke til å åpne det! Grrrrrr! Prøvde altså å åpne vinduet i nesten 4 mil, ble sintere og sintere! Hva skjedde når jeg var gått ut av bilen? Vinduet åpnet seg...

 

 

Kvart på 7 var vi oppe i fødeavdelingen i Haugesund, fikk da beskjed om å vente til klokka 7 pga vaktskifte. Det må være det lengste kvarteret i mitt liv! Riene kom nå tett som hagl, og fyyyy faen så vonde de var! Jeg stod ute i gangen og ropte "Au, au, au, au!" for hver ri, og endelig kom en jordmor student og vinket oss inn. Hun så at riene kom så tett at hun skippet ctg etellerannet, og la meg heller i en seng for å skjekke åpning. 5-6 cm! "Epidural!" ropte jeg, "gi meg epidural!!!" Jada, svarte damen, og begynte å gjøre klart for epidural. Satte frem lysgassen til meg, men den ble jeg bare drita full av... Hjalp ikke noe særlig, men når jeg fikk dreisen på pustingen var det godt å konsentrere seg om å puste regelmessig..

 

"Aaannnnggggh!" sa jeg, og studenten kikket forskrekket opp. "presser du?!?" Plutselig gikk alarmen, og to andre damer kom løpende inn. Åpning ble skjekket, manglet bare en kant nå! Da var klokken nesten halv 8.. Mamma som var med ringte sambo og lurte på hvor langt han var kommet, og siden han enda var et stykke unna innså hun vel at hun var den heldige som skulle få overvære fødselen. (Det hun ikke fortalt før senere var at han var innom en bensinstasjon og kjøpte seg pølse når hun ringte. PØLSE!!)

 

Litt senere ble jeg flyttet over i en fødeseng, og pressriene var i full gang! Presset i 55 minutter, mens mamma presset sammen med meg, og endelig, klokka 08.48 var Thea Oline ute av mamma sin mage=D Masse sort hår, og lik på sin pappa!

 

Husket at jeg tenkte "dette vil jeg ikke", og like etterpå "jaja, blir det ikke verre enn dette går det jo bra!" under fødselen, og nå i ettertid må jeg si at det slett ikke var så vondt som jeg hadde innbillt meg på forhånd!

 

Sambo kom dinglende inn mens de sydde meg sammen, jeg fikk en liten rift bare. Synd at han misset fødselen, men jeg var så opptatt at jeg ikke savnet han en gang!

 

4 timer etterpå tok vi inn på sykehotellet, hvor vi klarte oss selv til i dag morges, da reiste vi hjem til mine foreldre. Nå skriker hun etter mat, så jeg må avslutte=)

 

Kort fortalt var det en kjempefin fødsel, på litt over 5 timer fra vannet gikk til tulla var ute! Jeg kunne ikke vært heldigere=) Og sambo er stolt pappa som bærer henne rundt som om han ikke skulle ha gjort annet!

[Tommage♀♂]

(fremdeles klippet og limt)

 

Mandag 2. april gikk jeg rundt med en del murring og til dels sterke kynnere, så da kvelden kom fant vi ut at det var like greit å la frøken Dings sove hos mine foreldre den natten, i tilfelle rottefelle.

Jeg gikk tidlig til sengs, og i 22-tiden fant jeg ut at dette var mer enn kynnere, de økte både i styrke og hyppighet. Siden forrige fødsel startet med vannavgang var jeg veldig i tvil, for det var riktignok rier, men de var svake, og jeg følte ikke de gjorde nytte for seg.

De jordmødrene jeg har hatt kontakt med i svangerskapet har alle rådet meg til å reise opp til sykehuset ganske kjapt siden det var fare for rask fødsel, så jeg ringte opp før klokken 23 for å gi beskjed om at de kunne vente meg inn i løpet av natten.

 

Riene kom veldig uregelmessig, 6-15 minutters mellomrom. Følte meg egentlig ganske teit når vi dro, for jeg følte ikke egentlig at jeg var i fødsel, men våget ikke være hjemme heller når det er 45 minutters kjøretur til sykehuset! Min største skrekk var å måtte føde hjemme eller i et lyskryss på vei til Haugesund...

 

På vei nordover stoppet vi på en bensinstasjon og handlet vannflasker og litt mat, en leppepomade og andre nødvendigheter, og damen i kassen ble nesten litt bekymret da jeg krøket meg sammen under en rie, hehe=)

 

Da vi ankom sykehuset klokken 1 var det fremdeles uregelmessig, men ganske vondt, og jeg ble satt i dagligstuen med belter rundt livet for å måle riene. Da kom de med 4-6 minutters intervaller, og jeg ble skrevet inn. Hadde bare nesten 4 cm åpning, og da hadde jeg gått rundt med 3 cm åpning i over en uke allerede, så jeg ble litt skuffet, men ikke så veldig overrasket, for jeg følte som sagt at riene ikke var så veldig effektive. Klokken var allerede blitt 4 da vi endelig kom oss inn på rommet, og vi var slitne og trette begge to. Sambo hadde allerede sovnet i alle sofaer vi passerte før vi kom så langt, og nå ség han sammen i en lenestol og begynte å snorke igjen! Fnys! Men han var da grei og masserte meg på ryggen da riene kom, mens jeg hang i en prekestol og ynket meg.

 

I 6 tiden dabbet riene av, og jeg begynte å sovne mellom hver ri. Åååå, så skuffet jeg var! Ved vaktskifte i 7-tiden måtte jeg bare konstatere at det meste var over, og nedturen var komplett. Ny jordmor sjekket meg, og åpningen var fremdeles bare 4 cm! Falske rier altså=(

Vi la oss til å sove et par timer før vi bestemte oss for å dra hjem, men da foreslo jordmor at de kunne prøve å ta vannet, og om det ikke hjalp evt sette meg på drypp. Joda, vi var villige til å prøve alt, nå når vi først var der. Men først ville de at jeg skulle ta meg en times spasertur rundt omkring, så vi gikk og tøflet rundt på sykehuset en stund.

 

Halv 11 begynte riene å komme tilbake, og denne gang var jeg ikke i tvil; det var ekte saker! Jippi, fødselen var i gang! Derfra gikk det slag i slag, og i 13-tiden begynte jeg å be om smertestillende. Fikk lystgass, og etterhvert akupunktur, men det må jeg si; åpningsriene var mye verre denne gang enn forrige! Det har nok noe med at forrige gang stod jeg oppreist nesten helt til pressriene begynte, og kom på sykehuset bare 2 timer før hun var ute. Denne gang lå jeg i fødesengen fra det startet omtrent, og da var jeg allerede utslitt etter natten. Og fødeseng er ikke å anbefale med bekkenløsning, fysj a mei!

 

Det kom til et punkt der jeg spurte om det var for sent å få epidural, og fikk et kontant "JA" til svar. Sukk... Det er alltid for sent når jeg spør etter epidural! Da jeg ba om narkose og litt senere spurte om de ikke bare kunne skjære ham ut var det så vondt at jeg forstod at det snart var over, og det var en liten trøst siden jeg ikke fikk oppfyllt noen av de ønskene, hehe;) Riene kom uten pause, og jeg lå bare og kastet på meg i sengen.

 

Jordmorskifte mellom halv tre og tre en gang, og en ung jordmor med knall grønne Crocs kom inn. Like etter begynte jeg så smått å føle pressetrang på slutten av hver ri, så hun tok vannet som enda ikke var gått. Plæsj!! Minst en liter fostervann fosset ut over gulvet, og det var en herlig følelse når jeg kjente at spruten bare stod rett ut i været! Guri malla som det lettet på presset!

Pressriene begynte rett over tre, og 15.13 den 3. april -07 var Theodor ute av mammas mage=)

 

51 cm og 3838 gram, og ikke på langt nær så stor som alle hadde spådd på forhånd=) Perfekt! Han er selvsagt verdens fineste lille gutt, og jeg gleder meg til å komme i gjenge og skikkelig begynne livet som tobarnsmamma!

[Anonym bruker]

Fin historie godt blødningene stoppet da Takk

[LykkelitenAprilSpire]

ja, kan jeg vel=) er snart 7 mnd siden jeg fødte, men er enda friskt i minnet. Jeg var førstegangsfødende.

 

Hadd lenge gått å kjent på vonde kynnere, og på termindatoen som var1. februar, hadde jeg rier... var på kontroll på føden, og hadde 2 cm åpning. Ble sent hjem igjen med beskjeden om at jeg kom nok snart tilbake.

Men neida. 8 dager på overtid, og fortsatt ingen fødsel på gang.

Jeg var rimelig lei! Men så... Halv elleve søndag kveld ( selveste morsdagen) var det akkurat som om alt snørte seg i magen...VONDT! Mannen ringte føden, da jeg ikke klarte å gjøre annet enn å jamre meg for hver ri som kom, og de kom tett!

Kan ikke ha vert mer enn et par min mellom hver ri...

Han fikk først beskjed om at vi kunne vente fordi det sikkert omtil å ta litt tid, men etter ha hørt meg hyle under ei ri i bakgrunnen, fikk vi beskjed om at det hørtes ut som om jeg hadde vondt, og at vi bare kunne komme inn for en sjekk.

Bilturen føltes ut som en evighet, og riene haglet på uten stopp. Vel fremme ved sykehuset, nermest sprang jeg gråtende (hehe) opp på føden... der sa jeg til jordmora at viss jeg ble sendt hjem nå; så nektet jeg å føde...hehe.

Men jordmora lovet meg at det skulle dem ikke gjøre, og etter å ha undersøkt meg til 4 cm, og målt sterke rier som kom uten stopp(grusomt å ligge i ro), sa hun at jeg kom nok til å bli mamma i natt=)

Etter dette fikk jeg klyster... Hvordan jeg klarte å holde på det vannet, kan jeg ikke skjønne..hehe.

Etter dette fikk jeg komme i badekar. Dette hjalp ikke så veldig, men litt.Fikk også lystgass. ette ca 10 min i badear, kjenner jeg at det er på tide å presse, og skriker på jordmora. Hun tror ikke på meg "neida" sier hun " du må ikke presse enda, det høres ikke slik ut" Men hun sjekker allikevel...

Og joda...9 cm, og et hode som er på vei ut...

Hun hjelper meg opp i senga( ikke så lett med et hode mellom beina) og jeg klarer ikke holde igjen, og presser alt jeg kan.

18 min etter kommer jenta mi skliende ut, rett opp på brystet mitt. Ny, våt og herlig liten oda. Alt gikk så fort... hun var ute 3 timer etter første ri, og uner to timer etter vi kom til sykehuset. Jammen godt vi ikke ventet!

Lille oda var født 9.02.09 Klokken 0133.

3464gram, 49cm og 35Ho

[Anonym bruker]

Oi, har aldri hørt at noen har gått med så mye åpning så lenge før. Kan tenke meg det ble en intens fødsel ja!

[Gjest]

Har lagt ut fødselshistorien til Amelia Constanse her:

 

http://homlepongane.blogspot.com/2009/03/sa-har-jeg-altsa-blitt-tobarnsmamma.html

[Anonym bruker]

Fin historie og morsomt skrevet

[Anonym bruker]

Flott historie! Godt dere dro når dere dro ja

[Anonym bruker]

Klipper og limer fra BiM jeg også:

 

"Våkna i tretida om natta med menssmerter, kjente at det ikke bare var kynnere, for de kom i bølger ca hver halvtime. Lå og kjente på de i 2 timer, før jeg vekka mannen med "kjære, jeg tror jeg har rier". Er førstegangs, så regna med at det skulle ta laaang tid, så sendte mannen på jobb, og gikk og la meg igjen.

 

Våkna igjen i nitida, fortsatt med smårier, så hoppa i dusjen, og lagte meg frokost. Riene gjorde nå mere vondt, og kom oftere, men jeg tenkte mest på at jeg måtte ut og gå tur med hunden sånn at han fikk gått på do, så ut gikk vi.. På en kort tur fikk jeg 3 rier og måtte sette meg ned 3 ganger, ene gangen var det rett før jeg la meg ned og hylgrein, men det gikk på et vis..

 

Hadde time hos jordmor 12.30 samme dag, og gikk egentlig bare og venta på å dra dit, men 11.30 var riene hvert femte minutt og ca 40 sek, så jeg ringte føden for å sjekke, og de sa jeg kunne komme når jeg ville. Fikk litt panikk, "shit, jeg skal føde!", ringte jordmor for å avlyse timen min, men hu tilbydde seg å sjekke om det var vits for meg å dra inn til sykehuset (tar 25 min), så dro allikevel.

 

Der regner jeg med å få høre "sorry, bare 2 cm" e.l., så får sjokk når hu utbryter " du har 7 cm du, på sykehuset med deg!" Mora mi kjører med gassen i bånn, jeg ligger bak med store smerter og ringer mannen på jobb.

 

På føden kommer jeg rett inn på ei fødestue, de konstaterer 8 cm, og jeg kaster meg over lystgassen, som hjelper litt..

Vannet har ikke gått, så jm skal ta det, men utbryter "det er jo ikke noe vann her, når gikk det?" Jeg skjønner ingenting, men regner det gikk i dusjen, var jo da det begynte å gjøre vondt..

 

Gjør nå veldig vondt, og jeg vil prøve et bad, men etter å ha tappa i halvveis hører jeg jordmor si "vi får ta det badet etterpå tror jeg", og kjenner jeg blir kjempeskuffa.

Men i neste sekund begynner pressriene, og de varer 25 min før jeg plutselig har lille jenta mi liggende i armene mine, et surrealistisk men nydelig øyeblikk klokka var da 15.20

 

Lillegull var 2890 gr, 48 cm og 33 rundt hodet, og selvfølgelig verdens skjønneste

 

Hu kom 2 uker før tida, og aktiv fødsel var iflg sykehuset 6t 20 min, intens sådan. Min første tanke var at hu her blir enebarn, men nå sitter jeg her, 3 uker etterpå og gleder meg allerede til neste gang.. ;)"

[Anonym bruker]

http://www.barnimagen.com/forum/messagelist/4978

[Anonym bruker]

Oi, godt du rakk sykehuset da

[Anonym bruker]

Tusen takk, nå har jeg mye lesestoff i dag

 

HI

[Anonym bruker]

Nope det vil du nok ikke! Det er en historie som forteller hvor tilfeldig behandling man innimellom får og hvor flaks det er at ting går bra

[Anonym bruker]

Kjempefin fødselshistorie

[Anonym bruker]

Du forteller om du vil Jeg har allerede født og vet at det kan gå rett i hel#%&". For det gjorde det hos meg. Men synes det er kjempekoselig å lese alle de flotte fødselshistoriene, selv om jeg aldri skal få oppleve å føde et barn.

 

HI