Tror dere dattern min missliker kjæresten min?

[Anonym bruker]

Dattern min er 2,5 år, henger litt etter i språkutviklingen, dermed vanskelig å snakke med hun om det. Jeg og kjæresten han vært sammen i 6mndr. Misstanken om han hun ikke liker han kom rett før sommerferien, da han begynte å være her mer. Med en gang kjæresten kommer inn døren her, blir hun helt fra seg, hun begynner å sutre med engang og skal sitte ved meg hele tiden, hun drar tar armene mine rundt henne. Går jeg ut for å ta en røyk mens kjæresten er inne, så blir det fult rabalder, og hun hyler. Hun følger etter meg hvor enn jeg går. Hvis jeg spør om hun kan sitte ved han og se barnetv f.eks. så blir det et klart nei fra hun og hun får tårer i øynene.. Sitter vi i samme sofa alle sammen og jeg plutselig går på do eller går for å styre med lillesøstern (10mndr), begynner hun å grine igjen og tør ikke gå ned fra sofaen ser bort på meg med skjelvende munn og tårer i øynene :S Sånn er hun aboslutt ikke når han ikke er her! Jeg begynner nesten å tro hun er redd han.. Hvis jeg spør om kjæresten skal komme på besøk, svarer hun nei.

 

Nå har jeg og kjæresten en pause fra hverandre, mye grunnet dette. Jeg er bekymrer med over at hun er redd han (i tillegg til et par andre ting).

 

Har noen opplevd lignene? Er det "normal oppførsel" når man får ny kjæreste?

 

En ting er sikkert, om jeg vet hun er redd han, så kommer han jo ikke hit noe mer! Dette er vanskelig.. Jeg vet ikke om det er en normal fase ved ny kjæreste, noe som virker veldig rart og unormalt for meg, eller om hun faktisk missliker/er redd han.

[Anonym bruker]

Ser det er litt skrivefeil her, men tror dere skjønner det som står her .

[Anonym bruker]

Synes ikke det høres normalt ut at hun er så redd, min første tanke er om han eller noen andre kan ha gjort henne noe?

 

Beklager om jeg tråkker feil, men det var min eneste tanke...

[Himmel og hav]

Hvordan er hun rundt andre menn? Jeg har ei kusine som var livredd menn til hun var 3. Hun løp sin vei fra både onkler, bestefedre og menn i butikker, men så gikk det over, uten at vi noen gang fant ut hva det dreide seg om.

 

Ellers så kan det jo tenkes at hun er litt sjalu på den oppmerksomheten du gir til kjæresten din. Plutselig er det noen andre du snakker med, ser på, smiler til osv

 

Jeg har ikke noe tips å gi, men ønsker dere alle lykke til og håper ting ordner seg.

[Anonym bruker]

Det er klart at det første vi tenker er at han kan ha gjort henne noe, men hvis han f.eks ikke har vært alene med henne så er jo det usannsynlig.

Har du hatt henne rundt "nye" menn tidligere, og hvordan har det i så fall gått? Pleier dere å kysse/kose foran henne? Det kan jo rett og slett bare være sterk sjalusi.

Du kan jo kontakte helsestasjonen, de er ofte veldig flinke til å gi råd i vanskelige situasjoner, og har sikkert hørt om dette før.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt den samme tanken selv. Om jeg har vært på butikken osv og kommer hjem har det ofte skjedd at hun har "tryna" og blør feks. fra leppa, eller har fått blåmerke en eller annen plass... Men alle kan jo tryne, bare rart hun er så veldig stødig og få uhell når jeg er her, jeg har ikke følt jeg kan spørre kjæresten om dette her.. Men jeg har tenkt på det de siste par ukene, dermed tatt med barna overalt og nå skyve bort kjæresten..

 

Hun er ikke redd for andre menn, bare han virker det som. Hun storkoser seg om morfar eller onkel kommer å henter hun.

 

Hi.

[Anonym bruker]

Fikk litt dårlig følelse av det siste du skrev.....skjønner jo ut fra innlegget ditt at du har en magefølelse selv på at han kan ha gjort henne noe.

Var jeg som skrev over at du kan be om råd på helsestasjonen, men det trekker jeg tilbake....synes du skal gjøre det slutt!

Siden hun reagerer såpass sterkt, og du i tillegg har en liten mistanke selv, da bør du ikke ta noen sjanser!!

[Anonym bruker]

Han har vært alene med henne.. Og bare tanken på at han har gjort henne noe uten at jeg vet noe, eller uten at hun klarer å fortelle meg det, gjør meg så fryktelig lei meg og forbanna..

 

Jeg har ikke hatt henne rundt nye menn tidligere nei. Eller det har kommet kamerater osv. av kjæresten hit, og hun har ikke noe imot dem!

Så det bekymrer meg.

 

Vi kan fort kysse forran dem, men står ikke å råkliner forran dem heller. Det skjer heller ikke ofte, om han skal gå eller når han kommer f.eks.

 

Hi

[Anonym bruker]

Nettopp derfor jeg har sendt han bort å ikke snakket med han på flere dager nå. Jeg er forvirra, redd og trist.. I alt dette med dattern min så har følelsene mine forsvunnet, og det vet han også. Vi har ikke sakt direkte at det er slutt, men han har nok forstått det, hvis ikke skal jeg nok si klart ifra.

 

Hi

[Anonym bruker]

Synes det høres fornuftig ut!

Følelsene er jo ikke der lenger heller, som du sier, så da er det kanskje ikke et så fryktelig stort tap uansett?

Nå slipper du i alle fall å ha dårlig samvittighet når det gjelder datteren din!

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Når du er borte,- og hun er alene mad ham så skjer det ofte uhell?? Bare det burde få det til å ringe en bjell..

 

Og samtidig ikke viser teng for redsel for andre menn..

 

Nei, jeg villeikke anklage nye mannen for å være mishandler,- sånn uten videre,- men nå bør barna være viktigere enn denne mannen,- og siden hun uttrykker så tydelig redsel for denne mannen er det klart at dere bør ta en pause,- iallefall ikke omgåes mens du har dine barn.

 

Det er mye om stefedre (spesielt fedre,-. men finnes nok også mødre) sommishandler stebar.. Dett er syke folk, men samtidig skal vi ikke se bort fra at dette er noe som i steinalder og hos "urmennesket" var vanlig..At mannen tok livet av barna en kvinne hadde med andre menn om det skjedde..For å sikre at man fikk SINE gener ført videre.I dyreriket er dette faktisk vanlig..

 

Men nå har det seg slik at det ER en forskjell på oss og dyr,- og mennesket HAR utviklet seg mye over tid..Og jo mer sivilisert man bir jo mer skal de svake beskyttes...Av alle...Vold og drap er ikke lenger godtatt handling blant oss mennesker,- og har ikke vært det på årtusener... Bortsett fra i Krig,- men også da skal sivile skånes..(i teorien) Derfor kan man ikke beskytte eller unnskylde en mann/kvinne osm skader sine stebarn fysisk eller psykisk...

 

DIn datter lider tydeligvis når hun omgåes denne mannen, og enten det er begrunnet eller ikke, så synes jeg du skal unngå at hun treffer ham.. I det hele tatt..Om det fører til at heller ikke DU kan trefe ham,- så bør det være verdt det,- om du ser din datter har det bra....

 

Men vi ser jo også gang på gang at mødre desverre belndes av kjærlighet og behov for å føle seg elsket av en mann,- og blir blinde for slike tegn..Ta bar Christofer her til lands,- baby Kelsey i AMerika..Baby P i Storbritannia..ALle døde etter at stefedre mishandlet de.......ANtar de alle hade en mor som elsket de,- men ikke mer enn seg selv og sine egen behov.....

 

Igjen,- vil ikke si at sin kjæreste er mishandler,- men av hensyn til din datter,- ikke la de treffes...Om du fortsatt kan være sammen med ham så vent iallfall med å introdusere de for hverandre igjen til hun kan snakke og utrykke seg bedre og evt fortelle om ting om noe skulle skje....Men da må hun "forberedes"..DU og andre voksenpersoner i livet hennes må lære henne til å skjønne at om noen gjøre henne vondt, enten det er voksen eller annet barn, så skal MAMMA alltid høre det..Hun (mamma) blir ALDRI sint på henne om hun forteller noen er slemme..Ikke om det er bestefar som er slem, barnehagetante, lillesøster, søskenbarn, eller kjæresten til mamma... Uansett HVEM som er slem mot henne,- så MÅ hun fortelle det.Selv om de sier at mamma blir sint..For da lyver de..Dette kan ganske små barn lære seg og forstå..Faktisk..Men viktig at flere personer hun stoler på snakker om dette med henne..Slik at det blir repetert flere gang, av flere personer og dermed noe "Normalt" for henne..Når folk er slemme, sier jeg det til mamma...

 

Lykke til...

[Anonym bruker]

Takk for et langt svar.

 

Selvfølgelig kommer barna mine først av alt! Uansett hva! Det er derfor han ikke er her lenger. Mine behov kommer selvsagt etter mine barns behov. Jeg håper ikke det virker som noe annet heller..

 

Jeg skrev her fordi jeg håpa noen hadde noen erfaringer om hvordan det har vært med andres barn. Om det kommer av sjalusi eller hva nå enn.

 

Hi

[Anonym bruker]

Og jeg vil da heller ikke omgås han selv lenger, nå som jeg forstår hvor redd hun er og at det ikke bare er en normal ting..

[Anonym bruker]

Jeg antok heller ikke at du kom til å møte ham mer heller,- ikke om det var på din datters bekostning..Og jeg synes det er bra at du foreløbig har valgt bort ham..

 

DU kan jo også være ærlig ovenfor ham..Uten å si at du mistenker ham for å være barnemishandler,- så ser du at din datter av en eller annen grunn liver sammen med ham, og at du da som mor må velge barnets velbehag fremfor ham... EN skikkelig mann vil godta dette,- og er det "Mannen i ditt liv",- vil han komme tilbake når du,- og ikke misnt din datter er klar ) Husk det....

 

Men barn KAN være utspekulerte også,- så ikke helt utenkelig at din datter "spiller" litt,- altså "bare" er sjalu,- men foreløbig ville jeg la tvilen komme mitt barn til gode,- fremfor en mann. Så du gjør helt rett....Det er bedre å anta at mannen er slem enn at datteren din "spiller skuelspill" for å "eie" deg....Om man skal si det rett ut... HUn er jo også så liten enda at det gjør det enda mer tvilsomt at hun gjør det "Bare på gøy"...ihvertfall..Hva som ligger BAK denne tydelige redsel/skepsis trenger man derimot ikke spekulere mer på..Enn så lenge:o) Kansekj snakker hun om det når hun skjønner denne mannen er ute av hennes liv?? HAr det vært "traumatiske" ting som har skjedd skal du ikke se bort fra at det kommer frem når språket hennes blir bedre...

 

igjen,- lykke til:o) Detter klarer dere..Havet er fullt av menn som gotdar og ØNSKER "ferdipakker"......Tro du meg..)

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt han at det virker ikke som hun har det så greit når han er her, at jeg tror hun syns det er vanskelig med en ny mann her, eller at hun kanskje er sjalu og at som mor må jeg velge hun fremfor han.

 

Jeg føler ikke jeg kan si han er barnemisshandler heller, det har jeg ingen bevis for å si.

 

Men når jeg ser min datter, hvor mye hun forandrer seg, skjønner jeg jo at noe er galt. Og jeg håper hun en gang vil fortelle meg hva som har skjedd.

 

Uansett om det er sjalusi, at hun syns han er slem eller hva nå enn så kan jeg ikke være med han mer når jeg ser hvordan hun blir. For meg virker hun faktisk redd og engstelig. Hun er så glad og fornøyd når han ikke er her..

 

I begynnelsen trodde jeg nok dette bare var en periode, men nå, to måneder etter, så bør det ha blitt normalt igjen hvis det bare hadde vært en periode.

 

Den siste tida har han nesten ikke vært her, og nå for litt sida ba jeg han ta med seg alle tinga sine å dra.. Siden har jeg ikke snakket med han. Og det føles rett..

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg er stemmamma til en gutt som oppførte seg lignenede, kanskje ikke så ille, men jeg synes jo det var ille nok! Men jeg gjorde ikke noe galt som gjorde at han reagerte slik, han var bare sjalu og redd for at jeg skulle ta pappa fra han. Jen må jo legge til at han ikke hadde noen uhell påfallende ofte når jeg var alene med han da...

[Anonym bruker]

Varte det lenge da? Starta det med engang dere ble sammen?

 

Hun har ikke hatt veldig mange uhell altså, men det har skjedd. Han har ikke vært alene med henne så veldig ofte.

 

Hi

[Anonym bruker]

Har lest alle innleggene her nå og tror med hånden på hjertet at du har tatt det rette valget for både deg og datteren din. Når du får opp tanker om at det kan ha skjedd ting når han har vært alene med henne, skal du ta det på alvor, noe du absolutt har gjort. Et barn skal få lov å kjenne sjalusi og andre følelser, men ikke redsel. Da er det grunn til å lytte til varselklokkene. Et barn har mye tillit til de som er voksne og snille, derfor er jeg overbevist om at du har tatt et godt valg for henne, og deg selv også, på sikt.

Lykke til videre. Det venter helt sikkert en snill og omsorgsfull mann der ute et sted. Som også barna dine kan føle seg trygge på.

[Anonym bruker]

Har jeg forstått fakta rett: Du har en 2,5 år gammel datter og et 10 mnd gammelt barn i tillegg. Har vært sammen med denne nye i seks måneder. Det betyr at du ( hvis barna har samme far) kanskje ikke har brukt så mye tid fra du brød med barnefaren til du skaffet deg en ny kjæreste?Jeg tror nemlig dattera di er meeeget sjalu, dette forstår de så godt de små :-(

 

Er dette en mann du vil satse på, så diskuter problemet med han, tilbrung mye tid sammen og gjør morsomme ting. Lan denne mannen ta mer og mer del i det daglige med datteren din. Men gå sakte fram!

[Anonym bruker]

Hvis dette har pågått en tid, og dere har vært sammen i seks måneder, så synes jeg faktisk du har involvert han i barna dine alt for tidlig! Når det i tillegg føltes rett å gjøre slutt med han, så kan du ikke ha hatt sterke følelser for han. Neste gang du skaffer deg en kjæreste vil jeg råde deg til å vente til du er 100% sikker på at dette er "mannen i ditt liv" før du lar han treffe barna.Dette tar mer enn to tre måneder...

[Anonym bruker]

Jeg får et veldig sterkt inntrykk når jeg leser det du skriver at du har trukket riktig konklusjon. Håper dette ikke gir varige mèn for datteren din, men det kan man ikke si ennå. Forferdelig å tenke på at hun har vært alene med ham flere ganger når hun åpenbart har vært så utrygg på ham. Det virker IKKE som vanlig sjalusi, dette, det kan man i så fall bare håpe!

 

Jeg håper mange leser dette, mange som vet om barn i lignende situasjon og som tar et skritt tilbake for å forsikre seg om at barnet er trygge. Det er jo så mange saker nå, og jeg mener ikke at alt er i Kristoffer-ende av skalen når det gjelder grusomhet, men det er MANGE situasjoner hvor barns primærbehov blir tilsidesatt når foreldrene skaffer seg nye partnere. Det er nye partnere aldri verdt.