Barnevernet

[Lisapisa]

Ja, da har jeg blitt dratt inn i barnevernshelvetet igjen!

 

Som ungdom var jeg et såkalt "problembarn". Jeg hadde atferdsproblemer og psykiske problemer, og en mor som rett og slett ga faen. Derfor bodde jeg på institusjon noen år og i fosterhjem et år. Jeg fikk mitt første barn som 18åring med min avdøde samboer, som jeg ble kjent med på institusjonen.

 

Samboer døde i mai og barnevernet tok kontakt i juli. De mener at jeg ikke er kapabel til å ta hånd om barna mine som nå er 8 og 4 år. Vi har det tøft akkurat nå, men det er jo ikke så veldig rart siden barnefaren og samboeren min er død. De begynner å dra fram ting fra fortiden min, som faktisk ikke er et faktum nå. Alt er basert på min fortid, de har ingenting relevant fra det som er nå, å komme med.

 

Barna har det bra hos meg, det er ingen tegn til omsorgssvikt. Det har jeg fått bekreftet fra venner og kolleger. Så da skjønner jeg faktisk ikke hva barnevernet vil. De begynner å snakke om tiltak, besøkshjem og fosterhjem, til og med omsorgsovertakelse, men det skulle vi visst snakke nærmere om neste uke.

 

Jeg blir helt oppgitt over hvordan de jobber! Kommer hjem til meg for å "inspisere" leligheten min, diskuterer tiltak uten å ha noe relevant å vise til. Og akkurat nå er jeg ganske svak med tanke på at jeg har mistet samboer. De har til og med spurt gutten min om jeg slår han! Hallo? Var det tegn til vold i hjemmet kanskje?

 

Jeg har snakket med skolen og de har blitt kontaktet av barnevernet, men de kunne ikke skjønne hvorfor. Skal på møte med skolen og barnevernet på torsdag, så vi får vente å se..

 

Noen som har opplevd lignende? Føler at jeg står så svak siden jeg er aleneforelder. Noen tips?

[Miss Misantrop]

Min fosterbror opplevde noe av det samme da han ble enslig pappa for noen år tilbake. Du bør kontakte en advokat først og fremst.

 

Du har min dypeste med følelse i sorgen og jeg håper du får fred til å bearbeidet deg selv og familien din etter tapet.

 

[Lisapisa]

Har kontaktet advokat nå Tok litt tid før jeg fikk ut fingeren med tanke på at jeg antok at de kom til å henlegge saken, noe det ikke ser ut til at de gjør med det første..

 

Skal på møte i morgen, og da kommer jeg ikke til å være lille snille Lisa

Jaja, får se hvordan det går. Ser ikke veldig lovend ut siden jeg sitter oppe ennå..

[bli kjent]

stå på synes du er flink jeg........i noen tilfeller tar barnevernet feil...

så bare vær sterk......

 

 

klem fra alenemor med datter på 5

[Blackberry]

Hei,

 

Først et godt råd som jeg så du hadde fått av en før meg her. Skaff deg en god advokat! Det er kjempeviktig! Da kan de ikke overkjøre deg.

Søk på nettet etter en advokat med barn/omsorgsrett som spesiale.

Har du dårlig råd, be om å betale advokaten i avdrag. De fleste advokater med dette som spesialfelt har vært borte i slike saker og aleneforeldre m dårlig råd før.

Bor du i nærheten av Oslo kan jeg anbefale noen.

 

Ta kontakt med skolens sosiallærer/inspektør osv. Har ikke skolen noe å klage over, kommer de ingen vei med skolen.

Ettersom du har mistet din mann/samboer, (du har min fulle sympati), burde du bli behandlet mer hensynsfullt.

 

Er du alene, sliten og trenger avlastning, og ikke har det fra nærmeste familie og venner, kan du få hjelp til avlastning/støttekontakt. flere alenemødre jeg kjenner benytter seg av den muligheten. Men, det betyr ikke at man er en dårlig mor eller at barna ikke har det bra!!'

Det kan feks være at man er alene med flere barn, og et barn har spesielle behov, som ved ADHD også.

 

Har du en fastlege som du har god kontakt med? hvis ikke, skaff deg en. En god fastlege som kjenner godt til deg og ditt, kan hjelpe deg i slike situasjoner.

Min fastlege skrev til kommunen at jeg måtte få barnehageplass pga at jeg er alene med barn, og ikke har noen hjelp fra far som har store rusproblemer (vi bor ikke sammen). Fastlegen kan være et godt vitne for deg om din og dine barns helsetilstand og tilstand i hjemmet. Jeg har brukt min fastlege mye, og fått super hjelp, for å trygge mine barn i situasjoner med faren.

 

Har du, som du sier, det tøft akkurat nå i en slik sorgsituasjon, trekk inn litt venner og bekjente, spør om de kan ta en tur på besøk hjem til deg på kaffe (så du får noe annet å tenke på:-), eller lag avtaler med venner/naboer med barn om tur i parken eller noe. Ta med barna ut på tur i skog/mark en gang i uka, Det er kjempesunt for alle metalt og fysisk. Gjør det hver uke! Det viser at dere omgås andre på en normal måte, det er godt for ungene dine, pluss at disse menneskene kan da etterpå være vitner for deg om at du og barna dine faktisk har det bra og fungerer normalt!!!!

 

Snakk med fastlegen din om sorgen du sliter med. Ta gjerne imot tilbud om noen å snakke med (kan feks være alt fra minstmanns helsesøster til en prest). DET viser at du er voksen, tar ansvar og gjør alt for å fungere normalt for dine barns skuld, Ingen klarer hele sorgprosessen alene uten å bli kjempesliten. Du må ikke gå til psykolog. Bare si at jeg er i sorg, det er slitsomt, men jeg klarer det ved å ha noen å snakke med.

 

Lykke til! Og ikke la deg skremme av barnevernet! Stå på ditt, trekk inn de som kan hjelpe deg til å få det til! Be venner om hjelp!

 

Klemmer til deg,

 

hilsen Blackberry

 

Min blogg: http://mittbrennendehjerte.blogspot.com/

 

 

 

 

 

 

 

[Lisapisa]

Takk for gode tips

 

Har fått en kjemeflink advokat nå, anbefalt av venner.

 

Skolen og barnehagen har jo vært i kontakt med b.vernet, og dt får ingen "hjelp" der

 

Jeg har også møtt de flere ganger nå. Saksbehandleren er ikke akkurat det hyggeligste menneske jeg har møtt.. Vi har diskutert avlastningshjem, men ikke kommet til noen konklusjon ennå. Jeg vil jo helst ikke det, med tanke på at jeg ikke føler at jeg ikke har noen problemer med å ta hånd om barna.

 

Blir litt oppgitt over at de nevner at jeg røyte, snuste og drakk før jeg var 18 år. Hva har det med saken å gjøre? Ja, jeg hadde en tøff oppvekst, men det har jeg jo lagt bak meg. Som mine tidligere fosterforelde og gamle venner sier; jeg er en helt annen person nå enn det jeg var. De kjenner meg nesten ikke igjen, sier de.

 

Jeg krysser fingrene og håper det ordner seg