Min datter sliter så med sorg....(tror det blei litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg skulle så gjerne ha tatt over den sorgen, bært den selv.... Men alt jeg kan gjøre er å prøve å hjelpe.

Ho mista far(farfar) for litt over ett år siden, ho var far sin jente, det var de to, han hadde andre barnebarn også, men det var far sin øyesten. Da han døde hadde jeg og BF nesten nettopp gått fra hverandre, så det kom oppå alt. Jenta mi sleit seg gjennom året, med opp og nedturer, lange perioder uten et ord om far, og andre dager tårer og veldig nedturer. Nå er ho veldig redd for å miste mammaen sin, altså meg. Lurer på når jeg skal dø, om jeg alltid kommer til å være mammaen hennes, selv når ho er voksen og har fått barn.

Ho mista fetteren sin tidligere i år, og ho som trodde at det bare var gamle og syke som kunne dø. Snakk om å få den i fleisen da. ting blei ikke akkurat bedre av det.Flere ganger nå, så kan ho stå midt på stuegulvet, begynne å grine og sier ho savner far...

Og i dag toppa det seg i barnehagen, hadde levert ho og der setter spetakkelet i gang... Ho griner, klamrer seg fast, hyler og hoster til ho spyr... Hvem sitter igjen med tårer i øyene, og har mest lyst å ta den lille prinsessa med seg hjem da, og gi blaffen i å gå på jobb... Jeg hadde så utrolig vondt da jeg gikk..klarte nesten ikke holde tårene tilbake...

Hvorfor kunne jeg bare ikke skåne den lille engelen min for all denne sorgen, tatt den selv....

Sitter her å griner nå, jeg vet ikke mer jeg kan gjøre for den lille jenta mi..... det er så vondt å ikke klare å strekke til.....

[Silja FullFres McQueen]

HUff... *stor klem*

 

Har dessverre ingen gode råd... Vurdert å la henne snakke med en barnepsykolog?

 

Håper det går seg til...

[Anonym bruker]

Jeg tror det har "satt seg fast" hos henne. At det ikke lenger bare er sorgen over de som er døde, men at det har gått over til også andre ting. Jeg vet ikke, men......

 

Kanskje du skal snakke med HS? Her har det hvertfall barnepsykolog tilknyttet helsestasjonen. Kanskje de har det hos dere også?

 

For jeg tror både jenta og du trenger litt hjelp til å løse dette, samme hva som ligger under.

[Anonym bruker]

Uff, får vondt av å lese dette. Får dere snakket noe sammen om sorgen og hva hun er redd for? Dette er svært viktig for å bearbeide traumet og gjenfinne trygghet. Har du mulighet til å få sykemelding en periode helt eller delvis? Evt redusert stilling noen måneder? Antar det sliter svært på deg også, og det beste for datteren din tror jeg dessverre ikke er å måtte forholde seg til hverdagen med krangel om leker, barn som ikke forstår hennes atferd og sorg akkurat nå..

 

Ønsker dere lykke til!

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du sliter med å holde tilbake tårene når sånne ting skjer, jeg sliter nemlig med å holde tilbake tårene nå når jeg leser dette!

Hvor gammel er datteren din?

 

Det er vanskelig å vite hvordan man skal forklare små barn om døden, tror det beste er å være ærlig uten å skremme, men vanskelig å finne ut hvor grensa går så må ta det rolig i starten med detaljer.

 

Jeg ville ha snakka mye om farfar med henne, vist bilder osv, fokusere på de gode minnene fra han levde, men også forklare hvorfor han har det bedre der han er nå og at han ikke ville reise fra henne, men at det var det beste for han!

 

Huff nå kommer tårene her, jeg var så nær ved å miste min far når jeg fikk min datter, og sa til han gang på gang at han måtte kjempe fordi han snart fikk et barnebarn som trengte han her og at jeg også trengte han.

Han kjempa seg gjennom det og har fått mange gode stunder med dattera mi, han sier han fikk vilje av jenta mi.

Han har en lumsk sykdom så vet jo aldri, men både vi og han er glad de fikk treffe hverandre og har fått sjans til å skape minner, prøv å fokuser på det med jenta di også hvis det går!

 

Det at hun mista fetteren sin i tillegg er kanskje enda vanskeligere å forklare siden hun da som du sier blir redd for døden siden den er så uberegnelig.

 

Blei ikke mange vettuge svar å få av meg ser jeg, sitter her å gråter istede jeg nå, vondt å lese om barn med sorg.

Men ærlighet og åpenhet kommer man langt med tror jeg, men ta det i hennes tempo.

 

[Anonym bruker]

Har snakka med HS(som er med i et sorgteam i kommunen her) og ho er bare helt fantastisk. Vi skal inn å snakke med noen som har vidreutdanning med å snakke med barn og sorg. Så jeg håper det går seg til. Jeg jobber bare 50%, så jeg jobber lite i utgangspunktet.

Ho trives veldig godt i barnehagen, det er familie(av BF) som jobber der, og som ho har knytta seg veldig til og føler trygghet hos, og det er jeg så utrolig glad for.

Er redd jeg kommer til å knekke meg helt nå... det har pågått i over ett år, og jeg kjenner jeg begynner å tappes veldig for krefter.

De dagene ho har det værst, så ser ho rett og slett syk ut, men de er helt fantastiske i barnehagen, og de skjønner og prøver å hjelpe. Men det tar på...

Snakker med ho når ho kommer med alt...men jeg vil ikke presse på det heller, for da lukker ho seg helt...

[Anonym bruker]

Lille jenta mi er bare 5,5 år, så ho var nesten nettopp fyllt 4 da han døde.. Ho er en veldig sår person.

Har sittet her å tørka tårer i hele kveld, for det her er ikke noe godt...

 

Tusen takk for mange gode ord.. det hjelper veldig

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, så trist situasjon, du gjør en flott innsats som mamma . Vil tro at det som sitter igjen nå hovedsaklig er frykten for at mamma/ pappa og andre skal dø eller forsvinne, og følelsen av at verden er et uforutsigbart sted. Så mitt råd er å fortelle henne gjentatte ganger at dere alltid kommer til å være der (en hvit løgn siden man aldri vet, men bank i bordet..),prøv å unngå endringer i livet på ulike plan de neste 4 mnd, og forsøk også å få frem latteren igjen i hverdagen deres hjemme med matkrig, putekrig, spill, leker, m.m. Latter har en stor evne til å helbrede sorg og frykt .

 

Om dere har tenkt på å skaffe dere dyr, f.eks. hund som lever lenge, så kan det være en god ide om dere kan ta vare på den. Da vil hun være engstelig for å etablere følelsesmessig bånd til den til å begynne med, men så mest sannsynlig ta sjansen på å bli glad i noen igjen.

[Anonym bruker]

Tror det er veldig viktig å få riktig hjelp som du har fått igjennom sorg gruppa, ikke være redd ofr å be om hjelp, er helt normalt å føle seg hjelpeløs i en sånn situasjon.

Det jeg tenker er at kansje det å snakke om at det er greit å gråte, og være lei seg, vise at vi voksne også gråter og savner de som er borte. Ikkje steng dine tårer inne til ho er lagt o.l. men gråt i lag med ho, vis henne at det er helt naturlig og at du og er lei deg. Forklare på hennes nivå (alle barn er jo forskjellige og det er jo du som vet best hva hun skjønner og ikke skjønner) hvorfor far døde (og eventuelt fetteren) og at han har det godt nå. Nå vet jo ikke jeg hva som skjedde med han men om han var syk så kan du jo snakke om sykdommen hans og svar på alle spørsmål, men man må jo "tone" ned sannheten litt da!!

Her i huset er det oldefar som er død og som vi har snakka mye om. Dette med at han ligger under bakken og er død er veldig rart.

Sønnen min er også en veldig sår/var person som tenker og undrer mye, da er det veldig viktig å svare på alle spørsmål med skikkelige svar, ikke bare "fordi det er sånn" svar. Vet ikke helt hva mer tips

jeg kan komme med men sikkert lurt å samarbeide med pappaen om dette..

[Anonym bruker]

Vi har opplevd en del dødsfall, både av familie og kjæledyr(som for barn kan være ganske mye det samme). Jeg har involvert ungene hele veien, i alt. Minnestunder(åpne kister) og begravelser, og også sykdom i forkant der det har vært aktuelt.

 

Og mitt fokus har vært at den de var inni seg, er i himmelen og har det godt. De følger med oss, og ser hva vi gjør. Vil vi snakke med dem, så er det bare å tenke det en vil si. Så vet de det. At vi er lei oss, er bare fordi vi ikke får møte dem nå, og at det er greit å være lei seg. Men de vet hva vi gjør på, og har det godt der de er nå Jeg tror ungene forestiller seg himmelen som en flott sommerdag på en grønn eng, med kos og god mat, og hvor alt bare er supert:)