akk og uff. Igjen.

[Gjest]

Jajamennsann. Hvor oppgitt kan man egentlig bli før hodet detter av?

 

For å forklare bakgrunnen kan jeg bare vise til denne tråden:

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/140580393

 

...vi har nå omsider kommet i land med "forhandlingene". Dvs, da vi satte ned foten og sa at hun kunne ta med seg ny baby og kjæreste og komme hit på besøk i et par timer - men slektstreff blir ikke aktuelt, sluttet hun å svare på både epost og sms. Det var på fredag formiddag, og det var ikke et knyst hele helga på tross av flere framstøt for å få henne i tale igjen.

 

Men nå i formiddag, etter et siste forsøk på å få henne i tale, kom det til slutt en epost der hun erklærer at hun nå har snakket med sin advokat, og de mener at det beste for jentungen er om hun venter med å komme på besøk til etter at rettssaken er avgjort sånn at man kan ha en skikkelig avtale på det og komme jevnlig. Hun presiserer flere ganger at dette gjør hun fordi det er til beste for barnet.

 

Hun har altså allerede ikke sett henne på fem mnd, jenta er stadig drøyt 2,5 år og snakker ikke. Rettssaken har ikke kommet lenger på veien enn at stevninga såvidt er sendt inn, så jeg ville ikke tatt det for gitt at det kommer noen avgjørelse før tidligst i vinter- sannsynligvis ikke før vi har tippet nyttår og vel så det. Sist de var i tingretten- den gangen for daglig omsorg- ble vel stevningen levert i oktober/november, og dommen kom midt i fellesferien...

 

Men hva i all verden kan vi nå forvente oss i retten? Det er allerede sagt at mora ikke på noe som helst vis har noe særlig å skilte med som omsorgsperson, og det er vel hevet over enhver tvil at det eneste hun har å tilføre datteren sin er kjennskap til biologisk familie. Og når dette skal opp i retten har det kanskje gått sju-åtte eller enda flere måneder siden sist jenta så sin mor- etter mors eget ønske. Hun bor søkklangt unna og har ingen planer om å flytte nærmere, og hun har allerede såpass pes med barnevernet der hun bor i forhold til ny baby at hun hevder hun ikke får lov å reise for å ha samvær. Den dommen som nå foreligger, sier at samværet skal foregå her fram til jenta blir fire, så det betyr jo en betydelig del reising for mora.

 

Hadde jeg vært dommer her, ville jeg dømt korte samvær med langt i mellom- bare en symbolsk "meet&greet" innimellom sånn at jenta får mulighet til å hilse på mor og halvsøsken på den siden (i den grad mor beholder omsorgen). Jeg kan ikke på noe vis skjønne hvordan man med hold i barneloven kan gi henne noe mer enn det, for når det ikke lenger finnes noen tilknytning, og det er et faktum at mor ikke greier å verken se eller imøtekomme hennes behov på noe som helst plan, hva er det da igjen som jentungen skulle ha glede eller nytte av? Jentungen har jo en trygg og stabil familie og det har etterhvert gått så lang tid at hun går nok ikke akkurat og tenker på mamman. Hun vil nok fremdeles kjenne henne igjen om hun ser henne - men det vil nok også forsvinne om mora gjør alvor av ikke å ønske å dukke opp her før etter at rettssaken er avgjort.

[Gjest]

Huff, biomor høres ikke god ut, glad jenta har kommet til dere som virker mye mer omtenksomme.

 

Regner med at dere også har advokat?

 

Håper alt order seg til det beste for den vesle jenta som fortjener ro og stabilitet.

 

Men er du ikke redd for å legge ut såpass mye info her inne?

[Gjest]

Vi har advokat ja. En meget dyktig en Vet ikke hva vi skulle gjort uten henne

 

Dette er ikke mye info, saken tatt i betraktning. Og det ligger uansett på nett, søkbart på navn og god stemning, takk til biomor igjen... Så selv om jeg vanligvis er restriktiv på å skrive noe som helst om ungene på nett, ser jeg ikke helt poenget med å brenne inne med alle den frustrasjonen og alle tankene som spinner som følge av denne saken for å verne oss og ungene, når mora uansett villig vekk publiserer ALT - sett fra sin vinkel - på flere nettsteder enn jeg har oversikt over. Hun sørget til og med for å få publisert sakkyndigrapporter og dom fra både tingretten og lagmannsretten etter sist rettssak- så dårlig sensurert at en ku ville kjent igjen saken (og det på tross av at sakkyndigrapporten egentlig var et ti sider langt slakt av henne som omsorgsperson...)

 

Du kommer til et punkt hvor du innser at slaget er tapt og at alt jeg kan gjøre er å sørge for at det JEG skriver ikke dukker opp dersom man googler navnene våre i alle fall.

[Kokkeli nyter våren:)]

Høres ut som en skikkelig lei situasjon ja. Stakkars jente, så liten og uskyldig!!

 

Ønsker dere lykke til. Håper det ordner seg til det beste for jenta!!!