Er det noe galt i forholdet vårt?!

[Anonym bruker]

Nå er jeg skikkelig lei. Jeg jobber, jeg tar meg av sønnen vår, jeg vasker og rydder så mye jeg får tid til og orker. Nå orker jeg ikke mer.

Han klager hele tiden på alt jeg ikke får gjort og ethvert rom som ser litt rotete ut. Sier jeg roter og griser. Selv så går han sykmeldt nå og gjør ikke en dritt. Nå toppet det seg i dag, da han klagde på at det var så rotete og grisete på sønnen vår sitt rom. Til tross for at han vet jeg har jobbet i helgen og vår sønn har vært syk. Jeg sa at han fikk rydde hvis det plagde han. Så fikk jeg slengt i tryne at det var ingen vits for at jeg kom til å rote det til igjen med en gang. Jeg ble så irritert at jeg sa han fikk reise på tur alene i dag( vi skulle på dagstur ) , og det har han akkurat gjort.

Hva er normalt i et forhold ? Vi krangler og diskuterer mye, om sånne små ting. Blir irriterte og sure på hverandre.

Jeg får mest lyst til å flytte ut på dagen, ta med sønnen vår å stikke av..

Hvordan har dere andre det i deres forhold?!

Føler at det er meg det er noe galt med, kanskje jeg er skikkelig lite tollerant og omsorgsfull.

[Anonym bruker]

Yes, det er noe veldig feil i forholdet deres.... Husarbeid skal være 50/50 og ansvar for ungen skal være 50/50 såfremst dere jobber like mye. Den som jobber minst gjør mest hjemme. Er han sykemeldt og ikke er for syk til husarbeid, skal han selvsagt gjøre 100%. Sånn bør det være, men det er sjelden sånn desverre. Er ikke sånn her heller. Mannen vasker alt av klær og rydder og setter i oppvaskmaskinen om kvelden og lager middag noen dager. Men jeg gjør det som må gjøres av støvsuging og vasking, og av og til tar jeg meg sammen og legger i skapene renvaskede klær (har en tendens til å bli liggende leeeeenge) osv. Forskjellen er at han aldri klager på meg, han forventer ikke at jeg skal gjøre noe og er det rotete og uvasket en periode så er det helt ok.

 

I min situasjon, i mitt liv, hadde jeg tatt sønnen min og flyttet, men jeg vet for lite om deg og ikke minst han til å gi et sånt råd til deg...

[Anonym bruker]

Dette er ikke normalt i velfungerende forhold, og jeg synes du fortjener mye bedre enn dette.

 

Husk også at sønnen din vokser opp med dette som rollemodell og forbilde - han fortjener vel også bedre enn dette.

 

Vanskelig å råde andre til å gjøre drastiske ting, men jeg hadde helt klart flyttet for LENGE siden, om jeg hadde vært i en slik situasjon. Dette er trakassering på det groveste, både i ord og gjerning!!!

 

Ønsker deg uansett lykke til videre!!

[Anonym bruker]

hmm, vi har det ganske likt, kanskje av og til verre g jeg ser på vårt forhold som bra.

er jeg som tar meg av husvask, matlaging og for det meste av stellet til barnet, skal han ha hun så må jeg finne fram klær sv til han sånn han kler godt nk på henne om de skal ut, osv. han støvsuger og tar oppvasken o.l i helgene men jeg tar meg av så og si alt i ukene. så sier han ofte, har du ikke gjort det? du må gjøre sånn ikke sånn, hvorfor ligger den her og ikke der? han har sånne spydige komentarer som jeg legger den her jeg, eller jeg kaster dette jeg o.l slik at jeg skal høre det. vi diskuterer ganske mye egentli. veldig kjipt, men vi er veldig glad i hverandre til tross. hehe..

[Anonym bruker]

Nå har liksom alt lagt seg av sinne og frustrasjon. Jeg må bare si at han ringte litt etter jeg hadde skrevet dette og ba om unnskyldning.

Dagene etter dette var ikke gode heller men til slutt fikk vi oss en skikkelig prat og skværet opp.

Så han har lovet å slutte å hakke på med i forbindelse med husarbeid og forskjellig. Men vi får se hvor lenge det holder da. Han har lovet det før.

 

Og jeg vet ikke om grasset er så mye grønnere på andre siden heller.

Noen ganger har jeg bare lyst til å pakke sakene mine å reise, andre ganger er det en selvfølge det skal være oss.

Men det er jommen ikke lett å jobbe omtrent 100% jobb, og i tillegg strekke til med hus , familie og barn. Er det rart det ser litt rotete ut iblant?

 

nn

[Anonym bruker]

Han har lovet det før, sier du... Og du biter på agnet, nok en gang...

 

Han gjør dette mot deg fordi han kan - han vet at om han kommer med en unnskyldning, gir du etter. Gang på gang på gang på gang.

 

Og sånn går dagene. Og barna blir oppdratt til at det er slik det skal gjøres.

 

Om gresset er grønnere på den andre siden?? Man kan i allefall stå med hevet hode og vite at man står opp for seg selv og hva man tror på. Men det krever styrke, og det er det ikke alle som har.

 

Lykke til med fremtiden!

[NattVandrer]

Det er kanskje ikke 100% slik det skal dette forholdet ditt, men jeg regner med han er far til barnet og? Jeg blir ærlig talt sjokkert over de som sier de hadde reist for lenge siden. Hva med barnet? Det må da være mye man kan prøve før man ender opp med å ødelegge barnets familie slik. Som foreldre har man ansvar for langt mer enn sin egen lykke! Prøv å snakke med ham, og forandrer det ikke noe, er parterapi og en løsning, det bør i allefall ikke være uprøvd før man drar. Alle parforhold har sine svake sider, det er hvordan man løser det (aller helst sammen) som avgjør om det er et sunt forhold eller ikke. Lykke til uansett. Jeg håper det ordner seg til det beste for dere alle.