Gruer meg mer og mer for hver fødsel...

[langbein2+]

Venter vårt tredje barn om et par-tre uker og gruer meg veldig til fødselen! Med nr.1 gruet jeg meg ikke. Tenkte bare at jeg var sterk og hadde trent mye i mitt liv og skulle helt sikkert lett klare en fødsel.... Litt god selvtillit kanksje, for det ble kjempetøft. Endte opp med epidural, sugekopp, navlestreng rundt halsen og føderommet fullt av leger........ På nr. 2 gikk fødselen veldig greit, men trodde seriøst at jeg skulle dø under pressriene da hodet lå i åpningen... Hadde på forhånd selvfølgelig brukt mye tid og krefter på å grue meg!! Denne gangen har jeg vært veldig dårlig i svangerskapet og sittet i godstolen de siste 6mnd, med dårlig pust og høy puls... (høyt stoffskifte) Har vært på samtale på sykehuset fordi jeg til tider føler at jeg ikke har ork til å føde!! Ble litt mer positiv etter samtalen men kjenner at jeg gruer meg noe vannvittig!! Tenker på alt som kan gå gærent med babyen, men også alt som kan gå gærent med meg. Blir jo mer og mer redd for seg selv også, når man har to andre barn og ta seg av også¨!!

Flere som har det sånn? Føler at jo mer man vet, jo verre er det!!!

 

Det vil jo helst gå bra da, heldigvis!! Skjønner at alle følelsene ikke er like rasjonelle, men sånn er det liksom bare... Skal være SÅÅÅ glad når dette barnet har kommet seg vell ut:-)

[koala]

Jada, du er ikke alene Første gang var en fæl opplevelse så jeg grudde veldig til andre, men skrev brev til føden og snakket med både legen og jordmor og det hjalp. Andre fødsel ble en fantastisk opplevelse og jeg tenkte umiddelbart etterpå at dette må jeg bare oppleve igjen! Likevel sitter jeg her nå, med termin i morgen, og gruer meg... Fordi jeg vet at det blir hard jobbing, vondt og at jeg ikke slipper unna. MEN jeg vet også at selv når jeg trodde jeg skulle dø under første fødsel så ga det meg nye krefter fordi jeg plutselig husket at min mor sa at når du tror du skal dø er du snart ferdig så da skal du være glad! Og jeg døde jo ikke! Jeg vet også at kroppen min KAN føde, har jo gjort det to ganger allerede og det er ikke avhengig av den fysiske formen en selv er i, livmoren er alt godt trent den selv om ikke jeg er det. Dessuten vet jeg med meg selv at dette er siste gang for oss, så jeg slipper gjøre det flere ganger og det er jo en spesiell opplevelse.

Men de sier at ingen fødsler er like, på godt og vondt, så nå er jeg veldig spent på hvordan denne blir og kanskje derfor jeg gruer litt?

Tenker også på alt som kan gå galt men det er ikke slik at oddsene blir dårligere for hver gang heldigvis og livet selv er jo uforutsigbart som en sitronsprut.

[Luna har født.]

Hei på deg.

 

Jeg må si jeg kjenner meg godt igjen i det du forteller.

Jeg grudde meg ikke til nr en, tenkte at dette går fint. Det ble langvarig og tøft. Med nummer to gruet jeg meg litt, men planla alt til minste detalj, slik at jeg ble mindre nervøs. Ingenting gikk som planlagt selsagt og det ble helt forferdelig vondt , rakk ikke sm.still og fikk stor unge. Nå er jeg i den situasjonen at vi lurer på om vi skal ha nr 3, men selve fødselen er faktisk et stort hinder....

 

Lykke til. og fortell oss hvordan det går da:)

 

 

[langbein2+]

Nå er jeg litt der at jeg fortrenger fødslen igjen.... Tenker at når det braker løs, så får jeg jo bare henge med og stole fullt og helt på at jeg blir tatt godt vare på. Har jo igrunn ikke noe annet valg!!

Det som er rart og forholde seg til, er jo at det hele tiden har vært så lenge igjen, mens det nå faktisk er tre uker til termin og strengt tatt kan skje når som helst!! Har jo på en måte venta og venta på å bli ferdig, mens ops! nå kan det skje hvert øyeblikk.... Angst angst!!

POSITIVITET KOM TIL MEG!!!!!!!!!!