Trenger noen tips og vink ang. 3 1\2 åring.

[Twintipp og himmelblå]

Han er i visse settinger så ekstremt sjenert at det gjør meg vondt inn i sjela.

Som bursdag f.eks, selv om det er til beste kompisene, så sitter han bare der, hvis jeg står bak, eller på fanget mitt. Sier ingenting. Tør ikke være med de andre på rommet å leke, eller ut..

Er tydelig veldig sjenert dersom noen snakker til han, og hvisker gjentatte ganger til meg at han vil hjem.

 

Han er ikke slik i barnehagen (er vel nokså rolig, men ikke slik), ikke hjemme eller på kjente arenaer.

 

Jeg var også slik da jeg var liten, husker enda hvordan jeg gruet meg til bursdager osv. Ville ikke sove borte fra mamma m.m.

 

Men, jeg vil ikke at han skal ha det slik til oppover skolealder..

Noen med noen tips og råd??

Jeg kommer aldri til å gå fra ham når han er usikker, så det er utelukket.

[Mille**]

Jenta mi på straks 4 år er også sjenert og var så sjenert at vi en stund mistenke selektiv mutisme. Hun snakket ikke i barnehagen i det hele tatt og heller ikke med folk hun ikke kjente veldig, veldig godt. Vi leste mye om emnet og brukte flittig et tips som gikk ut på noe så enkelt som å tøyse mye. ;oD Tulle, tøyse, spøke, alt for å løse på den anspentheten som var inni jentungen og for å få henne til å "glemme seg". Glemme at hun var sjenert på en måte. Og det funket sjokkerende bra. Hun måtte ha masse hjelp fra oss foreldre, og litt etter litt har denne sjenertheten nesten forsvunnet. )

[Gjest]

Min eldste var også sånn opp til rundt 3,5 år til 4 år. Nå er han snart 5 år og har forandret seg veldig :-)

Har blitt tøffere og har god selvtillit blant de han kjenner.

 

Håper det snur hos dere også. Slitsomt å ha det sånn...

[Twintipp og himmelblå]

Hmmm... det må prøves:))) Tusen takk for tips!!

 

Han er egentlig en veldig sosial gutt, med maange venner og prater og tøyser og ler. Men, når det er mange ukjente blir han veldig sjenert. Jeg husker enda den vonde følelsen jeg selv hadde, selv om det er snart 25 år siden, og vil ikke at han skal ha det slik.

 

Men, det med tøysing og tulling er nok ingen dum ide!!

[Twintipp og himmelblå]

Ja, det hadde vært fantastisk, hvis det skjedde her og! Tenker så pessimistisk jeg og vetdu, men som du sier, det kan jo snu.

Håper inderlig det!

 

Takk for svar:)

[Mille**]

Jeg var også sånn, utrolig sjenert. Ikke morsomt å ha det sånn....

[Tøysetipp]

Så fint tips du fikk mht dette med tøysing.

 

Tror han vil 'vokse' det av seg, jeg. I mellomtiden er det bare å vise at dere er der- og gi han trygghet og visshet om dere er tilgjengelige. På en sunn måte. Prøv å utfordre ham litt. Hjelpe ham inn i lek for så å trekke deg litt tilbake.

 

Tanta satt jo bare under trappa hele bursdagen, eller på fanget til mødrene, og det ble jo folk av meg og;-)