Barna mine har det ikke noe bra...

[Anonym bruker]

...og det er fordi jeg ikke har det noe bra. Jeg er så langt nede at jeg vil spy, og jeg prøver så hardt jeg kan å ikke la det gå utover dem, men jeg klarer ikke å være like tålmodig som jeg vanligvis er. Det skjærer meg i hjertet.

 

Samboeren min er stygg med meg. Jeg lurer på om han har splittet personlighet, for av og til lyser det ondskap ut av øynene hans. Da blir jeg redd.

 

I går slengte han meg et par ganger i bakken og i veggen. "Jeg håper du fikk vondt!" sa han og lo. Han mener selvfølgelig ikke at han har gjort det, han sier bare at når jeg ikke flytter meg fra ham hvis jeg står foran ham, fortjener jeg det. Men voldelig er han visst ikke, i følge ham selv.

 

Jeg har ca. ti blåmerker fordelt på armene og skuldrene, to er ekstreme. Jeg verker i hele overkroppen, og jeg har en liten kul under haken. Det gjør vondt når jeg beveger kjeven. Likevel gråter jeg. Det har jeg gjort i hele natt, helt fra i går kveld, fordi han sa at han ikke orket mer av meg, og tok med seg tingene og gikk. Før han gikk, ble det prentet inn i hodet mitt at jeg er uintelligent, dum, gal, sosialt mongoloid, en ekkel fitte og en heks bl.a.

 

Jeg vet ikke hva det sier om meg, jeg. Hvem er "mest psykopat" når jeg faktisk blir hysterisk fordi han går fra meg, når jeg blir behandlet verre enn dritten under skoene hans. For jeg vil ikke leve livet uten ham. Jeg aner ikke hvorfor egentlig.

 

Av og til er han psykotisk.

Av og til er han verdens beste kjæreste.

 

Jeg sliter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke hvordan dette kan løses uten hat. Jeg er redd når han er sint på meg, og det er han nå. Men likevel vil jeg helst ha ham hos meg..

 

Barna har ikke vært tilstede når det har klikket for ham, men de merker jo uansett på meg at ting ikke er som de skal.

Jeg er lei meg, er såret, føler meg tråkket på, verker i kroppen, men skulle likevel ønske jeg hadde kjæresten min her... Herregud han har vel rett. Jeg må være gal.

[prekæs]

Du vet vel innerst inne at dette ikke er bra for deg og ungene. Man skal elske på grunn av og ikke på tross av. Og han er i ferd med å vinne over deg. Kjærlighet går over, kvitt deg med kreket. (og det vet du at du bør...innerst inne) Livet er for kort til å la drittsekker av partnere ødelegge livet sitt.

[Anonym bruker]

Uff, det hørtes ut som en helt forferdelig situsjon! Men hvis han ikke er snill med deg er det kanskje like greit? Har du noen gang tenkt på hva du gjør hvis en dag noen av barna dine "står i veien?"

 

Føler skikkelig med deg, og skjønner at dette gjør fryktelig vondt, du elsker jo mannen! Uansett om han er snill eller ei..

 

Jeg har i grunn ingen gode råd utenom det å komme seg vekk. Du vil få det mye bedre uten han ( både du og barna). Og en dag kommer du til å møte en som setter deg høyest i verden og aldri i verden ville slått eller misshandla deg.

 

Masse lykke til! * trøsteklem**

[Anonym bruker]

Takk for svar...ja, jeg vet at jeg bør, og han har jo på en måte "tatt skrittet" med å gå fra meg. Men det har han også gjort kanskje 20 ganger før, og kommer alltid krypende tilbake..

 

Jeg føler det annerledes denne gangen, jeg føler det virkelig er over. Men jeg klarer ikke å fatte det, og jeg vet ikke heller hvordan jeg skal klare meg uten ham. Det er nesten enda verre, at jeg er avhengig av drittsekken.

 

Men igjen, jeg vil jo ikke være alene resten av livet.

 

HI.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, nå begynte jeg å gråte igjen. Hvem vil vel ha en utslitt alenemor med to barn, som tydeligvis er "sosialt mongoloid" og ekkel...

 

Det er så ubeskrivelig vondt og vanskelig. Om han ikke kommer tilbake, så må jeg jo da akseptere at jeg blir alene resten av livet. Det er sårt.

Og om han kommer tilbake, vet jeg ikke om jeg klarer å være sterk nok til å si at det ikke går likevel. Da blir jeg mest sannsynlig bare glad for å ha ham her...herregud, dette er helt sykt.

 

HI.

[Anonym bruker]

Slike forhold er som oftest veldig intense. Og det gjør at du føler at du ikke klarer deg uten denne mannen. Du TROR at du elsker ham over alt på jord, nettopp fordi det hele tiden er så intenst - både på den positive og den negative måten.

 

Det er så mange negative tilfeller, som sliter deg ut både psykisk og fysisk, at når ting først er positive, så blir de så himmelske.

 

Den som er psykopaten, er den som styrer NÅR hvilke av "sinnstilstandene" forholdet skal være i. Dvs din mann. Du er egentlig prisgitt hans humør, når det kommer til hvilke dager du får.

 

Dette er helt typisk for mishaldede. Du er ikke alene om å reagere som du gjør, og ikke klare å forstå hva som skjer. Det er også vanlig å ta på seg skylden for hvordan forholdet er - kanskje en er så dum som parneren sier? Det er jo det en hele tiden får høre.

 

Du drømmer nok også om at forholdet hele tiden skal være slik det er når alt er godt. Men dessverre - det er en drøm du ikke får oppfylt. Han endrer seg nok ikke. Han ser jo ikke sine feil, men rettferdiggjør sin oppførsel ved å skylde på deg.

 

Jeg forstår godt hva du mener med at du er så utrolig glad i ham og vil ha ham hos deg. Men det er den gode siden hans du ønsker å ha der. Ikke den han "er" akkurat nå.

 

Jeg klarte å komme meg ut av det. Det ble mye bråk, og spesielt trusler om at han ville overta omsorgen for ungene. Jeg slet med meg selv, og gikk tilbake en del ganger før jeg VIRKELIG forsto alt sammen. Men jeg har klart meg:) Og har det så utrolig mye bedre uten den berg og dal-banen et slikt forhold er:) Jeg er ikke prisgitt en annen voksens humør og lyster. Jeg kan endelig være meg selv:)

 

En klarer seg bra som enslig mor i Norge; NAV hjelper en mye økonomisk, til en klarer å stå på egne bein.

 

Og en ting til; det er bedre å være redd på avstand, enn redd "tett inntil". På avstand slipper en slag, og trenger egentlig ikke forholde seg til den en er redd. I starten når en er på avstand, så reagerer en ofte slik en gjorde i forholdet, men dette er noe en må jobbe med for å føle seg fri:)

 

Kom deg bort med ungene, og lykke til:)

[Verdens tøffeste mamma]

Elsker du virkelig en mann som behandler deg slik?

Jeg skjønner at en kan bbli avhengig, ja kanskje besatt av et annet menneske som en vet ikke er bra for seg, men elsker??

 

Hva legger du i ordet kjærlighet. Det du føler for barna dine. Er det samme følelser?

 

Hvem er de viktigste i livet ditt?? Jeg håper du sier barna dine. De har det ikke bra når de bor sammen med en mann som slår mammen deres. Den personen de elsker høyest ovet alt på jord..

Nå må du holde hodet kaldt og finne frem styrken i deg. Stå imot når han kommer hjem igjen. For det kommer han til å gjøre. Det er slik sånne menn gjør..

 

Tenk nå på deg selv og barna dine.

[Anonym bruker]

Vil berre gi deg et tips, ta bilde av blåmerkene dine.

 

Ellers vil jeg berre gi deg en stor klem, å håper du finner styrke til å gå fra han både for deg og barna dine. Ingen skal behandles sånn som du har blitt behandlet av han!

[prekæs]

Hva skal jeg si? Denne mannen er en drittsekk og ett utskudd som burde hatt en skikkelig omgang bank (unnskyld min politiske ukorrekthet her) Å få tak i en bedre mann å dele livet med bør være en smal sak. Stå på og søk hjelp. Begynn hos lege eller helsestasjon og de hjelper deg garantert videre. Tipper du har haugevis av rettigheter.

[Anonym bruker]

Jeg får klump i halsen av å lese innlegget ditt..... Hadde akkurat slik selv...

"Heldigvis" viste det seg at han hadde en annen, jeg fikk derfor en grunn til å gå.....

Men nå er ikke det nye så stas lenger, og han kommer til meg.... Og da er han så "god"; like sjarmerende som gutten jeg en gang ble så forelsket i... Og jeg merker at jeg er svak.... Gi meg styrke til å stå i mot.....

 

Det verste er at jeg vet han vil gjøre livet surt for meg om jeg avviser han.... Og han vil lage bråk i forhold til avtalt samvær om ungene..... Jeg er så sliten av dette....

 

Samtidig vet jeg at det ville være et overtramp mot ungene å starte et samliv med han igjen... Vet jo at han aldri vil forandre seg.... Og jeg tror ikke det er bra at ungene opplever en mor som går på tå hev for å tekkes en ustabil mann.... Jeg vil være trygg og stabil for ungene mine. De vil tidsnok måtte finne måter å takle sin fars humørsvingninger på.... og da vil jeg være sterk for dem - det vil de trenge.... Da kan jeg ikke sitte med hendene i fanget og forsvare at han ble sint....

 

Jeg håper du finner ut av situasjonen din - slik du har det nå kan du ikke fortsette med..... Man kan ikke leve i en berg-og-dalbane....

 

Go'klem

[Anonym bruker]

Anonym 09.09, nå fikk jeg frysninger i hele kroppen, og tårene bare spruter. Det var så ekkelt å lese det du skrev, alt stemmer jo.

 

Hver eneste dag våkner jeg og lurer på om jeg kommer til å få en god dag. For om han er sur, da blir det et helvete, men om han er blid, da har vi det supert.

Jeg må veie hvert ord i frykt for å si noe feil, for da kan det jo hende han klikker...

 

Ang. intensitet er jo det også helt riktig. Alt er så intenst hele tiden, men jeg føler jo virkelig at vi kan ha det fint også....men når jeg leser det du har skrevet, får jeg egentlig bekreftet mine mistanker om at han kanskje er psykopat...herregud....

 

Kanskje jeg ikke skal trygle og be om at han kommer tilbake, men heller prøve å snakke rolig ang. samvær og bosted o.l. Det er jo han som har sagt at det er slutt, så kanskje jeg "bør håpe på" at han står for det han sier denne gang...

 

HI.

[Elin snart mamma til 3]

uff.. sender deg en stor trøste klem!!

 

 

men du... funder litt på denne. Vil du virkelig leve hele resten av livet ditt sånn som nå? Et godt bevis på at det ikke stemmer alt det stygge han sier til deg er jo at han som skal være så bra kommer krypende tilbake gang på gang. Vet at det er vanskelig å gi slipp på noen man elsker, men noen ganger må man elske seg selv også. Tror nok barna dine ser mer enn du tror også å de vil sikkert ha en mamma som er glad!

[Anonym bruker]

Utrolig bra skrevet!!!!! Akkurat sånn opplever jeg min eks og meg i vårt forhold, før og etter bruddet....

Jeg er på vei til å danne mitt eget liv.... Men er i fasen der du stadig går tilbake, fordi han truer med omsorgen for ungene.... Hvordan gjorde du det når han truet med å overta omsorgen???

[Anonym bruker]

Du sier det selv. Barna har det ikke bra... Jeg mener at en som blir hos en som mishandler en psykisk og/eller fysisk mishandler banra like mye som mishandleren..

 

Du har ikke noe valg..Han har allerede NESTEN brutt deg helt ned som menneske..Med NESTEN så mener jeg at du faktisk er is tand til å SE at noe skurrer.....Om du ikke drar nå så vil du ALDRI greie og dra.Hva er det VERSTE som kan skje?? Det må da være bedre og være alenemor til to, enne alenemor til to OG redd for hvert et ord man sier, hver en bevegelse en gjør av fare for kjeft/slag? ELler? For det er nærmest sånn du ha det nå..

 

Ny mann kommer nok,- men da må du skaffe deg selvtilliten tilbake OG bli selvstendig både mtp å ta egen avgjøreler,- avgjørelser for ungen sin del og økonomisk..ALtså skaffer deg jobb/utdannelse som gjør at du ALDRI mer blir AVHENGIG av en mann på DEN måten ihvertfall..'

 

Greier du det, så finner du helt sikkert en som elsker deg for den du er,- men ikke la redselen for å bli alene gjøre at du "Hopper på" den første og beste..IKKE tillat deg selv og bli seriøst involvert i NOEN før du har kontroll på ditt eget liv...Husk alt du gjør påvirker ungene dine sitt liv..Og før du er istand til å ta vare på DE og DEG SELV har de ikke godt av at du treffer en ny mann..Tro meg,- har vært der,- og når ungen ble såpass at de selv snakket om det vi var gjennom,- så var det verste som skjedde mammas nye mann,- som ødela det nye vi prøvde og lage..SOm de sa det....Men heldigvis måtte denne mannen flytte og jeg nektet/ble nektet og bli med,- og fikk fortsette der vi slapp uten for stor skade..SÅ ble utdanning og jobb i fokus FØR jeg så på andre menn..Var jo på dater og møtte menn,- men nåværende mann traff jeg etter 3 år utdanning,- og 2 år i fast jobb...Jeg leide drømmebolig,- elsket jobben, ungene og jeg kunne dra på ferie en gang i året,- eller annethvert år om vi ville "gjøre det skikkelig";- og jeg hadde alltid råd til å sende de på leir, cuper, bursdager og la de være med på de aktiviteter de vill og hadde tid til. Og da traff jeg en helt ny type menn..Seriøse, snille menn- som ville ha en selvstendig kvin,- som delte på alt,- både hjemmearbeid og økonomisk...Noen ønsket barn,- og det var ikke aktuelt for meg,- så måtte jeg HAM..HAn hadde et barn og ville ikke ha flere,- nå er vi lykkelige med våre tre barn..Vi jobber begge to, har kjøpt oss hus sammen,- har samboerkontrakt,- RESPEKTERE hverandre og BARNA er lykkelig....jeg var nesten 30 da jeg brøt ut og skulle begynne på nytt...HAdde gjort det igejn,- når jeg vet resultatet,- selv om jeg nå er37.....Man har hele liver foran seg,- man må bare tørre....

[Anonym bruker]

Du skal ikke ta dette opp med ham med en gang. Hold ham på avstand til du har klart å ordne deg litt. Husk at dere må ha ulike adresser for at du skal få stønader. Det kan være du må flytte for å få dette til. Ikke ta kontakt med ham.

 

Dette kommer til å kreve mye av deg, for han kommer nok til å bruke alt han har for å fortsatt kunne styre deg. Og det han har om du ikke er "underdanig" lenger og like lett å styre med ord og småting, er makt til å styre din økonomi(adresseendringen), og barna.

 

Men husk at det krever mer av DEG å bli i et slikt forhold. Husk også at dere voksne er deres barns forbilder for hvordan forhold er. Og dette er det de får i "arv" til de selv skal være i forhold som voksne. Dette er viktig.

 

IKKE be ham komme tilbake, vær så snill. Vær bedre mot deg selv enn det. Og mot dine barn.

 

Du kan be om en time på NAV, og en meklingstime på Familievernkontoret(for samvær og for å få meklingsattesten som gir deg en ekstra barnetrygd hos NAV). Den meklingstimen er obligatorisk for de som har bodd sammen/vært gift og som flytter fra hverandre/skilles.

 

Du trenger ikke si til ham at du setter dette igang. HAN har nå gått, og du bare forholder deg til dette, sant? Ikke håp at han holder seg borte. Din erfaring tilsier at han kommer tilbake(helt vanlig, det også). Bare tenk at nå har han hatt siste sjanse, og nå vil DU styre resten.

 

Ang det med trusler om å "ta" ungene; si dette til ham, og ikke diskuter med ham; " javel, så sett igang prosessen". Ta fra ham makten der også, ved å ikke vise redsel og frykt. Bare "jatt" med ham, og se hva han gjør;) Det er sjelden de gjør noe som helst, nemlig;) Det er bare snakk og utøvelse av makt. De "skyter" der de VET du er svak; barna. Men det betyr ikke at de ønsker å overta omsorgen. De har bare ikke så mange felt igjen å styre deg med. De har bare barna. Kan godt være han kontakter advokat, og du får noen brev i posten som kan oppleves som "ordrer" og som virker truende for deg. Men en advokat har ikke makt. En trenger ikke forholde seg til hva advokater sier. Og det er bare å skaffe seg sin egen advokat(fri rettshjelp om du har inntekt under ca 280 000 på siste ligning) og få hjelp til å svare;)

 

Dette er ting jeg fant ut ved egen erfaring, og ingen fortalte meg dette. Derfor slet jeg, og gikk tilbake mange ganger. En av grunnene til at jeg gikk tilbake flere ganger, var nettopp at jeg ikke orket kjempe mot ham og måtte ha en pause fra "krigen". Det fikk jeg, men det gjorde kampen mye lenger. Derfor anbefaler jeg ikke dette. I dag ville jeg tatt et rent brudd, og ikke noengang gått tilbake.

 

Bare spør i detaljer, om det er noe du ønsker å ha utdypet litt:) Jeg vet jo ikke helt hva du syns er vanskeligst og helt eksakt hvordan dere er som personer, selv om en del er ganske gjengs i slike forhold.

 

Det er mange år siden jeg gikk:)

 

R:)

 

 

NN 09:09

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Jeg er takknemlig for at dere bruker tid på meg, det varmer meg i hjertet. Jeg har fått sovet litt nå, og klarnet hodet.

 

Jeg vil få si at ang. økonomi så holder jeg på med siste året av en høgskoleutdannelse, og jeg har en jobb i tillegg, så på det området tror jeg at jeg skal klare meg.

 

Det er emosjonelt jeg sliter. Det er veldig godt å lese andre menneskers erfaring selv om det er trist at flere må igjennom dette, men det viser meg at jeg ikke er alene om å slite med å gå. Jeg skal prøve å prate med ham og se om vi kan komme til en løsning UTEN at det blir krig. Kan bli vanskelig, men jeg vet ikke om jeg klarer dette mer. Jeg kjenner at for hver krig er det tøft, men jeg føler likevel at jeg blir mer og mer likegyldig...det er kanskje et bra tegn?

 

Mine barn betyr selvfølgelig alt for meg, men for dem er mannen i huset verdens beste pappa. Det er vanskelig å ødelegge sånt også.

 

Det var en lenger oppe (Ole Brumma?) som spurte hvordan jeg kan elske ham. Vel, det vet jeg ikke. Kjærlighet er for meg ubeskrivelig. Vi har vært i gjennom mye sammen og jeg føler en sterk kjærlighet for ham, samtidig som jeg hater ham når disse utbruddene kommer.

Kjærligheten til barna er selvfølgelig ubetinget og en annen følelse, men like fullt er begge deler kjærlighet.

 

 

HI.

[Anonym bruker]

Hi,

 

Du beskriver min x, som jeg HELDIGVIS ikke fikk barn med! Splittet personliget deluxe. Verdens beste på en god dag, verdens verste på en dårlig dag. Han heter vel ikke Gunnar? ...........

[Anonym bruker]

Eller Nicholas? Det er nok mange slike menn der ute.

 

Du må gjøre det slutt en gang for alle, HI. Jeg vil anbefale deg å fortelle familie og venner om hvordan han egentlig behandler deg, for da kan de støtte og hjelpe deg når du har lyst til å gå tilbake til ham i svake stunder.

 

Vær sterk denne gangen. Om ikke for din skyld, så for ungenes!

[Anonym bruker]

HI, du beskriver mange kvinners hverdag. Jeg skjønner så altfor godt hvordan du har det. Samle krefter og mot, og dra! Og se deg aldri tilbake.

 

Jeg er i nesten samme situasjon. Det er vanskelig å se løsninger. Men de er der. Og en dag ser du helt klart hva du må og skal gjøre, for at du og barna skal få en god hverdag. Jeg gjør det samme.

Vanskelig, dette.

[Anonym bruker]

Klem

 

[Anonym bruker]

Been there, done that. Uten volden. Tok lang tid før jeg var meg selv igjen. Nå som han har gått, kan du ikke ringe det lokale krisesenteret? De er knalldyktige og forstår deg. De ble min redning etter å ha prøvd alt i 14 år.

 

 

[Anonym bruker]

Fryktelig vanskelig situasjon å komme i det der du beskriver. Sikkert mange som sier at du må flytte fra han,og det burde du jo absolutt,men det er ingen enkel sak med en som har så mye makt.

Min anbefaling er likevel å ta konatkt med noen som kan hjelpe deg og barna fra han. det vil bli mange tunge stunder,jeg kjenner ei som står meg veldig nær som har gjort det i et lignende forhold som du beskriver...men hun har ikke angret en dag etterpå!

Lykke til hvertfall!

[Cat.68]

Uff, jeg vet så inderlig vel hva du snakker om , og vet at du er i en vanskelig situasjon nå og at tankene kværner. Fornuften sier at du skal løpe det forteste du kan og aldri mer se deg tilbake, mens følesene minnes all den helt fantastiske tid dere hatt sammen. Der hvor han behandler deg som en prinsesse og setter deg høyere en himmelen. Den mannen som er så immari god og fin og fantastisk far til barna.

 

Hjernen har desverre en tendens til forvri tingenens tilstand,og gjøre det unormale normalt.Det at det bare er ca 5% av forholdet der hvor han er denne fantastiske mannen og 95% som er krevende,styrende,kverrulerende, og fysisk/psykisk manipulerende og voldelig. Det vil hjernen helst glemme, og hvis den ikke gjør det , er den så fantastisk flink til å dreie det til å la deg tru at du fortjente det. "Om jeg bare ikke, hadde, gjort, at........" Høres det kjent ut??

 

Egentlig er du i en kjempegunstig posisjon nå. Han gikk. Det kan du benytte deg av nå. Du MÅ stenge dørren for ham, si at nå gikk han en gang for mye og at nå er det nok. Skyld på ham, og steng ørene da han lover bot og bedring, lyfter deg til skyene, og til sist når ikke det funker truer og skylder all helvetes makt over på deg.

 

Helst burde du dra, dra til et sted der hvor du kan være trygg, og møte ham KUN på de arenaene.Der hvor du har støtten i ryggen og samtalepartnere når helst du trenger dem.

 

Du kommer at klare deg helt fint, Du vil faktisk bli overassket over hvor fint du kommer å klare deg på egen hånd. Hvor harmonisk og fint livet vil bli med bare deg og ungene som styrer livet sammen.

 

Om jeg bare visste hvem du var og hvor du bor skulle jeg mer en gjerne rukket ut en hånd. Du hadde fått lov å campe her med dine barn og jeg ville hjulpet deg og støttet deg til å stå løpet ut, med å forlate ham.

Men jeg er sikker på at mange av din omgangskrets allerede lagt merke til dette, og at de finnes der for å Hjelpe deg. Familjen? hva med de? kan du dra til dem?

 

For du må avslutte dette, for din skyld og for ungenes. Og du aleina blir du ikke det tør jeg nesten ganne på.Det ble ikke jeg heller.Idag lever jeg et fantastisk liv sammen med drømmemannen,som ALDRIG ville behandlet med slik jeg en gang ble behandlet. Lykke lykke til, og hvis du vil snakke mer kan du gjerne kontakte meg på Pm. VI kvinner må støtte hverandre og her finnes en utstrakt hånd om du trenger den. Klem!!

[Anonym bruker]

Skift låsene før han kommer tilbake!!! Koste hva det koste vil! Og få deg besøksforbud.. Han der er en ordentlig nut-job som burde vært sperra inne. Politiet vil hjelpe deg når det er så ekstremt. han er ikke noe å samle på! Håper det går bedre med deg etter hvert. Føler med deg... :-(