klage litt..... - nei mye!!

[Anonym bruker]

jeg skal få ut litt frustrasjon og irritasjon her nå, så bær over med meg.

 

jeg har det egentlig ganske bra nå, har mann og 2 nydelige barn og dermed mener vist mange at jeg ikke har grunn til å klage over noen ting. har sikkert ikke det heller i den store samenhengen heller. jeg er fulstendig klar over at jeg er utrolig heldig og priviligert! men av og til føler jeg faktisk for å klage litt jeg også.

 

men har ikke så mange som vil høre på, mine venner synes selv de har det myyyye værre en meg, så dersom jg prøver å si noe får jeg bare beskjed om å være glad for det jeg har..

har en vennine som har psykiske problemer. jeg vet hun har slitt voldsomt og jeg prøver å støtte henne så godt jeg kan. men det er utolig vanskelig, det er nemlig ingen andre som har det så ille som henne, det nytter ikke hva man sier og gjør så blir det ikke godt nok. hun har avlyst så mange ganger når vi skal gjøre noe sammen, at jeg regnet med til slutt at hun ikke kom til å møte opp. også klarte hun å bli så sint på meg fordi jeg dro fra brullupet hennes at hun ikke har snakket med meg siden.. jeg dro rundt kl 12 på kvelden, jeg var gravid og i veldig dårlig form... har prøvd å få kontakt igjen, men orker bare ikke lengre. hun kan sitte der og synes synd på seg selv, orker bare ikke!

 

har også en annen veninne som er fryktelig dårlig, sliten og lite energi. jeg prøver så godt jeg kan og hjelpe. jeg har vært i den situasjonen så jeg vet så utrolig godt hvordan hun har det.

men tror hun synes det bare skal mangle at jeg stiller opp. huff, blir litt lei!

vi har begge barn med adferdsvansker. vist vi er ute, så gidder hun ikke følge med på barnet sitt, så det er jeg som får oppgaven med å følge med på begge to - det er ingen lett jobb!!

jeg er jo ikke helt frisk jeg heller, har ikke det overskuddet jeg en gang hadde. er tungt for meg også. har prøvd å forklare dette til henne, men i hennes øyne er jeg frisk.

"du bruker jo bare blodfortynnende og så feiler det deg ingen ting mer!"

så det at jeg er på attføring, på jobbtrening og bare i 50% fordi de har vurdert det slik at jeg ikke klarer mer, det tenker hun ikke på.

tilbake til barna våre, hun har komentert flere ganger at jeg er så heldig som har en slik en snill og god gutt. er overhodet ikke slik som hennes som springer vill rundt. hun klarer ikke se problemene vi har!!

vel, han ER snill og god på alle måter, men herre gud som jeg har jobbet for at vi skal ha det sånn passelig levelig!

har kostet masse jobb, tårer, fortvilelse osv. har vært dager der jeg har vært på nippet til å gi opp alt, tenkt at han vil få det bedre i en annen familie så barnevernet kunne bare komme å hente han! men det har nyttet, vi har det greit. men vi jobber fortsatt - hver eneste dag!!!

må nevnes at han har spesialtilpasset undervisning på skolen, med egen pedagod og assistent, han er ukentlig på BUP og nå er han endelig begynt på utreding med tanke på diagnose i autismespektret.

jeg har ingen problemer med hennes sønn. han har heller ingen tilrettelagt skole, klarer seg fint der. hun har problemer med han, det ser jeg jo, men klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at mange av problemene kunne vært ungått...

 

på jobbtreninga sitter jeg og hører på hvor syk og dårlig alle er. blir helt tullete av dem! har ikke noe lyst til å være der. de fleste sutrer ekstra i håp om å bli uføretrygdet. noe som gjør det ganske uholdbart for oss ganske få som faktisk har lyst å ut i jobb igjen!

har spurt om jeg kan få lov å ut i praksis i en bedrift heller, tror det er litt sunnere i det lange løp. håper inderlig det lar seg ordne, ellers blir jeg rar tror jeg!

 

også har vi ei anna jeg er mye sammen med. hun er eks narkoman, og mener alle hennes problemer er MYYE større enn alle andres fordi hun har den historien hun har!

har prøvd å forklare henne at alle menesker opplever jo forskjellige ting som går inn på dem uten at det har med narkotika å gjøre, men hun mener at uansett hva, så er hennes fortid og historier mye værre enn hva noen andre klarer å hoste opp!

nå høres det ut som en konkuranse, er ikke det. men det er litt godt når man har det litt vanskelig å ikke heltiden få slengt i fjeset "da skulle du opplevd..."

 

i en periode av livet mitt slet jeg med både angst og depresjon, jeg har vært mye fysisk syk - alvorlig, jeg har mistet ett barn i dødfødsel, har ett barn som antageligvis får ei autismediagnose og minste er prematurfødt.

alt går bra i livet mitt nå, men av og til får jeg innmari lyst å klage og syte. både over det som har vært, selv om det er sjeldent, og det som er nå.

det kan virke som små bagateller for noen, men der og da virker det som store fjell for meg!!

 

også synes jeg det er skikkelig uretferdig at jeg ikke vinner i lotto!!!!