Ond sirkel, hvordan komme ut av den (med avsnitt)

[Anonym bruker]

Jeg er en person som har vært veldig, veldig følsom helt fra liten av. Tror jeg ble født med ønske om å gjøre andre glade og dette ga meg mye. I tillegg var jeg veldig sjenert (dette ligger i genene) og gjorde meg til et lett bytte på skolen. Jeg ble ikke veldig mobbet, men nok kommentarer til at det satt seg godt fast. Jeg snakket aldri med noen om dette, ingen hjemme visste det. Det fortsatte litt på ungdomsskolen, og selv om jeg hele tiden har hatt noen nære venninner så fylltes jeg sakte men sikkert med usikkerhet. På gymnaset var jeg blitt en stille grå mus, som ikke gjorde mye av meg. Hadde det greit, men var hele tiden på vakt for andre og slappet dermed aldri av.

Etter gymnaset begynte jeg på skole i utlandet et år og her ble det annerledes, men det var mye pga at vi festet og drakk litt, og jeg slapp meg endelig litt løs.

 

Så traff jeg min mann og jeg følte tryggheten i det å ha en person som virkelig var forelsket i meg og jeg hadde det skikkelig bra. Men min mann hadde en “skjult“ personlighet som etter hvert skulle vise seg mer og mer, la oss si at han hadde lett for å overkjøre meg og ikke vise hensyn. Gang på gang snakket jeg med han om at dette ikke gikk osv. og hver gang, når han angret og unnskyldte seg, så trodde jeg at denne gangen skulle bli bedre.

 

Så begynte jeg og jobbe, men her gikk det også galt. Jeg var sistemann ankommet i denne lille bedriften, og de hadde problemer med å få det til å gå rundt og la skylden på meg. Siden de ikke kunne gi meg sparken (etter prøvetida) begynte de å fryse meg ut. Det funka jo, jeg ble dårligere og dårligere, men klarte ikke å slutte fordi jeg fant ikke noe annet. Det varte i flere år, jeg klamret meg fast så godt jeg kunne, men det hele endte i sykemelding i tre mnd. Etter det ble sjefen min sparket, og hennes overordnede prøvde å ordne situasjonen. Og jeg fortsatte, jobben ble et bedre sted å være på, men det var vondt å fortsette i en jobb hvor jeg så godt husket hvordan de hadde forsøkt å bli kvitt meg (de overordnede hadde også vært med på det, men innrømmet aldri det, latet som ingenting overfor meg). Etter noen år til der, ble jeg gravid og besluttet å bli hjemmeværende med mine to barn.

 

Mannen min og jeg fortsatte med våre problemer (hans!), men det gikk litt bedre i en periode. Men så var vi igang igjen, og vi havnet i terapi. Mange tusen kroner (privatpraktiserende) senere trodde jeg det var blitt bra, men i disse dager er vi igang igjen. Og jeg er sliten, lei og føler at jeg ikke eksisterer lenger.

Men hverdagen må jeg jo gjennom ( i hvert fall for barnas skyld) og det er ikke lett. Jeg føler at jeg kun har blitt tråkket på hele livet og aldri har klart å stå opp for meg selv. Nå, i en alder av 32, så er jeg en sjenert, hjemmeværende mamma, nesten uten sosialt liv, med et, fra min side-ikke fra hans, relativt kjølig, platonisk forhold til mannen min. Har noen få venninner, men de bor langt unna.

 

Og dette er en situasjon det er ventet at jeg skal komme meg ut av. Det er bare jeg som kan gjøre noe for at det skal bli bedre, men jeg aner ikke hva. Jeg er faktisk utslitt, pumpa for energi - og har liten tro på at dette livet reserverer noe bedre for meg. Noen ganger lurer jeg på om det skal være sånn her helt til jeg stuper. Dagene går jo på et eller annet vis og en eller annen gang blir jeg jo også gammel og kan gi meg....

 

Er det noen som har noen råd? Jeg vet jo at det faktisk kun er meg dette står på, men når meg ikke fungerer mer, hva da? Er jeg fortapt da??

[Anonym bruker]

dytter

[solsikke*solskinn*solstråle*]

Kjære deg, ikke noen ideell situasjon, nei.

 

Det jeg vil begynne med å si, er at du må gripe fatt i dette. Ikke la livet gå deg forbi, uten at du vet hvor det ble av. Det dummeste du kan gjøre, er å vente på bedre tider. De kommer ikke. Ikke av seg selv.

 

Om jeg skulle gi deg noen konkrete tips, ville jeg, som første steg begynt med en aktivitet. F.eks kor, eller en form for trening, eller kanskje noe frivillighetsarbeid? På den måten vil du komme i kontakt med nye mennesker, få nye impulser, og kanskje også nye venner.

 

Venner er ekstra viktig når man ikke har en mann man kan prate med. Mtp den onde sirkelen du og din mann er inne i, vil jeg tro at det beste er parterapi. Er ikke enkelt å komme seg ut av sirkelen på egen hånd, det har jeg erfart gjennom en god venninne. Ofte er det det eneste som nytter.

 

Det høres også ut som om du "bryter ned" deg selv. Du ser på deg selv som en grå mus, og har liten tro på deg selv, samtidig som du mener at alt er din egen feil. Dette må du få gjort noe med.

 

Forstår at dette også er en vond sirkel, noe som du har slitt med stort sett hele livet, og som da naturligvis setter sine spor.

 

Det er lett å sitte her og "leke hobbypsykolog", men jeg kjenner igjen det du sier, fordi jeg selv hadde (dessverre er hun ikke blant oss lenger) en venninne som minner meg veldig mye om deg, etter hva du skriver.

 

Det kan være lettere sagt enn gjort både å ta den tlf til pykologen/familieterapauten, og å oppsøke et nytt miljø. Men prøv det, det kan vel ikke skade? Nå kan det jo bare gå oppover, eller hva?

 

Lykke til, og en klem fra meg

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for ditt svar. Du har så rett så rett, men det er ikke lett å komme ut av denne onde sirkelen. Det er nok slik at jeg stopper meg selv, fordi jeg føler at det er meg det er noe i veien med. Ikke noe rart etter slike tilbakemeldinger hele livet, jeg tror lett at det faktisk er de andre som har rett.

Jeg har et prosjekt på gang som jeg skal i gang med fra neste uke av, men det gir meg liten glede. Dvs. jeg liker prosjektet og mulighetene det gir, men jeg føler meg ikke trygg på meg selv og derfor har jeg liten tro på det. Ikke noe bra start, men jeg kommer til å prøve likevel, så får jeg se hvordan det går.

Det er virkelig vanskelig å bare begynne med en aktivitet når jeg er redd for et nytt nederlag. Har tenkt slik før at bare jeg kommer litt igang så blir det bedre, men jeg har aldri klart å finne helt den følelsen at nå går det bra...den følelsen jeg hadde da jeg var ung og var i utlandet.

Mannen min og jeg går i terapi, vi har nettopp tatt det opp igjen. Men det er så vanskelig fordi jeg faktisk er så veldig sint på mannen min for det han har gjort, og sint på meg selv fordi jeg har latt han gjøre det. Dette er også tanker det ikke er lett å bli kvitt. Det er ikke for ingenting at man går inn i dype depresjoner.....det er jammen en ond sirkel som drar deg lenger og lenger ned.

 

Men takk for dine oppmuntrende ord, det gjør i hvert fall godt å "høre"!

[Anonym bruker]

Men hva er det mannen din gjør som er dårlig for deg? dette ble litt for diffust til at jeg klarer å mene noe eller gi råd...