Lar dere deres barn få være barn?

[Kokkeli nyter våren:)]

Eller prøver dere å gjøre "små voksne" ut av dem så fort som overhodet mulig?

 

 

[Lene~mor til tre]

Ja jeg synes det selv iværtfall, jenta mi kan faktisk fortsatt leke i sandkassa og lage sandslott når vi er på stranda noen ganger. Er ikke mange andre på den alderen som gjør det, men jeg tenker hvorfor kan hun ikke få gjøre det om hun har lyst til det. Men har selv hørt foreldre si til barna sine at er ikke du for stor til å leke med det nå da så mange ganger lurer jeg på om det er derfor dem ikke gjør det. Jeg synes det er viktig at dem får være barn når det gjelder å leke iværtfall.

[Agehya]

Mine barn skal få være barn så lenge de har behov for det.

 

Ang. det å bygge sandslott f.eks. Jeg bygger fremdeles sandslott jeg. Å dra på stranda sammen med ungene om høsten og våren, og bygge sandslott er jo kjempegøy. Da er det oppdagelsestur i stranda etter pynt og div., og slottet blir stort og flott.

Barn blir tidlig voksne nok synest jeg. Men så er jeg en voksen som liker å leke selv da.

[Gjest]

Ja, guttene våre er i høyeste grad barn. Men de er nok også etterhvert "små voksne" på mange måter og har vært det det aller meste av livet. Jeg ser ikke nødvendigvis noen motsetning.

 

Et barn ønsker nemlig selv fra det er ganske lite å være som mor/far. Og det hermer på beste måte. En slik herming skal man vise respekt for, det mener vi begge, og man skal ikke le av et barn som alvorlig forsøker å etterligne den voksne, noe det langt fra er modent til. For barnet forstår ikke hvorfor man ler... Men om man viser barn slik respekt og tilskynder det slik atferd (noe som bekrefter for barnet at det gjør "rett" i bestrebelsene sine) ender man lett med det en del kaller "veslevoksne" barn.

 

Og, som nok mange har oppdaget, når barn kommer i 2-3 årsalderen, har mange en kunnskapstørst som er nesten umettelig. Barnet spør og graver, graver og spør. Så mye at det kan bli temmelig slitsomt for den/de voksne rundt barnet. En nidkjær førhørsdommer kunne ikke utspurt deg mer intenst! Men tar man denne spørrelysten på alvor og bruker tid på å svare barnet skikkelig (ikke bare halvsannheter og at "dette er du for liten til å forstå") er det ufattelig hva barnet kan få med seg! Så får vi enda mer en liten voksen. Med til dels stor kunnskap på enkelte områder. Husker f eks en femåring som kunne mer om kroppens forbrenning enn en hel del voksne, eller en sjuåring som kunne vel så mye "husholdningsbokholderi" som de aller fleste voksne som bare har standardkunnskap innen feltet (hvor mange åtteåringer (eller voksne for den del) fører regnskap over både kassabeholdning og bankkontoen sin, med nøyaktige notater om hva de "tjener" og bruker pengene sine til??). For ikke å snakke om en fireåring som kunne såpass om motorer at det var skremmende for enkelte voksne. Som når et venn av oss hadde gutten i bilen, framme siden det var en varebil (på pute og i sele selvsagt). Pluselig, mens de kjører ut, drar 4-åringen håndbrekket til så hardt at bilen sladder litt (og motoren selvsagt kveles). Så kommer han seg ut og under bilen. Rimeligvis lurte alle (sjåføren ikke minst) på hva som gikk av gutten. Før noen rekker å spørre er imidlertid gutten på vei inn garasjen og kommer slepende ut med verkøykassen som han knapt kan bære. Hva hadde skjedd?

 

Forklaring: Gutten hadde sett at oljelampen lyste rødt. Altså "Stopp bilen - med EN gang". Hvordan gjør en 4-åring det? Trekker til håndbrekket! Så: Under bilen. Der finner han selv bunnpluggen for olja og ser at denne er "oljesvart". Altså: "Motoren lekker, hent verktøy for å reparere" Riktig en "liten voksen" som reagerte på bakgrunn av det han hadde lært. Mer voksent enn mange voksne ville reagert. Og kanskje avverget et motorhavari fordi bunnpluggen var blitt ristet løs av kjøring på dårlig vei, slik at motoren lakk litt olje? Men samtidig også barnslig. For hva kunne skjedd om han hadde gjort det samme i litt høyere hastighet, på litt glatt vei? Man hadde nok avverget et motorhavari, men man kunne fått en langt større skade. Så en liten voksen og så desidert et barn samtidig.

 

Så derfor blir det farlig om man tror at et barn "bare" er en voksen selv om man ser ganske så voksen oppførsel hos barnet. For barnet har OGSÅ barnlige trekk. Og selv "veslevoksne" barn kan iblant kople ut ALT og bli "bare barn" et øyeblikk. Det er nærmest deres friminutt i hverdagen. Og slike "friminutt" tar barn seg. Veslevoksne barn som ikke presses inn i en veslevoksen-rolle, men søker denne selv, tar dem ganske ofte i starten, og da gjør man lett svart skade om man prøver å overstyre og gjøre små voksne av dem der og da. Da blir barnet temmelig slitent og det å lære blir ikke gøy.... Men får barnet ta "5 minutter" er det snart klar for en ny runde lærdom. Og etter hvert som barnet blir eldre og eldre tar det slike "friminutt" sjeldnere og sjeldnere. Til slutt har barnet også kontroll på seg og kan "utsettte" et slikt friminutt i en kritisk situasjon uten å bli frustrert, det kopler ikke ut ALT automatisk mer. Da begynner det å modnes og bli klart for å gis ansvar.

 

I en alder av 11-12-13 er slike barn ganske så voksne. Men samtidig er det ekstra viktig at de får ta "friminutt" og være BARE barn iblant, uten at de føler seg "tråkket på" og redd for å bli kalt "barnslig" av den grunn, noe jeg er redd for at mange barn faktisk gjør i dag. Da får de en trist avslutning av barndommen....

 

Og derfor opplever jeg at vi har barn som er ganske så voksne. 7.-klassingen her kan NESTEN ta voksent ansvar for en kortere tid når som helst i hva som helst i dag. Meget voksen oppførsel på det jevne, stor ansvarlighet, stor "tenkeevne". Kan sitte sammen i voksen debatt og delta på like vilkår i lang tid. Kunne du ikke se på kroppen og høre på stemmen at det er en gutt som deltar, ville sikkert noen tro han var en hel del eldre. Men se når han tar "friminutt"! Da er han BARN, og da er det INGEN forskjell i adferd på ham og broren som er fire år yngre! Og jeg tror en god del barn ville blitt FLAU om noen ukjente kom over dem i en slik situasjon! Kanskje vår gutt også. Men dette skal OGSÅ ha sin plass i hverdagen. Da skal han ta slike "friminutt" så dypt og så lenge han selv føler er "godt". Og det påpeker vi ofte for ham. For det er DA han samler de kreftene som er nødvendige til å være helt ut voksen når DET trenges. Barn som ikke får ta slike "friminutt" hvor de får være HELT UT barn tror jeg sliter ganske mye med å være "forstandige voksne" når DET trenges!

 

Så derfor sier vi "Ja, takk begge deler". Små voksne skal barn stimuleres til å bli, så fort DE vil (og det kan være temmelig fort, mer enn voksne tror er mulig). Og barn skal de også være - lenge. Men mindre og mindre år for år. Ikke i intensitet, men i varighet. Men slike "friminutt" trenger de - til langt inn i ungdomsskolen. Iblant, men ikke for ofte. Hvor ofte vet de som regel best selv. Og da fullt ut "friminutt", hvor de er BARE barn. Men "friminutt" de selv velger når det er "passende tid" for å ta. Gode tidspunkt for å ta slike "friminutt" er nemlig ikke alltid til stede for et barn på 11-12-13-14 år. Da kan man få situasjoner som er både flaue og farlige. Det VET slike barn, derfor velger de også situasjoner med omhu. Om det bare er nok situasjoner å velge blant.

 

Og når guttene så kommer opp i slutten av ungdomsskolen har de forhåpentligvis ikke behov for å være barn mer. Da har de fått gått ut av barndommen ved eget valg, ikke fordi de er presset ut av den. Da (og først DA) har de fått en GOD utgang av barndommen og er klar til å ta sin plass som "unge voksne" og bare det. Som kan omgås voksne på like fot, bortsett fra at nå skal de SELV samle erfaring som voksne. Altså må de vise respekt for dem som har mer erfaring på veien enn dem selv og samtidig vurdere den erfaringen som formidles kritisk. Samtidig må de være i stand til å oppføre seg slik at voksne ønsker å omgås dem og videreformidle sin erfaring, slik at de KAN samle erfaring fra andre enn mor og far (noe slike barn som regel vet at de trenger, det de har erfart hittil har vist dem det, i motsetning til en del umodne, bråkjekke 15-åringer som plutselig skal vise verden hvem som VET). Forhåpentligvis mest mulig sammen med foreldrene et år og og to og tre ennå før de står HELT på egne ben. Som ikke fullstendig uerfarne voksne, men som voksne som ennå har mye, mye, MYE erfaring igjen å samle i livet.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg lar barna mine få være seg selv. Prøver å ikke sette de i bokser.