Angående "En dag uten barn"...

[våken_om_natta]

Leste innlegget til Renate. Både enig og ikke enig. Når det gjelder den yngste her i huset (10 mnd), syns jeg ennå at det er tungt å være mye borte fra henne. Når det gjelder eldste (3,5 år og i sin verste trass!!!) syns jeg det er godt å få puste av og til. Men for å snu det: Jeg tror han har godt av en dag uten mammaen sin, sånn at mammaen (altså jeg) kan få slappet av litt, rukket å savne ham, og stille uthvilt til han kommer hjem igjen. Noen ganger sender jeg ham til besteforeldrene. Ikke nødvendigvis for at jeg skal få slappe av, men for at han skal få være sammen med noen som har masse tid og energi til å bare være sammen med ham en stund og gi ham masse oppmerksomhet. I dag kommer fetteren hans på 24 for å låne ham litt. Greit for meg, SUPERKULT for ham! ;-)

[Gjest Sauen har 2 jenter =)]

Jeg syns det er herlig med en dag uten barn, jeg... Noen ganger tror jeg faktisk det skal klikke helt for meg, med en toåring som skriker mamma-mamma-mammaaaaaa! hele dagen... Alt hun sier må gjentaes minst ørtentusen ganger, ser man bort et sekund kan man være sikker på at huset er rasert og når de for en gangs skyld er stille kan du være sikker på de gjør noe de ikke har lov til... Men vi koser oss sammen, leker og synger, og når mor blir lei får jenta reise til farmor og farfar. Så får mor hentet seg inn igjen, så hun har energien til å holde humøret oppe istedenfor å være sliten og grinete =)

[lille sprelle]

Har faktisk ingen problemer med å være borte fra snuppa noen timer. De første mnd var det nødvendig fordi jeg var syk. Nå synes jeg det er helt greit!

Hun har godt av å være vant til forskjellige omsorgspersoner og litt forskjellige rutiner, selv om barnevaktene får oppskrift. Så langt har det bare vært nær familie + hjelp fra kommunen, men om ikke lenge blir det sikkert andre også (17 mnd)