Andre som gleder seg til året er omme?

[Gjest]

Dette er fjerde gang jeg har en liten baby, og fjerde gang jeg opplever å sitte og elske babyen over alt, men vanntrives veldig med situasjonen. Jeg koser meg med vesla, har henne mye inntil meg, ammer, bytter bleier, prater til henne, synger og koser - og bytter ørtentusen bæsjebleier i døgnet... men jeg føler meg så unyttig og bunden også. Ser på de andre tre barna, kanskje spesielt på 2 åringen som løper rundt, prater og klarer seg selv mer og mer, ser på vesla ved puppen og kjenner at jeg bare gleeeeeeder meg til hun blir så stor!

 

Jeg klarer bare ikke å nyte babytiden jeg virker det som, ikke første gang, ikke andre, ikke tredje og heller ikke nå fjerde gang. Jeg synes det er slitsomt, for uforutsigbart, litt kjedelig (om jeg skal være ærlig) og frusterende å ha en liten baby å ta meg av. Av erfaring vet jeg at det løsner rundt 7-9 mnds alder en gang for min del, og etter 1 års alderen elsker jeg å være mamma. Så blir jeg trist inni meg for å føle det slik også, eller dårlig samvittighet er vel rett ord, for jeg elsker jo babyen! Jeg synes ikke babyen min er kjedelig eller frusterende på noen måte, hun er jo bare skjønn og herlig, men hele situasujonen om dere skjønner?

 

Så leser jeg om alle som skulle ønske tiden stoppet opp, som gruer seg til de blir store, som koser seg så veldig hjemme med baby, og jeg føler det er oe galt med meg. Som kvinne så burde jeg jo elske å være hjemme med en baby, burde jeg ikke? Mangler jeg noen grunnleggende instinkter mon tro? Uff, ble litt negativt og rotete dette her, det er jo ikke meningen heller, bare trengte å sortere ut litt følelser. Vet jeg nok ikke er den eneste som føler det slik, men skulle ønske det var anderledes.

[Mamman til M&E]

Jeg er sikker på at du gir babyen din det hun trenger og synes du skal legge fra deg den dårlige samvittigheten. Det er lov å føle det slik du gjør uten at det sier at du "mangler" noe. Jeg har opplevd begge deler for å si det slik. Med første mann tenkte jeg "ikke voks så fort" og med andre mann "voks litt fortere da" :-) Han er nå 9mnd og jeg trives mer og mer. Som du sa, han fikk all den kjærlighet har trengte (og mer til) men jeg tenkte at det skal bli deilig når han blir litt større. Det hadde nok sammenheng med at jeg hadde en på nesten 2 år da men også at begge var en del syke i vinter.

 

Men; husk tiden flyr, kan nesten ikke tro at lillemann er 9 mnd om ei uke :-)

[LilleBjella]

Jeg har hatt det på nøyaktig på samme måte. Forskjellen er at tjukken er min første, og jeg aner jo ikke hva som kommer av gleder og utfordringer når han blir større. I tillegg var jeg ganske deppa de første ukene, sannsynligvis pga ekstremt lite søvn, og gjorde det meste av ansvar og ikke av kjærlighet (første måneden i hvert fall).

 

Nå er han ni måneder, og jeg syns litt at tiden kunne stoppet opp. Han skal begynne i barnehage om ikke så lenge, og jeg i jobb, og det er jo litt skummelt. Ellers gleder jeg meg til han begynner å prate og til vi kan kommunisere og være sammen på en annen måte enn vi er nå.

 

Jeg syns spedbarnstiden har vært veldig oppskrytt, og jeg har kjedet meg veldig. Jeg har heller ikke hatt et barn som sover mye, hverken på dagen eller natten, så det har vært en del frustrasjoner. Jeg lever i troen om at neste gang kommer alt til å bli meget bedre søvnmessig, og at opplevelsen da blir annerledes. Men det er det jo ikke sikkert at det blir.

 

Til de venninnene jeg har som koser seg fryktelig hjemme de første månedene, så er jeg bare ærlig og sier at jeg følte det ikke helt sånn. Jeg elsker sønnen min over alt på jord, men jeg ser for meg at mine egenskaper som mamma kommer bedre frem når han kommer over baby-perioden. Hvis du skjønner hva jeg mener....

[Høna08]

Jeg kjenner meg igjen! Har bare en unge da... Hadde på forhånd fått rådene om å kose meg masse og nyyyyyyyyyyyte tiden da han var liten fordi de vokser så fort. Men jeg må ærlig innrømme at jeg synes det var sltisomt (og jada jeg vet det er slitsomt å få baby), ensomt til tider (selv om jeg hadde venninner i perm og barselgrupper), ensformig og ja, kjedelig. Savnet veldig litt voksenkontakt utover babymøtene og gledet meg til han skulle bli større.

 

Nå hadde jeg en tung start med kolikk, men tror faktisk jeg hadde hatt mye av de samme følelsene allikevel. Løsnet veldig når han var rundt seks måneder synes jeg, nå er han ti og helt fantastisk! Men allikevel har jeg ikke noe behov for å stoppe tiden, gleder meg bare til alt som kommer :-D Har snakket litt med andre og vært ærlig på at jeg kanskje ikke er en "baby-person" og jammen tror du ikke at jeg har truffet på mange som føler det samme! Det er bare det at ingen tør og prate om det fordi "alle" føler at man må synes at det å være hjemme med baby er verdens beste ting. Men det viktigtse er jo at vi elsker ungene våre uansett og så for det bare være at vi kanskje ikke nyter babytiden optimalt ;-)

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i sånn som du beskriver det for tenker akkurat likt selv.og kanskje enda mer denne gangen.Jeg er tredjegangs og gleder meg alt til poden passerer året og litt vanlig liv starter igjen.For meg pleier første året være slitsomt med mye nattevåk og hver gang har jeg sett frem til de blir rundt ti månder,da pleier det bli bedre her!!

[Lissi♥♥♥♥]

Jeg gleder meg til våren, og gruer meg til å gå hjemme en lang og grå vinter med liten baby!

 

Som vanlig hadde jeg for store forventninger til barsel og baby-tiden:

*jeg skulle sole meg i sommer og gå lange trilleturer.

*jeg skulle endelig få til ammingen etter å ha pumpet meg til tre barn tidligere.

*jeg skulle kose meg med de større barna nede ved stranden og ta dem med på ting i sommer som de ville like

*babyen skulle raskt sove rundt slik at jeg kunne starte dagene uthvilt

*jeg skulle dra på besøk til venner og riktig kose meg med babyen med mer...

 

The real-life svarer ikke til forventningene:

*Sommeren har regnet bort her på sørvestlandet etter at jeg fødte, og jeg orker ikke trille i kuling og regn, særlig ikke siden jeg nesten døde av forblødning etter fødselen.

*Ammingen får jeg ikke til for 4. gang, og så er det mange tunge timer med pumpa for disse edle dråpene.

*Ferien med mann og barn ble stort sett spolert av elendig vær og utslitt mamma uten overskudd, og lite av det jeg lovet ble gjennomført (dårlig samvittighet).

*babyen sover ikke rundt, den krever sine nattmåltider som mest vanlig er de første månedene, og jeg går rundt i ørska hele dagen.

*det eneste jeg orker er babystellet og babymatingen, samt ørten klesvask, oppvask, rydding, pumpe meg, sitte på PCn og vips er dagen gått - den ene prikk lik den andre!

 

Høres kanskje sytete ut, men jeg skulle gjerne hatt noen fine værdager og gode søvnnetter, så kommer nok humøret tilbake! (og ja, jeg elsker selvsagt den deilige ungen min jeg og;o)

[Frk Vims]

Tror ikke noe innlegg nesten har fått fram tårene mine på Dib, men dette faktisk. Trodde vel ikke at noen kunne beskrive så godt hvordan jeg opplever det å få en ny baby. Min 4. er nå blitt 3 mnd, og fortsatt ikke i rutine med soving, mye urolig (oppmerksomhetskrevende og sutrete) og sover veldig korte intervaller på natta, sover lite på dagen også, 40 min om gangen, men egentlig behov for mer. Alle mine babyer har vært sånn, sterke og fulle av pågangsmot og vilje fra dag 1, kanskje derfor jeg opplever babytiden som jeg gjør fordi jeg synes det er vanskelig å innrette meg etter dette.

 

Jeg og tror også at det er nå siste gangen jeg lengter aller mest fram til å begynne et "normalt" liv igjen.

[Julle&LilleBus]

Som du ser er det andre.. Inkludert meg..

 

Jeg kjenner veldig på at jeg gleder meg til han blir større. Dette er min første, så har ikke noe erfaring fra tidligere, men tror jeg kommer til å trives bedre i mammarollen etterhvert som han vokser til. Jeg vil ikke si jeg vantrives nå, og jeg elsker sef. gullet mitt, men jeg føler jeg lever helt utenfor alle venner og kjente. Føler det bare er babyprat osv. Tror vel kanskje jeg føler meg litt bundet, og savner å være litt friere. Hadde nok ikke helt peiling på hva jeg gikk til som gravid;) (Men ville ikke vært det foruten!)

Gutten min er bare litt over 3mnd, så kan jo bli en lang permisjon om ikke ting (les: jeg) endrer seg litt

 

Jeg har hvertfall aldri kjent meg igjen i disse som skriver at de skule ønske tiden stod stille osv..

[Gjest]

Vi er nok endel som føler det sånn.

Jeg kan ikke forstå hva som er så utrolig bra med nyfødt/baby-tiden.

Som en over her sa, i begynnelsen gjorde jeg alt jeg måtte pga ansvarsfølelsen. Jeg skal være så ærlig å si at jeg koste meg ikke.

Da snuppe ble en 3-4 mnd ble det gradvis bedre, å nå ved 8 mnd kan jeg med hånden på hjerte si at jeg koser meg som mamma!

 

Ikke ha dårlig samvittighet (lett å si,men man klarer jo ikke la vær).

Såklart elsker vi babyen, vi gir den kos, omsorg og trygghet. Gjør alt vi kan for at han/hun skal ha det bra. Men det må da være lov å ikke syns at søvnmangel, byssing, følelsen av å være fullstendig bundet, kjedelige og like dager gjør en overykkelig med situasjonen?

 

Det ER vanskelig å forklare hvordan det føles, men jeg skjønner veldig godt hva du mener.

Godt å høre at det er flere som har/hadde det sånn, da føler man seg ikke fullt så elendig.

 

Spedbarnstiden er oppskrytt mener nå jeg!

[Gjest]

Jeg kjenner meg litt igjen, men har litt kortere tidsperspektiv. Jeg synes nemlig det løsnet ved 3 mnd. DA begynte jeg å trives med å være mamma til førstemann pga at vi hadde rutiner så og si på plass(hvertfall på god vei til det). Spesielt med søvn! Pluss at man fikk mye mer respons fra dem rundt den alderen. Andremann er nå 3 uker og jeg synes jo det er koselig å være hjemme med henne men jeg er sliten og synes det er mye styr de første ukene og går og gleder meg for hver dag hun blir eldre:) klart jeg er lykkelig for å være mamma til en perfekt liten baby,men jeg gleder meg enda mer til hun blir et par mnd eldre;) godt det er flere av oss!

[Soloho]

Ungene skulle vært 1 år når de ble født:) Det synes jeg! Vi er enige om at det blir ikke flere babyer her i huset. Søvnløshet, hyling, allergi, sutring og bæring tar knekken på hele familien:) Rart vi er gift ennå...

[Moderbodin har født]

Ha ha ha jeg må flire for meg selv:) Overhodet ikke vondt ment, er bare så deilig å høre at vi faktisk er ganske mange som føler det likt.

 

Jeg husker jeg gledet meg til å komme meg gjennom de første mnd med nr.1. Hadde bestemt meg for å prøve å nyte tilværelsen mer med nr. 2, men tar meg selv i å ha akkurat de samme tankene denne gangen. "Bare hun blir litt større, da blir alt så mye bedre"...

 

Jeg for min del merker at jeg er roligere denne gangen enn med førstemann, men synes alikevel den ene dagen er klin lik den andre og kan ikke vente til jeg får en hel natt med søvn igjen.

 

Her går dagene med til: avslapping til kl er 12-13 (avbrutt av flere måltider til snuppa) for å prøve å hente seg igjen etter nok en relativt søvnløs natt, tillaging av x-antall flasker med tillegg, da ammingen skar seg etter første uka, gå en tur, klesvask og lage middag til pappa og storesøster som kommer hjem i 16 tida. Egentlig flaks hvis jeg rekker "alt" det når man føler seg helt zombie om dagen...

[Jente 06 + aprilgutt 09]

Kjenner meg endel igjen i innleggene over, men det går opp og ned egentlig - noen dager er kjempebra, andre ikke. Men synes helt klart det løsnet ved ca 3 mnd, da responsen, latteren og kommunikasjonen kom mer og mer. Da er det til tider herlig, men også selvfølgelig slitsomt og ensomt innimellom...

 

Vanskelig også fordi jeg har dårlig samvittighet ifht den eldste, sånn sett annerledes enn med den første. Men tryggere i morsrollen da, det er deilig:)

[Jente 06 + aprilgutt 09]

Dagene er amming, klesvask, tur på butikken, hente i bhg og lage middag... Sef litt sosialt innimellom, og kos da. Men det blir jo ensformig..,MEN er jo en jobb dette å passe på baby, skal ikke være bare kos og moro, men det blir jo fremstilt sånn både her og der!

[Gjest]

Takk for så mange koselige svar :-) Er trist at dette skal være så tabu, for vi er jo tydeligvis mange som har det slik. Nå skal ikke jeg klage så langt denne gangen, vesla er en veldig rolig liten sovebaby enn så lenge, men likevel blir jo dagene ustrukturerte og en er bunden. Får satse på at den nærmeste tiden går fort framover. Snart går det jo mot jul, og den tiden går ofte fort synes jeg.

[Månestråle75]

Hei! For meg, som er en fersk 1. gangsmamma, er det godt å lese at også dere erfarne mammaer med mange barn synes spedbarnstiden er slitsom. Det er også usannsynlig godt å lese at det blir bedre ) Jeg visste jo på forhånd at det er slitsomt med babyer, men akkurat hvor sliten jeg tiltider skulle bli, det ante jeg ikke.. At man for eksempel skulle bli så sliten av å amme, det hadde jeg ikke drømt om. Enda er jeg super heldig og har ikke hatt noen problemer med ammingen, alt har gått veldig glatt. Men at det skulle kreve så mye energi.. Jeg tar meg også i å glede meg til snuppa blir større, men jeg prøver også å glede meg over der vi er nå. For jeg koser meg jo også - innimellom all jobbingen (for det er akkurat det det er, litt av en jobb!). Og litt bedre er det jo nå, når hun straks er 5 måneder )

[Eddav]

He, he, jeg melder meg inn i klubben! Synes også at babytiden er oppskrytt, men jeg koser meg heldigvis mer nå med nr 2 enn med nr 1 (kanskje litt fordi jeg vet at tiden går veldig fort...). Også er jenta mi veldig rolig og blid, noe som gjør alt myyyye lettere.

 

Det ER slitsomt å amme 2-4 ganger om natta, stå opp tidlig og ha konstant søvnunderskudd. Det jeg synes er litt "klaustofobisk" med denne tiden, er at jeg føler meg så bundet. Savner å komme meg litt mer bort, ta en kafetur med venninner i ny og ne, reise på impulstur til utlandet etc. Trenger mer tid til bare meg. Men sånn er det i en periode, og tiden går raskt. Vi får ta det igjen senere:-)

[Gjest]

Enig at "klaustrofobisk" er ordet;)

[Ooops I did it AGAIN]

Må si at jeg er overrasket over hvor mange som synes babytiden er kjedelig eller oppskrytt.

Første måneden er selvfølgelig litt kaotisk, da man skal bli kjent med den lille samtidig som man skal forsøke å komme til hektene selv etter fødselen. Dagene går i ett, og søvn er variabel.

Men likevel så storkoser jeg meg hjemme med den lille, som nå er 10 uker.

 

Når det gjelder Alva og en annen oppe i tråde så kan jeg skjønne at de savner litt "voksenomgang". Det er deres 4. Barn, og det betyr at de har vært hjemme ganske mye av tia de siste årene.

 

Måtte bare komme med en motvekt her;)

[Gjest]

Mitt år er omme. Og ja - det ER godt!

Snuppa mi runder snart 9 mnd, og jeg er sjeleglad for at pappan skal ha 3 mnd med perm.

Og ja, jeg elsker snuppa mi over alt på jord og jeg har kost meg veldig de mnd jeg har vært hjemme. Har litt ambivalent forhold til permisjonstiden.

Jeg nøt situasjonen fra dag 1 - hadde en tøff fødsel, men barseltiden gikk som en drøm. Jeg kunne ikke se meg mett på den lille. Og Lille spiste og sov og var fornøyd - og jeg satt dag ut og dag inn i mørketid og bitende kulde, med en sovende baby... Jeg koste meg, men kjedet meg mange dager. Følte at dagene ble lange.

Jeg syntes at tiden gikk altfor fort, samtidig som den ikke kunne gå fort nok - på en gang!

 

Nå begynner hun å gi oss respons, hun er i farta som bare det. Vi kan leke, gå tur og se på alt omkring, gå på lekeplassen... Ja, det føles mer hva skal jeg si, givende? nå. Det er ikke bare spise, skifte bleie, sove. Vi kjenner henne bedre, og vet hva hun vil (stort sett) og hverdagen begynner å bli mer forutsigbar, men likevel mer spennende. Ting begynner å normalisere seg.

 

Nå skynder jeg meg hjem fra jobb for å leke med jenta mi. Og smilet jeg får når jeg kommer hjem smelter mammahjertet mitt:)

Men jeg er ikke skapt for å gå hjemme. Ikke over lang tid. Ikke alle er det. Men det gjør oss vel ikke til noen dårligere mammaer for det!

 

[Frøken Freken]

KJenner meg veldig igjen! Jeg har stor arbeidsglede, og syns tilværelsen med baby er for enformig for meg. Jeg gleder meg til å begynne å jobbe på tirsdag, men ser jo at folk stusser når jeg sier det høyt. Samtidig - jeg elsker jenta mi, og å være sammen med henne, men setter pris på å være noe mer enn mamma også. Litt urovekkende å se at du har det slik med nr 4, da - for jeg innbiller meg at det blir mye bedre med nestemann... Var heller ikke forberedt på at jeg grubler for mye når jeg har så god tid. KJenner at gleden ved å være mor nesten overskygges av bekymringer og redsel for ikke å være god nok/ stimulere nok/ gi rett mat/ aktivisere nok osvosv. Er blitt helt irrasjonell! Men også for meg har det blitt mye kjekkere etter 6 mnds alder.

[FruTB]

Jeg føler endelig at ting begynner å løsne jeg da! (bortsett fra søvnhelvete)

Vi kommuniserer på en ny måte nå, han roper på meg, kan vise at han er trøtt/tørst/mett/sulten, vi kan gjøre ting sammen og SE at han har glede av det.

 

Men det er først nå! Jeg synes det var grusomt i starten - en utrolig overveldende ansvarsfølelse som slo meg i bakken, en baby som bare gråt, metervis med snø ute så ejg ikke orket trille tur, ammeproblemer fra dag én, ensomhet. Sukk ja, spedbarnstiden var definitivt IKKE noe for meg. Ikke kom den fantastiske mammafølelsen over meg før Bo hadde levd en del mnd heller. Nesten litt ille å fortelle det, men ...

 

Husker godt at ting begynte å løsne litt i vår, mai-mnd ca, når varmen kom og sportsvognen ble tatt i bruk og vi kunne være masse ute - uten gråt! Men fortsatt er det konstante bekymringer (søvn-søvn-søvn for det meste), så jeg føler fortsatt at jeg går og venter på at alt skal bli bedre.

 

Neste gang dere - da skal alt bli så meget bedre Da skal jeg få en vårbaby, så vil kan være masse ute og trille fra starten av. Den skal sove natten gjennom fra dag én, og ammingen skal gå som en drøm

[AO3]

Jeg er litt delt her, faktisk. Jeg synes selvsagt det er slitsomt å ha en baby, samtidig som jeg har kost meg med ham. Han er over ti mnd nå, og jeg har begynt å jobbe igjen, noe jeg syntes var rart, men også deilig. Imidlertid ser jeg nå, nå som jeg klarer å se tilbake på de første strabasene med etterklokskapens lys, at de første 6-7 månedene etter fødselen var preget av en dårlig fødselsopplevelse, med påfølgende psykiske problemer som følge av dette. Jeg har ingen "ordentlige" diagnoser, for jeg orket ikke snakke med legen om det, men er selv ganske sikker på at jeg fikk post-traumatisk stresslidelse, kanskje kombinert med en mild/moderat fødselsdepresjon. Det nærmeste jeg kommer en diagnose, er "svært traumatisert", med hilsen fra gynekologen jeg var hos åtte mnd etter fødsel.

 

Jeg har i alle fall lært mye av dette, og har planer om å be om hjelp fra dag 1 når jeg blir gravid neste gang, for å slippe å få en så slitsom barseltid psykisk. Da håper jeg å kunne kose meg mer, og gråte mindre! For det er jo ikke babyen som har vært problemet, JEG har vært problemet. Klarer jeg å forebygge en ny slik runde, ser jeg ikke mørkt på en ny baby. Jeg håper også at vi da bor på et sted hvor jeg har et større nettverk, for jeg har vært MYE alene med babyen denne vinteren... Familie og venner bor laaaaangt unna...

[husmus &2]

Jeg er fryktelig uenig, så kanskje dette ikke er en tråd jeg burde svare på, men siden jeg begynte å jobbe igjen for en uke siden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg veldig gjerne skulle ha blitt husmor på heltid. Det hadde passet meg ypperlig. Jeg tror nr 2 blir bedre for da tror jeg at jeg kommer til å nyte det enda mer.

Så det.

Jeg synes det er like ensformig å gå på jobb, men det er nå meg. Hvordan man skal takle det å se de SÅ lite som man faktisk gjør når en jobber synes jeg er utrolig vanskelig.

[MathildeC]

Veldig bra innlegg det her! Jeg er gravid i 3.tri med mitt andre barn, og er veldig spent på neste permisjonstid (smugkikker her inne nå og da, for å oppfriske minnet :-) ). Jeg ble deprimert etter fødsel sist gang, det var ILLE i 6 uker, etter det ble det gradvis bedre. Ved ca 4 mnd begynte jeg å synes at det var koseligere. Før det gikk jeg rundt i en grå sky. Jeg kjedet meg, var engstelig for alt, var trøtt og sliten og trist. "Er det dette alle skryter av, det er bare en konspirasjon. Hvorfor får folk flere enn ett barn, ett barn er greit, det er jo et feilsteg...Men flere?"

Nå gleder jeg masse til neste jente blir født. Men er spent på mine egne reaksjoner ved barseltid og første år. Jeg HÅPER jeg klarer å kose meg mer enn første gang og ikke minst ta ting litt mer som det kommer - ikke stresse - men ser jo her at det ikke er sikkert det skjer. Og at det heldigvis er helt normalt.