Uselvstendige mannfolk...

[Anonym bruker]

Dette er sikkert et av verdens mest standard innlegg på denne debatten, men jeg er litt lei av kjæresten (og kommende samboeren) min. Handler selvsagt om ansvarsfordeling.

 

Han er 29 år, og vi har vært sammen i 5 år. Så lenge jeg kan huske har jeg - blant annet - prøvd å få ham til å legge boxerne sine i skittentøyskurven med en gang han tar dem av. Den siste tiden har jeg også begynt å irritere meg over det berømte do-lokket, som står åpent og gaper mot meg hver eneste gang etter han har vært og gjort sitt. Men ingenting skjer, og man gir jo opp etterhvert. Begynner å skjønne at det faktisk ikke går an å oppdra folk...

 

Så greit, jeg tar nok mest ansvar, sørger for at vi spiser rett og sunt, for eksempel. Tar kanskje litt for mye ansvar på kjøkkenet generelt, fordi han føler seg tydeligvis ikke så "sikker" i situasjonen. Skal han lage mat, er det alltid noe han glemmer, eller så må han spørre meg om hvordan det gjøres, etc. Nesten hver gang. Litt redd for at det er fordi jeg har en tendens til å "overta" når han lager mat, fordi jeg har mine klare meninger om hvordan det skal gjøres. Så i går sa jeg at han kunne ta seg av det i dag, og jeg skulle ikke blande meg. Så når jeg kom hjem i dag, så holdt han på å lage pizza. På en mandag. Og det synes jeg faktisk er litt sløvt. Jeg er gravid, og ekstra opptatt av å få i meg de riktige næringstoffene etc., (og har dessuten en mage som stopper opp om jeg spiser for mektige måltider.) Jeg skulle bare ønske at han kunne forstått sånt selv! Uten at jeg trenger å fortelle ham det.

 

Om under tre måneder får vi barn, og jeg håper bare ikke det blir slik at jeg føler at nå plutselig har jeg to barn å passe på. Av og til skulle jeg bare ønske han kunne bli litt mer... hva skal jeg si... Voksen!

 

Det er liksom det at man kan ikke oppdra noen til å bli voksen. Da har du jo allerede havnet i en ond sirkel. Hva skal man gjøre egentlig? Gi litt mer rom, og la han finne ut av ting selv, og heller være misfornøyd med det, eller prøve å rettlede litt? Blir mannfolk voksne av seg selv når de blir foreldre?

 

Det er småproblemer jeg kommer med her, jeg vet det, men i lengden er det bare frustrerende... Lei av at karen ikke kan være mer selvstendig! Hva gjør dere med deres uselvstendige samboere? Er det håp, eller?

[Anonym bruker]

Jeg ser dette er ting du irriterer deg over, men hva med å prøve å se ting fra en annen vinkel?

Han lagde pizza, kanskje for å glede deg?

Han kan heller ikke lukte det du tenker, og opplever ikke på kroppen hva som skjer under graviditeten slik som deg.

Er dere flinke nok til å prate sammen? jeg får inntrykk av at kjæresten din er usikker i hele situasjonen, slik du skriver det. Og han blir nok ikke mer trygg om du kritiserer det han gjør/er misfornøyd. Mange menn trenger info i klartekst, selv om vi damer ofte ønsker at de skal forstå

[Clue]

 

Du virker å være både dominerende og kontrollerende og vanskelig å gjøre fornøyd på disse områdene. Er det noe som kjennetegner deg ellers også?

 

Ikke rart mannen din er usikker, uansett hva han gjør, så blir det jo feil. Dette du nevner hadde ikke brydd meg i det hele tatt.

[Clue]

Fortsettelse.

 

Dere er to ulike mennesker, og din måte og meninger om hvordan ting skal gjøres er ikke nødvendig den rette for han (eller andre). Pizza på en mandag? So what!

 

Du bør tenke over hvordan du framstår i dag, og ikke minst hvordan du kommer til å bli som mor. Du kommer jo ikke til å la ham slippe til i det hele tatt, tenker jeg.

Så kommer du til å skrive her om hvor lite ansvar mannen din tar hjemme, og hvor lite det ser ut til at han bryr seg om barnet.

 

 

[Clue]

Fortsettelse.

 

Dere er to ulike mennesker, og din måte og meninger om hvordan ting skal gjøres er ikke nødvendig den rette for han (eller andre). Pizza på en mandag? So what!

 

Du bør tenke over hvordan du framstår i dag, og ikke minst hvordan du kommer til å bli som mor. Du kommer jo ikke til å la ham slippe til i det hele tatt, tenker jeg.

Så kommer du til å skrive her om hvor lite ansvar mannen din tar hjemme, og hvor lite det ser ut til at han bryr seg om barnet.

 

 

[Anonym bruker]

Tja, jeg vet jeg høres sutrete ut. Kanskje jeg kjeder meg litt, kanskje vi begge gjør det. Det er egentlig ikke noe big deal, men dere vet jo sikkert hvordan det er: Man irriterer seg over hverandre.

 

Selvfølgelig snakker jeg med ham, og det gjorde jeg også i går. Nå ser det ut som om jeg må drive med litt "lapping", fordi det har vel blitt litt vel mye kritikk i det siste. Så får man litt dårlig samvittighet selvfølgelig... Ikke greit å gjøre de riktige valgene desverre, og jeg oppdager stadig at jeg ikke gjør det.

 

Tror nok jeg kan virke litt kontrollerende, desverre, og har litt komplekser overfor det. Men jeg har funnet ut at det er ikke godt for meg/oss at jeg går rundt å tenker: "Ja, jeg er jammen en kontrollerende kjerring, rart han holder ut med meg." Så derfor lar jeg vær. Han tåler det jo.

 

Det som er litt dumt med oss, er at det går bare den ene veien. Han er litt konfliktsky, og krangler aldri med meg. Da blir det jo fort at jeg er "den slemme heksa" (Men jeg tenker ikke sånn om meg selv, altså. Det blir for destruktivt...)

 

Jeg håper, håper, håper, virkelig jeg lar ham slippe til når vi blir foreldre. (Driver faktisk nå og pusher litt på at han skal ha en del måneder pappapermisjon.) Men må vet vel aldri hvordan man blir når man kommer dit!

 

Godt dere gir meg litt kritikk! Vet det er for dumt å klage over "pizza på en mandag", og det er jo drøssevis med folk her som har Virkelige problemer. Det var litt derfor også jeg kom med det her innlegget, fordi sånne ting som dette er sikkert noe som "alle" kjenner seg igjen i en gang i blant! HI

[Anonym bruker]

..og for å svare deg Clue: Ja, jeg er litt vanskelig å gjøre fornøyd. På de fleste områder, tror jeg.

[NattVandrer]

Du stiller litt høye krav ja. Men du vet dette selv, og det er et utmerket utgangspunkt til å ta tak i dette. Du får begynne å øve deg på å være litt mer medgjørlig og mottakelig for hans løsninger.

 

Det høres ut som han forsøker å gjøre deg til lags, og du irriterer deg over det. Noe er nok hormoner, men det kan nok ikke skade å snu ting litt på hodet: forsøk å gjøre ham litt til lags. I et parforhold er det viktig å gi, ikke bare få.( Det er nok veldig urettferdig av meg å trekke dette frem, du er for alt jeg vet en generøs person.)

 

Men; ingen er perfekt, Mannen ditt er ikke perfekt, han har sine svake sider, usikkerhet er derimot IKKE en svakhet.

 

Du kjeder deg, sier du? Kan du utdype dette litt mer?

 

 

[Gjest]

 

Choose your battles!

 

Finn ut hva som er viktig for deg, og de få tingene der kan dere finne en enighet på. På en hyggelig og ikke fullt så anklagende måte.

Resten får du "svelge", trøst deg med at han mest sannsynlig irriterer seg kraftig over visse ting med deg.

Som f.eks at ting aldri blir bra nok...

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så aaalt for godt! Jeg har en mann som ikke gjør noe hjemme og roter fryktelig! Vi har vært gift i 6 år, har et barn på 2år og det blir ikke bedre! Jeg er ikke dominerende, bare veldig sliten og lei.. Jeg har 100% jobb, gjør ALT husarbeid ( han kan finne på å tømme oppvaskm en gang i uka) og går å rydder etter han hele tiden.. Gruer meg til å komme hjem, for vet hva som venter meg.. selv om det var strøkent dagen før. Forstår ikke at det er mulig å rote så mye! Jeg rydder ikke kontoret hans-- og der kommer jeg meg knapt inn døren. FRUSTRERT!

 

Har i det siste prøvd å slutte å mase og bare gjøre ting selv, for å unngå krangling. Men må innrømme at jeg blir gal! Gleder meg til han skal reise på tur med jobben.. så får jeg endelig slappet litt av! BLIR GAL!

[Anonym bruker]

Fra nå av vasker du ikke boxerne hans da vøtt! Du bare samler dem i en pose el noe. Så går han tom for undikker, og kommer og maser på deg. Da sier du. "TJA, jeg må si at jeg vet faktisk ikke, jeg! Alt som ligger i skittentøyskurven har jeg vasket, brettet og lagt i skuffen din, men jeg har ikke funnet noen truser der på dagevis."

[Anonym bruker]

hehe.. Utrolig godt svart..

Jeg tror dette med å oppdra menn til å forstå at de kan bidra mer hjemme er noe vi kvinner kommer til å irritere oss over forever.. Jeg har inntrykk av at alle har et eller annet, noen mer enn andre så klart, og slik er det med oss kvinner også.

Men jeg må jo si at hvis de er normalt utrustet så lærer de litt etter hvert.. Mannen min sliter fortsatt litt med å finne skittentøyskurven (etter 8 år).. Oppvaskmaskina er han er reser til å sette på, og tømme for den del.. Men å vaske av benker og bord mestrer han dårlig.. Innimellom blir jeg skikkelig grinete på han, men en ting skal han ha, og det er at han er veldig flink med ungene, der trenger jeg ikke be han om noe. Der fyller vi hverandre som hand i hanske. Også er han utrolig snill. Det er ikke mye tull der i gården.

Han er litt mer avslappa, mens jeg er litt mer stressa og skulle gjerne ha gjort alt i går.. Men det er noe med det å forsøke å treffe hverandre på halvveien også! )

[Anonym bruker]

Hei igjen.. (HI her). Etter en tid har jeg skikkelig begynt å skamme meg over dette pizzainnlegget, men det var jo egentlig aldri pizzaen det dreide seg om da. Bare de der små tingene, som dere vet. For eksempel at man ikke selv helt klarer å se hva det er behov for å gjøre i hjemmet, ikke sant... Som å sette på en klesvask, eller vaske badet, eller hva det skulle være. Det skjer nesten aldri at han tar initiativ til å vaske noe, faktisk tror jeg at det aldri har skjedd! Og det er dumme da, er at man blir fort den der "kjerringa" som må spørre om han kan gjøre det, ikke sant. Og så har man ikke så lyst til å være den... Vet det høres teit ut, men av og til kan man jo bli litt redd for at han skal komme til å synes jeg er som mora hans, ikke sant. Blir jo litt redd for at han skal komme til å miste interessen, rett og slett! Har jo ingen grunn til det, overhodet, men jeg liker ikke å være den som føler at man må ta ansvar (selv om jeg ikke klarer å la være heller...)

 

Dette er et typisk dameproblem, tror jeg! Vi tar vel for mye ansvar, generelt! Men samtidig: Sliter han litt med å se behovet selv, så må man vel påpeke behovet også? Så hvordan løser man det, praktisk?

 

Vil gjerne høre hvordan dere har det... Ber dere han om å legge sammen klærne, vaske badet, etc.? Eller gjør han det selv uten oppfordring, evt. bare gjør dere det selv??

[Elefanten Skrukkeskinn]

Har en ide!!

Dere må sette dere ned og skrive lister!

Ta det på en rolig og blid måte, bare si at du vet du kan mase litt, derfor er det fint om dere BEGGE kan bli enige om hvem som gjør hva hver dag, hver uke.. Feks hvor ofte vaske klær, gulv, osv., og middag - en uke hver? Eller annenhver dag? Hjelp ham med oppskrifter, så får han et knippe med retter han kan lage uten din hjelp!

Eller dere kan ha feks en vaskeansvarlig og en matansvarlig? alt ettersom hva den enkelte er flink til. Hør med han, spør han. Prøv å ikke ta med ting som ikke er så nødvendig nå, det viktigste er kanskje å få en god rytme på det nødvendigste.

Så henger dere opp listene med hvem, hva og når, og så må dere krysse av.

Lykke til!

[Gjest]

til HI:

 

av og til føler jeg selv frustrasjon over min samboer, spes når det gjelder matlagingen, han har altid laget simpel mat.. gikk lenge og ergret meg over dette.. jeg tok det opp med han, og det kom frem at han rett og slett var redd for å ødelegge maten om han prøvde noe avansert, han vil jeg skal få i meg nok mat, men han viste ikke helt hvordan det skulle gå til (har en mor som har skjemt han bort noe ekstremt)

så her gjorde vi det enkelt, vi begge pratet ut om det! jeg fortalte at jeg trenger måltider med riktige nærings stoffer, og han fortalte hvorfor det skremet han å skulle lage mat.. nå lager vi maten våres sammen, ikke bare er det lett å lære han uten å virke dominant, men det er blitt noe intimt med det :-D

 

når det gjelder det med boxer på badegulvet og et do lokk som altid står oppe, dette er noe jeg vil kalle bagateller.. jeg slipper unna do lokket selv, siden han er lært opp fra liten at do lokket skal være lukket hele tiden.. men den boxeren er her også.. ser ikke helt irritasjonen med den delen, de er mannfolk, vær glad for at det er små problemer..

 

her startet det med konstant tomflasker på stuegulvet, talerkner som aldri ble bært inn på kjøkkenet igjen og et stuebord han dumpet alt på.. men i steden for å klage til andre, gikk jeg rett til skilden; vi pratet ut om det, og det var ting som irriterte han også; jeg er en persjon som er "noe" renslig av meg, kan støvsuge gulvet hver dag, da er det ikke bare gulvet, men alle lister (må da flytte litt på møbler ol).. dette irriterte han.. vi inn gikk kompromis, og vi begge brøver å roe oss, jeg støvsuger fortsatt en del, men trenger ikke ta listene ol hver dag lenger.. og han fjerner unna ting og legger de på plass :-)

 

prøv å prat med kjæresten din om dette, men da mener jeg ikke "irriterende stemme, halvt skjefting.. ta det opp som to voksene mennesker, og aksepter det om han har noe negativt om deg også...

[Gjest]

leste ditt siste innlegg nå HI :-) bra du er som meg, ser at av og til klager du/jeg/vi over idiotiske små ting, istedenfor å se hva som ligger bak..

 

her brukte vi en del tid på å finne løsninger som funket for oss begge.. og det er delt godt:

 

han tar oppvasken, rydder stue og kjøkken, vasker kjøkkenet, vasker/rydder bilen og tar klesvasken annen hver gang.. vi er enige om at dette er en start hvertfall.

 

selv tar jeg støvsuging av alle rom, vasker badet, vasker gang, støvtørkingen, klesvask annen hver gang og vasker rom/ skifter på senga.

 

sammen tar vi matlagingen (eller bytterpå nå som han kan å lage mer mat), handler mat ol, panter tomflasker og tar søppel til søpleplassen :-)

(har vegg til vegg teppe i stue og soverom)

 

etter hvert som magen min vokser og ting blir vanskerlig skal han ta over noe og kan hende vi bytter noen oppgaver :-)

[Anonym bruker]

Hei, og takk for gode råd.

 

Kjæresten min er en veldig tålmodig og snill fyr, som det jo ikke er vanskelig å be om saker og ting. Nå er jeg en uke unna termindatoen min, men siden jeg er i såpass god form gjør jeg fremdeles ganske mye hjemme. Og det er greit, det. Kan jo hende at vi trenger bedre organisering av hverdagen etterhvert når barnet kommer, og da tror jeg ikke at slike lister er en så veldig dum idé. Utrolig uromantisk er det jo, men når man har bodd i kollektiv sammen med andre i så mange år og er vant til å forholde seg til sånt, er det kanskje like greit å finne en ordning som ligner. Helt sikker på at det ordner seg, etterhvert. Det handler vel bare om rutiner, gjør det ikke? Kan jo hende at jeg må minne han på det av og til, men det beste er vel bare å gjøre det da og komme over "mors-komplekset" som da dukker opp. Man må vel være litt mødre for de også, av og til... Så får vi heller la de være litt fedre for oss, når vi trenger det... (Og forhåpentligvis klarer man å bevare noe av det romantiske forholdet også. Kanskje man bare må omdefinere litt hva romantikk egentlig kan være... )

[Gjest]

nei, det er ike så romantisk med liste over hvem som gjør hva.. men om en står med alt i huset forsvinner romantikken like lett.. så sånn sett er det nok bedre sånn vi har det.. men midt i det hele blir det jo mer tid til å være romantisk også

[Anonym bruker]

Hvis man har blitt enig i oppgavene på en hyggelig måte trenger det jo ikke være SÅ uromantisk, men litt hyggrlig og. Dessuten kan det være lettere å forholde seg til en liste og noen gitte oppgaver, istedet for å føle at ALT egentlig burde blitt gjrt, men ikke blir det, eller kun av en, samt mas, osv..

Og når man er godt inne i rutinene er det jo ikke sikkert man trenger listerlenger!

[Anonym bruker]

men hva om verken rolig prating, kjefting, utdeling av oppgaver eller masing generelt ikke funker. Hvis han rydder bort utstyret sitt som tar opp halve stua en dag, men fyller den med nytt neste og det har vært slik siden vi flyttet sammen for 2 år siden. Hvis det er noe sier han han skal gjøre det i morgen, han tror det sikkert selv, men det skjer aldri. Hvis han setter inn kopper og vasker av benken og syns han har gjort en kjempeinnsats, men aldri ALDRI vasker golv, bad, soverom, setter på klær (er det en selvfølge at bare jeg skal vaske og ordne klærne til lille??!!), skifter på senga, verken vår eller lilles, vårt samvær på kveldene består av å se inn i hver vår pc, og når jeg prøver å prate er han helt borte inni pcn at han ikke hører. Ja, jeg har prøvd å snakke om det 100 ganger. Sex-livet er dritkjedelig, fordi jeg ikke akkurat blir så horney av denne livsstilen. Jeg er leeei. Samtidig blir jeg lei av meg selv fordi jeg må være ei kjeftebitch. Jeg vil ikke være sånn. What to do? Jeg mister jo sakte men sikkert mine positive følelser for han.

[Anonym bruker]

Tror det tregs en wake up call her, hvis du faktisk har tatt det opp flere ganger ute respons. 13:31. Det kommer jo til å ende i samlivsbrudd om du allerede er dritlei og føler deg overarbeidet og oversett. Dere må finne noen felles interesser utenom PC? Skaff barnevakt og kom dere ut en gang i blant. Jeg ville sagt rett ut at "selv om jeg er glad i deg så orker jeg ikke leve et sånt liv, så hvis du ser for dfeg at jeg skal ta hoveddelen av husarbeidet og at at vi skal ha slike kvelder, resten av livet, så er det best vi går fra hverandre her og nå" Han må jo forstå at det blir uutholdelig i lengden?