Psysisk syk selv bli psykolog?

[Anonym bruker]

 

Jeg er en kvinne som har litt med mye de siste årene med angst.

Nå har jeg begynt på psykolog-studiet og synes det er så spennende med tanke på at jeg kan forstå litt hvorfor jeg fikk angst selv osv.

Jeg ønsker å få muligheten til å hjelpe andre psysiske syke en dag. Synes dere dette høres helt på trynet ut eller?

Har hørt fra noen i familien at de synes det var helt idiotisk at en med angst skal selv hjelpe andre..

[Anonym bruker]

Ser på det som et pluss at psykologen faktisk har livserfaring på godt og vondt så lenge h*n takler sine problemer på en sunn måte, eller erkjenner dette.

Tok 3 år psykologi på UiO selv. Har hatt angst nesten så lenge jeg kan huske så jeg forstår veldig godt hva du mener.

Lykke til i studiet. Det ER spennende:o)

[Gjest Tale30]

Jeg tror du innehar en viktig erfaring som gjør at du kan hjelpe andre på en overbevisende måte.

 

Masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Desverre er det nettopp dette som gir psykologer et dårlig rykte, de bruker studiet hels til å forstå seg sev og har selv problemer som de gjerne bærer med seg hele livet.

 

De virker for meg a det er ganske mange psykisk sye som vil bli psykologer.. og hvor bra dette.. selv om man nå sikkert synes jeg er fæl og slem, bli heller frisk og mestre livet og ikke bruk et studium for å selvanalysere dere selv for så analysere andre...

[Anonym bruker]

Du skal ikke kjenne andre på seg selv er det noe som heter. Kanskje verdt å huske på. Lykke til med studieplaner.

[Anonym bruker]

Til anonym 15.07.

Trodde psykologiyrket hadde lite med ryktet å gjøre!?!

Ryktet handler vel mest om at det fortsatt er tabubelagt å få hjelp psykisk, ikke at psykologen har livserfaring.

 

Du er også klar over at en del av studiet innebærer at du går til psykolog?

 

Får da håpe du aldri trenger en, eller noen av dine nærmeste for den saks skyld.

[Anonym bruker]

 

Har gått til behandling i en stund og er "friskerklært" av psykologen min,har også fått høre at jeg er viljesterk og klart mye på egen hånd. Jeg har hatt brennende intresse for psykologi siden jeg var 17 på vgs skole. Så har jevnlig lest bøker og føler jeg vet en del og med at jeg har en del erfaringer. Men jeg tror angsten kommer alltid til å være der desverre, ihvertfall en liten del og jeg har akseptert den som en del av livet mitt og hvem jeg er.

 

Jeg er enig om at mye er tabulagt og jeg kan ikke/ har aldri hørt at det gir psykologyrket dårlig rykte, jeg leste en gang et dikt om mannen som hadde angst og ble psykolog fordi han ville så gjerne skjønne seg på angsten, skulle ønske jeg kunne finne diktet igjen, tror jeg leste den i megafon, tviler på noen her har lest diktet?

[Gjest Tale30]

"På seg selv kjenner man andre" heter det

[Gjest Tale30]

Hva da med de psykologene som selv får psykiske problemer, for det kan ramme alle nårsomhelst ilivet. Skal de bare avslutte karrieren sin de da?

 

Masse lykke til. Du skal gjennom et langt studium, og så vidt jeg vet er en del av det studiet en vurdering av deg og din evne til å være psykolog. Man kan ikke bare begynne på profesjonsstudiet i psykologi.

[Anonym bruker]

Blir jo like teit å si at man ikke kan bli lege for at en selv har vært syk...

 

Forståelse, interesse,, empati, sympati, innsikt er noe som er gode egenskaper og ha med seg som psykolog. Vil heller gå til en psykolog som selv har hatt psykiske problemer, en til en som aldri har vært bort i det før. Da tenker jeg med det på forståelse, empati og innsikt, siden de vet hva en faktisk snakker om og kjenner seg igjen hvor jeg selv er. For ikke å snakke om det å bli tatt på alvor, ikke bare ha en psykolog som tenker: ja dette husker jeg å ha lest om en plass...

 

[Anonym bruker]

Jeg syntes det høres flott ut. Forutsatt at du er ferdig med dine plager. Det er viktig for en psykolog å være mentalt sterk. Da mener jeg at du er friskmeldt.

Jeg har tidligere gått til psykolog og merker helt klart at dem som verken har hatt angst eller depresjon. Når jeg sier at hverdagen gjør meg sliten, så får jeg høre: det er slitsomt å ha barn". Jeg er ikke sliten i den forstand at jeg er småbarnsforelde. JEg er utladet og blir ikke oppladet uansett hva jeg gjør. Dette skjønte hun aldri. Var jo bare å gå en tur og tenke positivt. Jeg hadde ØNSKET å få snakke med en som har kjent på kroppen hva det vil si.

 

Masse lykke til med studiene fra meg.

[Anonym bruker]

 

Takk 16.20.

 

Jeg skjønner hva du mener, jeg har selv vært til forskjellige psykologer, det er desverre mange psykologer som ikke gjør nok eller prøver godt nok å sette seg i pasientens situasjon, det er ikke alltid en psykolog kan forstå sine pasienter og det er viktig at man selv prøver ut psykologer og krever at man får byttet om man ikke er fornøyd, det er utrolig viktig at man har et ok forhold til psykologen sin, ellers kan man lett bli feil dømmet, det har skjedd meg.

Jeg fikk beskjed om at jeg trolig mest sannsynligvis hadde bipolar av en psykiatrer som jeg hadde snakket med kun 1 gang, og det var fordi min far var bipolar så var jeg automatisk bipolar også. Uten å ta hensyn til ulike situasjoner jeg hadde vært igjennom på den tiden som faktisk framkalte de plager jeg hadde, hadde det ikke vært for at jeg sto på mitt og krevde ny psykolog/psykiater så hadde jeg nok enda vært stemplet som bipolar.

 

Jeg synes rett og slett det er for mange psykologer/psykiater som tror de vet alt fordi de har en sterk teori om noe, noen er jo så klart mer inne på det biologiske perspektivet enn feks kognitive, det varier veldig. Så man kan risikere å bli feil dømt, få medisiner en ikke burde ta osv. Så farlig kan det være når man mangler evne til å forstå pasienten sin osv..

 

Ble litt langt her men følte å dele mine tanker her med dere..

 

HI

[Anonym bruker]

Joda

psykologer har et dårlig rykte på seg, fordi mange som jeg skrev, bruker yrket til å forstå seg selv og blir veldig oppslukt rundt alt dette og det at de da går til andre psykologer som igjen går til andre psykologer.. er ikke det litt vel med på å holde kunstliv liv i noe?

 

Mentalt syk kan man bli og det er kanskje tabulagt også, men det hjeper ikke når folk som selv er syke og bruker studiet til å finne løsningen på sitt eget liv, skal hjelpe andre i deres liv.

 

For min del hadde jeg prøvd en god del andre ting enn psykologer skulle jeg bli psykisk syk, etter å ha sett folk som har gått i terapie i åresvis som til slutt kan egentlig bruke de samme tingene de har lært der på alle andre men uten noe nevneverdig bedring av egen mental helse.. eh nei takk.

[Anonym bruker]

 

I dette sammenhenget er det ikke å bruke studiet til å finne løsninger på problemer i mitt eget liv!

 

 

hI

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har en mann og flere venner som har tatt embedstudie i psykologi, og en går jo både igjennom gruppe og individuell terapi/samtale. Det er en myte at mange psykologer selv er syke, men alle har jo sitt å stri med. Om en ikke er alvorlig psykisk syk og har angsten/lettere deprisjon under kontroll går det fint og kan være en styrke. I alle yrkesgrupper er jo det en fordel med noe erfaring og perspektiv. Tenk hvor mange sosionomer som selv har slitt?

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg tror i alle fall at du bør være rimelig ferdig med dine egne plager før du går i gang med psykologstudiet. Det er jo også et krevende studie.

 

Jeg tenker at det er bra at du ønsker å finne ut om dine egne plager, forstå dem, takle dem osv, men å jobbe som psykolog krever jo at man skal hjelpe andre. Du skal med andre ord ikke stå i fokus, og må sette dine egne plager til side uansett. Din jobb blir ikke å diagnostisere pasienten ut i fra hva du selv har opplevd, tenkt eller følt, men ut i fra teoretisk og klinisk kunnskap og praksis.

 

Det finnes ulike psykologer og ulik kjemi mellom pasient og psykolog, sånn vil det alltid være uavhengig av om psykologen selv har hatt en psykisk lidelse eller ikke.

 

"Psykologen"