Mange vet ikke hva de går til!

[Anonym bruker]

Jeg tror det hadde vært langt færre stemødre om vi bare visste hva vi gikk til fra starten av.

De som sier at man valgte selv og får godta at mannen har barn fra før, har nok ikke mye erfaring med stemorrollen. Man velger MANNEN fordi det er han man faller for og elsker, det er han man ønsker å være med. Så kommer hverdagen og ungene blir innvolvert. Det virker så bra i starten, spennende, også kræsjer det. Biomor er vanskelig, man må alltid godta at hun er tilstedeværene til enhver tid, ungene som ikke er dine må du vie tid til, og sette deg selv til side. Og du vil ikke få mye tilbake fordi det ikke er dine unger. Du har ikke samme solide forholdet til de som foreldrene, de tåler lite tilsnakk og kan ødelegge enhver stemor som prøver så godt hun kan i starten. De ber om mer, barn uten grenser blir aldri fornøyde og dette kan utmatte ethvert menneske.

 

Uansett hvor mye du gruer deg til samværsukene med stebarna, så må du stille opp med matlagning, klesvask, husstell og alt annet en husholdning og familie krever. Dette når en viss grense, og når sambo i tillegg sier at dette må du finne deg i, da lider du i stillhet, alt for å holde på mannen. Tankene om at man aldri skulle gått inn i forholdet bygger seg opp, og fristelsen om å pakke sekken og gå sin vei, er stor.

Et liv uten en far som alltid må ta hensyn til x og herjete barn, det lokker mange. Men kjærligheten holder igjen, uten respekt og takk...Det er slett ikke lett å være stemor,godta at andres fortid har hatt en så stor kjærlighet at det førte til barn og hele pakka. Det er kjernefamilien og man blir bare et familievedheng som fikser og styrer for barne til noen andre.

Alt for andres barn, ingenting for deg selv!

[Anonym bruker]

Nei, man vet ikke hva man går til når det gjelder noe som helst her i livet. Jeg var naiv når jeg gikk inn i stemor rollen. Mannen min var ikke særlig flink. Nå er det mange år siden, mannen min er blitt flinkere, og vi har det mye bedre.

Jeg kuttet forresten ut på matlaging, klesvask, husstell og alt annet i samværs ukene. Jeg sluttet også å bidra økonomisk. Han fikk ta seg av dem selv, det funka veldig fint.

Jeg la alltid planer for de helgene hanikke hadde samvær slik at vi skulle få sjangsen til å være sammen. Om ikke så hadde han nok sagt jatil flere ekstra helger. Men da hadde vi aldri fått noe tid sammen.

Jeg tvang ting i system jeg kunne leve med. Og det er bare tull at du skal finne deg i det. Si han får ta seg av sine egne unger, at det er han de kommer for å være med. Han som er forelderen, og da får han gjøre foreldrene sin jobb, husarbeide. Om han ikke vil gjøre det selv så fårhan få tak i en aupair. For du er tross alt kjæresten ikke vaskehjelpen.

[Anonym bruker]

Signerer også her..

 

Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg aldri i livet valgt denne løsningen.. Sikker på at jeg kunne blitt nesten ilke glad eller gladere i en ennen man, og fått et mye bedre liv om tilstanden rundt var harmonisk.. Men ofter jo mye for mitt egen barn (Vil ikke la de vokse opp i delt hjem). Og vi vokne har det jo fint sammen, så lenge det ikke stormer rundt oss.

 

Fikk kraftig følselsdeppresjon, som følgene av alt styret med hans/våre barn. Miomor som heletiden skulle fortelle at vi ikke ga like mye oppmerksomhet til en 13-årin og en 3 mnd baby. (Vi snakket mye med barnet vedr. at en baby trenger mye oppmerksomhet, og det forstod hun langt bedre en moren)

 

Eksen skulle mene noe om alt, og vi skulle ha delebarnt i tide og utide fordi jeg "likevel var hjemme" (Som om permisjon er er friår, når man atpåtil har fått et kolikkbarn).. F.eks. måtte datteren være hos oss den ene ekstra weekend etter den andre, fordi stefar var utslitt, de skulle ut å reise på 2 dagers varsel.. Det er da ikke jeg som stemor som svikter da, fordi jeg synes det blir for mye.. Vil heller mene det er biomor som må ta hensyn til at hun har et barn, og ikke tror at farens hjem er ett avlastningshjem basert på kun morens behov.

 

Alltid så heter det stakkars barn. Stemor må (hvertfall i vårt tilfelle) ta seg sammen!!.. Vi stemødre er bare helt vanlige mennesker vi også. Ikke superdamer som tåler all vedrens dritt.. Vi er ganske normale damer. Hvorfor skal hele verden ha så mye høyere forventligner til oss enn alle andre damer??!!??

 

Som STEMOR ER OG BLIR MAN "PROBLEMET" uansett.

 

[Anonym bruker]

Jeg føler at det er mange sannhetskorn i det dere skriver over, og jeg tenker at stemorrollen burde få mer plass i familieterapien. Ofte tror jeg familieterapeutene ser for snevert på pfoblematikken mellom biomor og biofar, og at stemor i større grad bør trekkes inn.

 

Selv er jeg stemoir og biomor. Både min samboer og jeg har barn fra før, og i disse dager venter vi et fellesbarn. Vi har opplevd, og opplever fremdeles, problemer i fohold til biomor, men vi er heldigvis samkjørte om hvordan vi ønsker å takle utbruddene.

 

Jeg fikk et godt råd da jeg ble sammen med samboeren min: Avklar rollene! Dvs; hva ønsker han skal være sin rolle i forhold til sin eks? Vil han være venn, vaktmester eller forelder? Hva er min rolle som stemor i den nye familiekonstellasjonen? Han var helt tydelig på at hans rolle var å være forelder. Han ønsket ikke å være venn eller vaktmester. Det betyr ikke at han er uvenn med sin eks, men at forholdet dem i mellom kun er basert på at de har et felles barn. Han er forelder til barnet og har kontakt med henne i denne forbindelse. De er ikke venner som pleier omgang, han er heller ikke vaktmester - en hun kan ringe til for å få hjelp av ulike slag. da må hun kontakte andre i sin omgangskrets.

 

Vi ønsker å ha et godt og avbalansert forhold til biomor, men er tydelig på å sette grenser og formidler tydelig at vi er den nye familien og hun kan ikke styre oss (selvom jeg nok tror at mange ekser ønsker å styre sin eksmann). Vi avgjør når vi begge skal følge opp barna og når en av oss skal følge opp. Vi er opptatt av at alle barna skal få oppnmerksomhet av oss begge, og ved at vi stiller opp på arrangementer i forbindelse med skole og fritidsaktiviteter markerer vi at vi er en enhet; en familie.

 

Jeg tror at mange av problemene rundt stemorrollen er knyttet til uklare rolleavklaringer. For mange er det ikke lett å skulle ordne opp i disse rollene på egenhånd, men det kan være en start å sette seg ned sammen (paret) å snakke litt om hva man ønsker; hvilken rolle ønsker man selv å ha i den nye familien? Hvilken rolle ønsker man å ha overfor egne barn, stebarn, eks, eksfamilie osv. Dersom man ikke klarer dette på egenhånd vil jeg anbefale å be om hjelp. Det er det vel verdt!

 

Jeg synes det er utrolig trist når det ender med at stemor føler at eneste utvei er å "melde seg ut", slik en skriver over. Det er en forståelig reaksjon, men ikke bra for fremtiden til den nye familien. Dessuten tror jeg det er utrolig viktig at biofar er klar og tydelig på hva han forventer av barna. I vår familie har vi ikke gitt spillerom for manipulerende oppførsel fra barnas side. Heldigvis har det gått veldig bra med alle sammen og de fungerer godt i familien - både sammen som "søskenflokk" og overfor biofar/-mor og stefar/-mor.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Signerer under her! Jeg har selv gått inn i en stemorsrolle med en ide om at dette kunne bli gøy og spennende, men det tok en helt annen retning. Biomor er ikke interessert overhodet i å la meg være med i avgjørelser som gjelder ungene, i tillegg er hun til stadig misfornøyd med noe og truer med det ene og det andre.

 

Barna her har ikke valgt å komme opp i denne situasjonen så selvsagt er det viktig og holde disse utenfor, men far bør stille opp til de grader om han vil beholde sin kjære. Jeg føler selv at jeg er mer vaskehjelp enn kjæreste når vi har samværsdager. Klessvasken fordobles, matmengden fordobles og nattesøvnen halvveres fordi ungene ikke sover natten igjennom tross alderen.

De opplever også skeiv oppdragelse da biomor har langt mindre grenser enn de vi godtar her og får ungene tilsnakk og grenser her da, så er det sinneutbrudd uten like og det ender med at biomor som senere får høre dette, tar helt av pga grensesettingen her i huset.

 

Jeg føler at jeg ofte blir overkjørt som stemor, og jeg merker at det sliter på forholdet til min mann. Det oppstår ofte unødige konflikter, samt at det ender med at han ber meg gå og komme tilbake når jeg har roet meg.

Hadde jeg på forhånd visst hva dette forholdet hadde innebært, hadde jeg løpt for livet tror jeg og aldri snudd meg.

Jeg føler jeg lever i en stille ufred, jeg gruer meg til samværsdager, får dårlig samvittighet over tankene jeg faktisk tenker, jeg tørr ikke si noe for mannen min svarer bare at jeg får finne meg i det, og jeg må leve som jeg gjør uten innvendiger hvis jeg ønsker å leve med akkurat han. Jeg må sette meg selv til side og gi alt for han, barna og ekskona, for har ikke de det bra, da ryker jeg.

 

Jeg merker at grensen snart er sprengt, og må si jeg håper jeg en dag for så nok at jeg blir hard som stål, pakker sekken og drar min vei, for så og aldri komme tilbake i en sånn situasjon!

Det høres nok krast ut, og jeg blir redd over mine egne tanker som jeg aldri har tenkt før, derfor mener jeg at hadde stemødre visst hva de gikk til på forhånd, hadde de holdt seg langt unna!

[Anonym bruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i...

[Anonym bruker]

Maken til bortskjemtemte og dominerende unger hadde jeg aldri sett maken til, uten at jeg var så fryktelig vant med barn.

Jeg trodde jo at ungene hans kom til å være litt mer slik som jeg husker vi selv vra som barn. Naiv var jeg vel, jeg som ikke var vant med barn, jeg skulle nok helt av meg selv ha forstått at dette var barn med bagasje. Han jeg var sammen med fortalte jo bare om hvor godt ungene takla skilsmisse, og hvor godt samarbeid han hadde med eksen. Han greide til og med å si at ungene hans gledet seg til å treffe meg, og at de likte meg.

Kunne han ikke ha vært litt mere ærlig. Kunne han ikke sagt at han og eksen sitt samarbeide var at han var avlastningshjem for henne når hun ikke greide mer av å være alene med unger og trang økonomi. Kunne han ikke sagt at han ikke var fri til å si nei, or da truet hun med å flytte langt vekk. Kunne han ikke fortelle meg at samværet var ikke det avtalte 50-50, men at han hadde dem mye mere, uten å trekke i bidraget.

Kunne han ikke sagt at han var full av skam og skyldfølelse ovenfor ungene, så han hadde problemer med grensesetting, kunne han ikke fortalt at mora var like dann. Kunne han ikke ha forklart til meg at det gjorde seg utslag i manglende irettesetting, dårlige rutiner, overforbruk av penger, irrasjoenlle løsninger som ikke gangner noen, dominerende unger som ikke hadde leggetid selv om de gikk i småskolen.

Kunne ikke denne mannen heller ha vært litt ærlig og delt litt av sin selvinnsikt, den han har greid å få til i ettertid.

Men det er vel mitt ansvar alt dettte også.

[Anonym bruker]

Må si jeg kjenner meg igjen i det meste av det her. Hadde jeg visset hva jeg gikk til hadde jeg ikke valgt denne mannen, tross kjærligheten, men nå har vi dyrket så mye at det er vanskelig å gå fra han.

 

I starten var altså fint, også ble det verre og verre og nå er det jeg som blir valgt vekk hver gang det er noe som skjer. Det er jeg som må pakke klæra mine å gå, det er jeg som må finne en ny seng å sove i når han ikke orker mer, og det er jeg som må ta på meg alt av skyld når noe skjer for det er jo tross alt jeg som trødde inn i et harmonisk familieliv og ødela..

 

Jeg fatter ikke at jeg finner meg i det, og jeg tenker tanker jeg aldri ellers ville tenkt..Noe skjer med meg, noe jeg ikke kan styre og det skjer fordi det er altfor mye å ta på seg å finne seg i når det gjelder stebarn. Barn man kunne klart seg fint uten, og barn man ikke tenkte over hvordan var før man så det med egne øyne...

og i tillegg kan ikke vi stemødre si noe som helst negativt for da er vi noen utrolige drittsekker som ikke fortjener noe som helst...At man blir lei egne barn er en ting, men å bli lei stebarn er en annen ting for det er noe som IKKE går over.

 

 

[Anonym bruker]

Veldig enig i mye som blir sagt i denne tråden. Hvordan havnet jeg her. Jo jeg ble forelsket og møtte en flott mann han behandlet meg bra og jeg møtte datteren hans hun var nydelig og vi "klikket" fra første stund. Biomor hatet meg og gjorde alt hun kunne for å ødelegge eller prøve å få han tilbake. Det valgte jeg å ignorere da det ikke var henne jeg var sammen med og regnet med at det kom til å gå over, at det kun var start problemer. Jeg var så trygg på mannen sine følelser for meg og min rolle i mitt hjem, pluss at jeg viste at han hadde NULL tiltrekning eller følelser for eksen. Hun var ingen konkurrent, selv når hun møtte opp naken når han skulle hente ungen vekket det ikke noe annet enn avsky fra mannen min.

 

Men så fikk vi barn og da kom alle problemene, han hadde så dårlig samvittighet pga at han ikke var delaktig i eksen sitt svangerskap og datterens første år. Så nå handlet alt om eks og stedatter. Jeg fikk ingen oppmerksomhet, han var ikke tilstede hos meg og vårt barn i nåtiden. Han var opptatt med å leke sirkuspappa for elste barnet, mens jeg var alene med en krevende baby. Han og datteren bestemte plutselig utrolig mye sammen og jeg var utenfor. Der vi før hadde vært to voksene som tok vare på et barn, stod jeg nå alene og utenfor.

[Anonym bruker]

Hei,

 

"Deilig" å se at mange andre har de samme problemene.

 

Føler meg ofte som et dårlig menneske, når jeg bare virkelig ikke orker mer av stedatter (13 år). Vet jeg aldri ville tenkt på meg selv som et dårlig menneske, om jeg ikke hadde hatt stebarnet i livet mitt. Gjør noe med selvverdet mitt, og følelsen av å ikke lykkes.

 

Føler meg underlegen sammenlignet med venniner i A4 familier. Føler jeg har ødelagt/kastet bort mye av livet mitt.

 

Er ofte tett på å pakke tingene mine å dra, men om jeg flytter ut vil jeg jo ødelegge for min egen datter.. (3 år) Vil ikke at hun skal kastes mellom 2 hjem. Samt at jeg ønsker åvære sammen med jenten min 100 % av tiden.

 

Når man ser hvor problematisk det i vårt tilfelle er å forholde seg til eksen, ønsker jeg ikke selv å komme i lignende situasjon.

[Anonym bruker]

Huff, jeg får helt klump i halsen av å lese den tråden her. Kjenner meg igjen i så mye... f eks at fars dårlige samvittighet skal brukes til å slå en kile mellom han og hans barn på en side, og meg med våre felles barn på den andre siden. Som om vi fortsatt er to separate "familier", og som om han er litt mer i slekt med sin ekskones barn enn med våre felles...

 

Og forskjellsbehandlinga av barna, og snikeriet rundt det, hvordan han klarer å "tilfeldig" droppe innom kiosken når han har bare særkullsbarn i bilen, og kommer hjem med "privat" gotteri - fellesbarna får ikke. "Private" tivolibesøk med særkullsbarn, turer i badeland og andre goder som skulle utgjøre kvalitetstid med pappa - som om fellesbarna ikke også kan ha glede av det! Som om vi ikke kunne dra alle sammen?? Masse sånne småting, som til sammen blir store og symbolske. Som om jeg er alenemor for fellesbarna. En sår, sår følelse.

 

Og jeg kjenner meg igjen i det at jeg ikke har rett til å klage nå - etter å ha trødd inn i noen andres sfære og ikke skulle ha gjort det - og i at kjærligheten, som føltes så kjempesterk, likevel ikke er nok til å bygge bro over våre forskjelligheter og konflikter...

 

Nå har mannen min fått nok av konflikter, og hans dårlige samvittighet har drevet han til å søke trøst hos eksen, i den forstand at han bruker henne som sin fortrolige når noe er galt her hjemme.... og hun gotter seg selvsagt, og legger ut garn for å få ham tilbake, huff, jeg blir kvalm!

 

Om en uke flytter han - ikke til henne, heldigvis, men til et "nøytralt" område. Og i mellomtiden brister hjertet mitt. Dette var min drøm om et familieliv, tross alt, selv om det ikke var A4. Gud som jeg misunner alle som er barnløse, single og glade når de treffer en barnløs singel og glad mann... da kan de starte på scratch og få det livet de selv vil ha. Ikke som oss sjaskete stemødre, som får de smulene som er igjen...

 

 

[Anonym bruker]

Uff. Dessverre må jeg også si meg enig i mange av tingene. Skjønner jo nå hvorfor så mange forhold går i stykker. Virker som om det er mye skjvefordeling her. Tas det for gitt at vi stemødre stiller opp på alle områder,eller er det vi som er dumsnille? Vet ikke helt jeg. Bare at jeg også er mektig drittlei. Kjenner meg sågodt igjen i mye av det dere skriver. Heldigvis slipper jeg slite med samboerens eks. Godt noe er positivt da;)

 

Nei,samboeren min har bestemt at vi skal sette grenser for egne barn. han ordner med sitt barn,og jeg med mitt. Er ikke mye familiesituasjon her i gården. Men jeg er f... grei å ha til å passe barnet,kjøre h*n overalt,ornde med lekser,ja,alt mulig når han selv er borte på jobb. Føler meg som ei hushjelp. hadde jeg enda fått betalt.

 

 

Merker nå at jeg sakte gjør meg "ferdig" med forholdet. Distanserer meg. Og endelig gir meg selv litt egentid/pleie. Husværet står på meg,og vi har ikke fellesbarn. Mistet det i sommer da jeg gikk gravid.

 

Trist at det er den veien det går. Har prøvd å ta opp tingene,si hva jeg føler,men han bare avviser meg. For han føler jo det ikke slik. Så da får han ta det som kommer også. Jeg vil iallefall ikke ha det slik lenger. Og faktisk så er det ingen som tvinger meg!!!

 

JEG ER FRI!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

 

tAKK FOR AT JEG FIKK SPY UT MINE TANKER.

 

[Anonym bruker]

Jeg antar du ble lei deg da du mistet fosteret...men du har flere sjanser til å få barn, og det høres ut til at du burde prøve å få evt nye barn med en heeeelt annen mann?

 

Merkelig nok misunner jeg deg. For selv er jeg "dømt" til å ha kontakt med denne mannen resten av livet, omtrent, fordi vi fikk to små sammen. Jeg er IKKE fri.

[Anonym bruker]

Jeg gleder meg til samværsdagene med stebarna. Jeg skjønner at min mann tar seg tid til sine barn. Jeg lager mat til oss alle sammen og vasker klærne til alle. Det samme gjør min mann.

 

Men jeg visste hva barn krevde før jeg gikk inn i dette forholdet. Jeg visste at alle unger er forskjellige og krever forskjellig. Jeg har nemlig barn selv som også har opplevd sorgen over foreldrenes skilsmisse.

 

Jeg har ingen problemer med at min mann stikker på trening eller tilstelninger med sine barn selv om det ikke er samværsdager. Jeg gjør jo det med mine barn - som forelder er man der for sine barn hele tiden.

 

Ikke har jeg problemer med moren til ungene heller. Hun er deres mor, og det er hun og far som sammen tar avgjørelser for deres barn. Men i mitt og min manns hjem er det felles regler for alle barn. Og der har hun lite å si, like lite som jeg har å si hos min eks eller hos henne.

 

Jeg vet det koster med barn, så at han betaler bidrag ser jeg bare på som positivt. At han stiller opp ekstra økonomisk når det gjelder ekstrautgifter synes jeg også bare er bra. Vi har felles økonomi for alt, så pengene som går til bidrag går også fra meg. Men hans penger går også til å forsørge mine barn.

 

Er det like lett bestandig? Nei, men det er ikke ungene som har bestemt at vi som voksne skulle endre deres tilværelse. Og dermed må vi som voksne også ta en stødig omsorgsrolle for barn som sliter med tanker de kanskje ikke klarer sette ord på.

[Anonym bruker]

Det finnes gode historier og, som min.

både jeg og sambo har barn fra før, og han gjør ingen forskjell på mitt barn , eller jeg på hans, ungene våre går som erteris ihop, og alt er bare så flott, høres for godt ut til å være sant.. men nesten alt går på kommunikasjon og respekt for hverandre, man skal jobbe hvis man skal ha det bra , med mine dine og våre som det heter i dagens samfunn. alle skal høres å tas hensyn til, og man kan få det til å fungere så bra hvis man vil, spille rdet da noen rolle om det er stesøster/mor/far eller om det er biologisk? det har da ingenting med det å gjøre... hvis man inkluderer alle fra dag en, og respekterer å tar hensyn til hvarndre, ... så får man igjen så det monner etter, lykke til!!!

Jeg har vært så heldig, venter en til nå, med nye sambo.. og alle gleder seg, ... det finnes hjelp om man trneger det, og husk å se alle de positive tingene i livet, Klem

[mikel]

Endelig noen som er positive vdr det å være stemor.

For jeg er mann og min kone er stemor, og ifølge henne så har hun det kjempe flott i den rollen, våres fellesbarn kommer nå i høst, og hittil har vi i felles skap satt grensene for "vår" Prinsesse (dvs min datter) og vi tror og håper at vi skal klare å holde lik linje mellom barna "våre" for når jeg har samvær så er det vårt barn, hun har like mye å si vdr barneoppdragelsen/grense setting, mener jeg da og det er hun nok glad for...

 

Må si jeg er negativt overasket over hvor mange som hadde/har så dårlige opplevelser vdr det å være "stemor", hvordan forventer dere at "stefar" da skal oppleve det? Nei ikke lett det her... er vist skikkelig med min nye kone jeg da

[Anonym bruker]

Klart ingen vet hva de går til. Det største sjokket for systemet var for meg å få egne barn. Fordi om jeg tenkte mye på ting før vi fikk barn, ante jeg ingenting om omfanget på gledene og sorgene de søte små førte med seg. Dette tiltross for at jeg ønskte meg barn, har vært barn selv, og har fullt av familie og venner med barn. Hadde strengt tatt ingen aning. Fordi om jeg tenkte mye på dette med stebarna også, må jeg jo si at det ble et stort sjokk for systemet å få dem inn i livet mitt også. Akkurat hvordan ting er/blir vet man ikke før man har kjent det på kroppen.