60/60

[Anonym bruker]

Er innpå denne siden av og til og snuser rundt, og må si at her er det mest triste greier. Noe av det kjenner jeg eg igjen i. Er samboer selv, vi har vært sammen i snart 8 år. (SOM tiden flyr!)

Han har jo sine sider; han hjelper lite til hjemme, er sur og tverr stadig vekk, sukker tungt når jeg prøver å fortelle ham noe, himler med øynene når han prøver å forklare noe og jeg ikke forstår, alle feilene jeg ifølge ham har, har han dobbelt opp av selv, og selvfølgelig det alltid tilbakevendende manneproblemet: han vil ikke snakke med meg om alvorlige ting, som feks forholdet vårt. (Her kommer sukkingen inn i bildet, jeg føler meg SÅ satt pris på) Ikke er han så gira på sex lenger heller.

Men, men. Han er flinkere enn meg til å stryke på meg når han går forbi, sier oftere jeg er glad i deg enn meg, det har skjedd flere ganger at jeg har fått blomster uten noen spesiell grunn, han er omtenksom og snill. Han får meg til å le. Han er flink til å fortelle noe på en morsom måte. Her en dag imiterte han en vannslange som ved et uhell hadde sprutet litervis med iskaldt vann i ansiktet på ham, og før han var ferdig hadde jeg vondt i magen.

I alle fall, for lenge siden hørte jeg noe klokt på radio som har festet seg på harddisken. I et forhold må begge bidra med noe. De må ha omtanke for hverandre, det må være toleranse, kompromiss, tilgivelse, kjærlighet. Alt dette må begge bidra med. Den ene bør innstille seg på å bidra med 60 prosent. Og her kommer det geniale: det må den andre også.

Kloke ord. Men jeg må jo si at noen ganger syntes jeg at han er en dust likevel, hehe.