Gå til innhold

trenger sårt hjelp.. andre med slike menn? blir så frustrert!


Anbefalte innlegg

Skrevet

mannen min er totalt uinteressert i alt annet enn jobben sin!

 

vi venter vårt første barn, er 7månder på vei. dette var ikke planlagt, men kommer ikke ubeleilig, hverken tidsmessig eller med tanke på forholdet vårt osv... og vi var enig om å beholde, da han spesiellt ikke liker tanken på abort..

 

hittil har han ikke vist NOE interesse, er dette normalt av en ellers så ansvarlig kar på 26år:

- jeg måtte fortelle det til familien hans og han hadde ingen ønsker om å være tilsede da det ble fortalt.

-jeg har måtte planlegge og organisere allt med tanke på forberedelser, han har betalt..

-han sa ingenting da vi var på noen av de 3 ultralydene vi har vært på(annet enn at det bodde noen i magen min..)

-navnevalg er noe han barre tuller bort med de styggeste navnene han kommer på..

-han tar ikke noe initiativ til å hverken kjenne på magen, starte samtaler om den lille eller noe som har med barn å gjøre..

-han mener at pappa perm er tull, og vil heller at hans 10 uker detter bort, enn at han skal være hjemme fra jobb så lenge(har forsøkt å fortelle at han kan dele det opp)

-han spør aldri/bryr seg ikke noe om hvordan jeg har det, noe som i og for seg er greitt, men jeg har behov for litt mer omtanke for tiden siden resten er som det er..

-ellers må jeg virkelig dra han igang for å være med på noe som helst! han har motvillig blitt med til jordmor to ganger, fordi hun ville at han skulle være der.

-jeg har vært innom legevakten en gang for jeg ikke hadde kjendt liv, og han mente jeg var hysterisk, noe jeg ikke er til vanlig.. har vært litt bekymret etter dette, og han sier uten videre bekymring at dette kan ikke han si noe om, for "han kjenner ikke hvordan ståda er"..

 

jeg vurderer sterkt forholdet vårt, og har hatt en del alvorsprater med han, uten at det har ført til annet enn at jeg griner i frustrasjon! han syns ingenting om at vi går hver vår vei, og det vil ikke jeg heller. men jeg orker ikke å dra han gjennom alt lenger nå når jeg har nok å bekymre meg for..

 

dette er jo like mye hans barn! hvorfor tar ikke han noe ansvar eller viser litt interesse??

 

er det flere som har det slik? hva kan jeg gjøre? jeg forsøker å ikke presse han, eller prakke på han noe... men noe må jeg gjøre nå!

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Menn flest har ikke samme engasjement og forhold til denne "tingen" som bor i magen.

Hans perspektiv vil nok endre seg med tiden, men ikke forvent at det skjer de første par tre månedene etter barnet er ute heller.

Pappaene kommer først virkelig på banen når barnet blir stort nok til å "være morsomt å være sammen med" om de er at den typen din virker til å være.

 

Jeg ville ventet med å bekymre meg foreløpig og se hvordan det utarter seg fremover.

Det er ikke HELT uvanlig dette her:)

Skrevet

Jeg vet om en del mannfolk som ikke har vist særlig stor interresse for barnet i magen og at dette har forandret seg når babyen ble født, kan hende det er dette som skjer mannen din? Du må også huske på at menn ikke får den samme kontakten med det ufødte barnet som kvinnen, for det er tross alt vi som kjenner på kroppen hvordan det er å være gravid. Jeg ville tatt en skikkelig alvorsprat med han. Jeg ville ikke gått fra han før etter fødselen, for når barnet er født da vil du se om han bryr seg eller ikke.

Skrevet

jeg vet det er vanskeligere for han å forholde seg til slike ting, men litt krefter kunne han vel ha spandert på meg om det bare hadde vært å spør "hvordan går det?" eller en liten klapp på magen når han likevel sitter ved siden av meg på sofan, istede for å legge handa på kneet mitt?

 

jeg prøver å ikke forvente noe, men blir likevel skuffa..

 

ellers vet jeg at han kommer til å bli en god pappa når den tid kommer, men det er så sårt, for jeg vet han kommer til å angre på at han går "glipp av" dette..

 

mulig det bare er mine hormoner som gjør ting verre enn de er, men jeg føler mer interesse og støtte av kompisene hans enn av han selv..

 

HI

Skrevet

ja, han er en slik som liker barna bedre når de kan leke og være morsomme.. og jeg vet at han kommer til å bli en god pappa:)

 

men jeg blir så sliten av å måtte tenke på allt selv, og være alene om dette.. virker nesten som han har "ombestemt" seg, men ikke tør å si det direkte...

Skrevet

........og jeg holder på mitt med at mange menn dessverre er sosialiserte til å ta dårlig vare på kona si og dårlig vare på babyer. Det at han er glad i å leke gjør ikke nødvendigvis sitt til at han er en god pappa, og det gjør i allefall ikke sitt til at dere får et likeverdig forhold til barnet. Skal liksom du jobbe og han leke?? Lekeonkler finnes det nok av.

 

Du må nok belage deg på å oppdra han litt. La han være helt alene med babyen f.eks. slik at han MÅ kose og må ta ansvar. Du har all grunn til å være skuffet og ikke skyld på hormoner. Slutt å ta skylden på deg selv og legg den der den hører hjemme.

Skrevet

Ver gla han hvertfall ER der..

Skrevet

0316, mener du at vi kvinner skal ta til takke med en hva som helst? Det finnes da andre menn der ute om det er det man vil ha og det å leve alene kan være vel så godt som å leve med en som ikke bryr seg om deg.

Skrevet

han er ikke særlig tilstede heller.. jobber fra 8-20/22 hver dag..

 

hi..

Skrevet

Akkurat som å høre samboeren min, dette!

 

Han har vært slik begge gangene jeg gikk gravid. Første gang fant jeg etterhvert ut at fyren var vettskremt fordi han ikke ante hva som ventet han. "Bedre å ikke tenke så mye på dette skumle, uforutsigbare fremmede som skal skje", liksom. Det fortsatte også ut i spedbarnstida, og etter mye mas fra meg begynte han faktisk å gråte til slutt: "Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er redd for å gjøre noe galt. Jeg klarer ikke dette" . Så jeg slakket av litt på kravene, og ting gikk bedre etterhvert.

 

Må legge til at han har en håpløs far selv, som aldri har tatt ansvar. Så han har rett og slett hatt ikke noen å lære av. Mannen min er blitt mye bedre etterhvert, og ungene elsker faren sin. Men likevel er ikke alt bra, jeg ser stadig at han rett og slett vet for lite om hvordan man oppdrar/lever med barn.

 

Så hvis jeg var deg ville jeg fortsatt med "enveis-kommunikasjon" om barnet dere venter så mye som mulig likevel. Les høyt fra bøker o.l. Prøv å få han til å prate om sin egen barndom, om ting han elsket som barn og selv vil at også hans barn skal få oppleve, eller eventuelt om ting han IKKE vil at hans barn skal bli utsatt for. Og husk for guds skyld at graviditet og fødsel bare er en kort periode. Det er ETTERPÅ at jobben virkelig starter, og det er den du bør forberede han på.

Skrevet

Vi fikk og et aldri så lite uplanlagt barn ;) Vi er unge mennesker begge to, i 20 årene.

I svangerskapet sa han alltid at det var for tidlig for han å bli pappa osv, men han valgte fortsatt å bli. Ikke gidda han å kjenne på magen uten at jeg ba han om det, på UL satt han egentlig bare der, han var mao ikke like engasjert som meg. MEN når vesla kom ut og han fikk holde henne for første gang var han stolt!! Først tissa hun på han, deretter sovna hun på fanget hans. Kan tro det var en stolt hanefar der og da :) På msn sin hadde han samme dagen skrevet stolt på nicket sitt at han var blitt pappa til verdens fineste jente, og fikk deretter mange fine gratulasjoner. Dagene i ettertid krangla vi nesten om hvem som skulle trille handlevogna med babyen oppi eller trille vogna, eller holde henne mens den andre gjorde noe annet ;-) Så ikke bekymre deg enda. Hvis han fortsatt er sånn etter svangerskapet, da synes jeg du skal tenke over det.

Skrevet

Syns han virker meget umoden til å være 26 år, men som enkelte andre her har vært inne på, kanskje er det vanskelig for han og han vet ikke helt hva han går til? Jeg er noen år eldre enn dere, men i min omgangskrets har jeg aldri vært borti fedre som har oppført seg sånn. Kan jobbinga være en slags flukt? Regner med at han ikke har særlig mange kamerater med barn ennå, og mangler kanskje rollemodeller og vet ikke helt hvordan man oppfører seg når man venter barn?

 

Jeg ville sett det an til etter fødselen, han bør jo smelte når babyen først er født. Men ville pressa på for å få han til å ta sin del av permisjonen slik at han blir nødt til å lære seg å ta seg av ungen, det er jo ikke du som skal ha all jobben med deres felles barn?

 

Hvis ikke det blir bedre, dvs han jobber 8-22 og fortsatt ikke viser interesse vil jeg tro du og babyen får det mye bedre uten han.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...