Det går på selvtillitten løs............

[Anonym bruker]

Jeg har en sambo som ikke tar initiativ til noe som handler om forholdet vårt og når jeg har tatt initiativ får jeg følelsen av at han ikke kan komme fort nok unna. Han liker ikke å snakke med meg, han tar ikke initiativ til en klem, ønsker ikke å være med på feks foreldremøter, tar ikke initiativ til sex..............listen kunne bare fortsette og fortsette. Det han gjør mest når han er hjemme er å sitte foran tven og pcen. Det underlige er at når jeg har tatt det opp, så sier han at det er ingen ting mer i verden han ønsker enn å leve med meg, men at han synes det er overvurdert å snakke sammen, at det er unaturlig å planlegge feks fritid når man bor sammen, ect, ect. Vi har vært sammen i 10 år men har ingen felles venner. Etterhvert har jo jeg gått lei så jeg gjør mine ting, men jeg føler livet går fra meg uten at jeg egentlig lever for jeg vil jo gjerne ha et familieliv. Jeg har ikke veldig godt selvtilitt som kvinne heller, da han tar så lite initiativ. Det er flere år siden han har sagt at han er glad i meg. Noen ganger tenker jeg at det ingen som vil ha meg.....litt selvmedliden..uffda. Jeg er 35 år og får litt panikk når jeg spør meg selv om jeg har lyst til å leve slik de neste 25 år.

 

Når jeg leser dette innlegget forstå jeg jo at jeg er litt gal som har blitt i dette forholdet. Er det andre opplever det at forholdet egentlig er ganske dødt, men tiden går liksom bare og man gjør ikke noe med det????

[Anonym bruker]

Nei du er ikke gal som har blitt i forholdet. Har man barn sammen så strekker man seg utrolig langt for å beholde familien og de man er glad i.

 

Jeg syns du skal sette deg ned med han, skremme han og si at hvis ikke ting endrer seg og at han kan fortelle hvorfor det er som det er at dere må bryte og gå hver for seg. Hvis han da bryr seg så forstår han at han må fortelle deg hvorfor og endre seg.

 

Jeg skal IKKE skremme deg, men min var så og si lik din manns oppførsel og det viste seg at han var sånn fordi han var utro. Han elsket meg og var kun meg han ville leve med men han tente ikke på meg lenger og likte spenningen. Ikke skrik til meg nå men jeg godtok det for en periode for det ble jo logisk siden jeg hadde liten lyst. Men jeg syns det ble veldig sårende etter en stund da han kom hjem og luktet nærmest sex og en annen dame parfyme lukt... Så da klarte jeg ikke mer. Han er fortsatt singel men holder seg til denne dama si uten forpliktelser.

[Anonym bruker]

jeg må innrømme at jeg var veldig nær ved å gå fra han. Men så kom det til at jeg tok en lang prat (selvfølgelig jeg som pratet mest, men jeg hadde tenkt lenge og visste hva jeg ville si), der vjeg ar veldig, veldig tydelig på at jeg ikke var fornøyd i forholdet som det var. At det jeg savnet var at han "ga litt mer av seg selv", at jeg ikke følte den nærheten til han som man trenger i et forhold og at dette gikk utover både selvtillit og mine følelser for han. Bla bla bla.

 

Denne praten tok jeg når jeg var helt i balanse, dvs ikke oppgitt over noen spesiell episode. Merkelig nok forandret mye seg etter denne praten, og mannen ble mer opptatt av mine ønsker og mine behov. Hurra! Jeg ble ikke akkurat nedynget av blomster og sånn, men han viste at han så meg og satte pris på meg i hverdagen.

 

(Min mann har imidlertid alltid vært flink med barna, og tatt sin del av ansvar og gleder med dem. Men har dessverre en tendens til å fokusere mer på det negative enn det positvie i hverdagen. Ved meg og ting jeg gjør. Eller for å omformulere meg, han var tidligere mye flinkere til å gi ris enn ros).