Samboer frontkolliderte i fjor

[Anonym bruker]

Og etter det har jeg blitt helt rar. Må ha kontroll hele tiden på hvor han er og får helt hetta hvis han drar et sted uten å si fra eller at han stormer ut når vi krangler. Begynner å gråte og det eneste jeg tenker på er hvor han er, om alt går bra osv.

Det ble et skikkelig stort sjokk for meg når han ringte å sa at han hadde kollidert og var på legevakten. Var så redd for å miste han. Tror det har noe med at når bestefaren min døde for 15 år siden da jeg var 7 år så ble det så stort sjokk at jeg gråt hele tiden. Mor mi sier jeg var helt knust og klarte ikke å slutte å gråte. Og jeg husker INGENTING av min bestefar nå. Antageligvis pga sjokket så har jeg fortrengt det. Lillesøsteren min som er 1 år mindre husker mye om han og alle kusinene og fetterene mine husker mange situasjoner. Men ikke jeg. Jeg var visst en skikkelig bestefar-jente og var så glad i han.

Kan det ha noe med at det er grunnen til at jeg reagerer sånn jeg gjør etter samboeren kolliderte?

 

[Anonym bruker]

Er nok ikke umulig det. kanskje du burde få noen å snakke med, bare for å lufte hodet litt? man kan bli småsprø av mindre ting!

[Anonym bruker]

PTS, kanskje. Best å få litt hjelp slik at du ikke går rundt å har det så vondt.

Man får seg noen sjokk i livet. Denne gangen gikk alt bra. Mannen min er pilot, og en venn av ham kom hjem og sa at flyet bare hadde forsvunnet av radarn. Gud så redd jeg var i den timen det tok før han ringte, trygt på bakken et annet sted. I etter kant har jeg tenkt mere på dette å bli alene og jeg må ta meg sammen nå for ikke å være redd når det er uvær.

[Anonym bruker]

Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Nå har ikke mannen min vært i en ulykke, men jeg mistet en av mine beste kamerater for 4 år siden. Dette var et stort sjokk, og etter det blir jeg helt hysterisk hvis jeg ikke får tak i mannen min! Han er mye ute og går tur i fjellet o.l. og det hender at han bruker lenger tid enn planlagt og er uten mobildekning. Og ikke vite hvor han er, er ingen god følelse!

 

Jeg er roligere nå, enn jeg var rett etter kameraten min døde, men jeg kommer nok aldri til å slappe helt av når jeg føler at jeg mister kontrollen. Søk hjelp og få snakket ut om angsten fortest mulig.

[Anonym bruker]

Har ikke sett på dette som et problem før nå. Satt og pratet med mor mi og så nevnte hun bestefar og vi har aldri pratet om bestefar etter han døde. Og da kom alt frem.. Har aldri tenkt over at jeg ikke husker alle tingene vi gjorde. Er nok noe jeg har stengt ute siden det gjorde så vondt. Kanskje jeg bør snakke med noen siden det går veldig utover samboeren når jeg blir så hysterisk. Men føler meg så dum også. Jeg bør kunne komme meg videre og bare ta meg sammen.

 

HI