Jeg har det vondt nå ;( (samme som på anonym).

[Anonym bruker]

Jeg har tårer i øyene og føler meg trist. Samboeren min måtte igjen på jobb. Jobben tar all tiden hans.

 

Jeg håper han bytter jobb til neste sommer, det har han sagt, men jeg stoler ikke lenger på han.

 

Vil egentlig vekk, få han vekk. Har vært sammen i straks 6år nå og jeg har prøvd å flyktet mange ganger. Det har roet seg, men de vonde følelsene kommer hver gang han ikke er hjemme, men på jobb eller skrur på lastebilen sin.

 

Hvordan klare å gå, få han til å flytte?

Jeg studerer nå, og har bare 6mnd igjen av overgangsstønad, flyttet sammen i mars. Så da sa jeg opp overgangsstønaden. Kanskje jeg har krav på overgangsstønad i 2år til, siden jeg studerer, men jeg har en utdannelse fra før, men aldri jobbet som det. Stiller saken da seg annerledes?

[Anonym bruker]

Nr. 1 _ Har du utdanning fra før, så har du ikke rett på utvidet overgangsstønad. Samme om du jobber eller har jobbet med det du er utdannet som eller ikke. Det er støtte til skolegangen på en måte som gjør at du kan få deg en jobb seinere og stå på egne bein. Er dette omkolering, så får du mest sannsynlig støtte uansett.

 

Nr. 2_ Er samboeren barnefar til ditt/dine barn? Du skriver at dere har vært sammen i 6 år, at overgansstøndaden din går ut om 6 mndr, ergo, han må da være far til ditt barn på ca 2.5 år. Men selv om dere flyttet sammen for et halvt år siden,så er det trygdesvindel. Man kan ikke være kjæreste med bf hvis man mottar os, det går ikke bare på å bo sammen. Tenk så enkelt det hadde vært hvis alle kunne det? Så du min venn, har brukt opp dine tre år med os som du kunne brukt på å studere uten å ta opp så mye lån hvis du ville fra. Nå er det for seint, og du kan takke deg selv.

[Anonym bruker]

Synes du fikk et utrolig sjofelt svar!!!!

 

Skjønner at dette er vanskelig for deg! Kan desverre ikke fortelle deg hva du skal gjøre, det må du finne ut av selv.

 

Men, dersom du har en kunstnerutdanning fra før så kan du ha mulighet for utvidet os. Ellers må du som så mange av oss andre ta opp lån for å fullføre studiet. Men, ikke tenkt at "nå er det for senit, og du kan takke deg selv" som er skrevet over her, men at det er ikke alltid enkelt å vite hva man skal gjøre, det er lov å ombestemme seg, men da må du gjøre det beste ut av det, dersom det er dette du vil:)

 

Du skriver jo ikke noe om at din samboer er far til noen barna dine, så det er absolutt ingen grunn til å påstå noen ting osm helst!

 

Har på følelsen at det er en bitter bf eller noe i den duren som har svart deg over her....

 

Ønsker deg uansett lykke til!!!

[Anonym bruker]

For det første så må jeg nok si meg enig med første anonym her, for jeg synes det nå høres rart ut om dere har vært kjærester i 6 år og han ikke er far til ditt barn. Om han er far så skulle du faktisk ha mistet os med det samme dere flyttet sammen, den ett års regelen gjelder kun for de som ikke har barn sammen.

 

Men så over til samboer din da. Trives han i jobben sin? Er lønnen grei nok? Dette er også ting du bør ta med i betraktingen, dersom noen hadde gitt meg et ultimatum om å velge mellom jobben min og en type så er det godt mulig at jeg hadde valgt jobben rett og seltt fordi jeg trives der og den gir meg trygghet. Ikke gjør det vanskelig for han, vær nå heller støttende om han trives i jobben. Jeg synes nå egentlig han høres ansvarsbevist ut noe som faktisk er en god kvalitet hos et menneske.

[Anonym bruker]

Hva mener du med kunstner utdanning? Jeg har yrkesfaglig utdanning fra videregående fra før og aldri jobbet som det.

 

Han er far til et av barna. Når vi flyttet sammen, så ja da mistet jeg OS.

 

Han sier han har en muntlig kontrakt og må jobbe der til neste sommer, for da er gjelden nedbetalt.

Men jeg har liten tro på det. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger, han har såret meg utrolig mye, men han har også vært flink med barna. Han er aldri flink med gaver etc for å muntre meg opp. Hjelper meg lite med henting og levering i barnehagen. Det er rett og slett jeg som gjør alt i huset. Til å med skifter jeg lyspærer. Så altså jeg klarer meg utmerket alene, det er bare følelsene og økonomien jeg er så redd for. Og jeg vet det kommer til å bli problemer med samværet. Siden han jobber så mye.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har tatt opp studielån, men 7000kr i mnd er jo ikke nok til å betale husleie og barnehage + strøm + tlf, ja dere forstår sikkert hva jeg mener.

Kan man få hjelp hos sosialen da eller?

 

HI