Fedre som kommer og går

[Anonym bruker]

Barnefaren her er ganske ustabil når det gjelder samvær. Vi har en avtale om annenhver helg, men han avlyser ofte. Sommersamværet avlyste han i siste liten. Han skulle da egentlig ha henne i 2 uker juni\juli. Men så hadde han henne 1 uke i august i stedenfor. I tillegg kom han 2 dager for sent å hentet henne, uten å gi beskjed. Fikk ikke tak i han heller.

 

I sommer så han henne faktisk ikke på over 2 mnd, og jeg forstår ikke hvordan han tenker

 

Han avlyser stadig samvær pga jobb,fest og sykdom. Det siste har jeg full forståelse for, men det at han hele tiden må jobbe forstår jeg ikke. De 4 dagene i mnd han skal ha barnet sitt må han vel avklare med arbeidsgiver?? Han jobber uansett man-fre så forstår ikke at han prioriterer jobben hele tiden. Greit at han måtte avlyse noen få ganger pga jobb, det kan skje alle, men det skjer relativt ofte.

 

Han er fryktelig dårlig på å gi beskjed om når han om kommer, og om han kommer i det hele tatt. Jeg er lei av å måtte spørre flere ganger om disse tingene. Jeg har sagt til han at det hadde vært fint om han sendte mld torsdag kveld om når han kom på fredag eller om han ikke kom. Men det klarer han jo aldri plutselig får jeg beskjed på fredag ettermiddag etter at JEG har sendt mld først, at han ikke kan ha henne i helgen alikevel.

 

Jeg skulle ønske det fantes en lov om at enten så hadde man fast samvær eller så fikk man holde seg borte. Jenta mi blir så forvirra av dette opplegget hans. Plutselig skal hun til han og så skal hun ikke til han. Når hun ikke skal til han alikevel blir hun bare glad. Så hun blir heldigvis ikke skuffet over at hun ikke skal til pappaen sin. Med mindre hun skjuler det da

 

Han har vært sånn i alle år så jeg føler at situasjonen er fastlåst å at ingenting gjør at han forandrer seg.

Det ble verre etter at han fant seg en ny dame og fikk barn med henne. Føler liksom at jenta vår er blitt nedprioritert etter dette.

 

Hvis han bare hadde sagt at han ikke ville ha henne mer så GREIT. Da vet jeg det. Og da kan vi forholde oss til det. Kjæresten min ser henne mye mer enn faren og hun ser opp til han. Men pappaen hennes bare forvirrer henne når han kommer og går som han vil.

 

Off vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Trengte å bare få det ut. For meg hadde det vært helt uaktuelt å vært en halvveis mamma. Jeg VET at han kan bedre. Syns bare det er synd at datteren vår ikke står høyt oppe på prioriteringslista hans.

 

Han jobber i tillegg rett ved siden av barnehagen hennes. Det har han gjort i mange mnd nå. Hvor mange ganger tror dere han har dratt innom å gitt henne en klem? 0 ganger. Hadde det vært meg som hadde kun sett datteren min annenhver helg og jeg hadde jobbet rett i nærheten av barnehagen og faktisk kunne sett henne leke fra arbeidsplassen så hadde jeg uten tvil brukt litt av lunchen til å stikke innom å si hei. Hvertfall når han kun har henne annenhver helg. De som jobber i barnehagen har også stusset på det. De har sagt når de har møtt han at det er bare å stikke innom innimellom hvis han ønsker det. Så han er velkommen til de. De vet at han er samværsforeldre å ikke ser barnet så ofte så de har ikke noe imot at han hadde gjort det innimellom.

 

Jeg blir bare så trist jeg elsker datteren min så høyt at jeg kan ikke forstå at personen jeg laget dette barnet med ikke elsker henne like høyt som meg. Kan bare ikke forstå det.