Klarer ikke å slappe av lenger - snart uke 39.

[millere]

Merker jeg har problemer med å sovne om nettene nå, sover urolig, og er urolig i kroppen på dagtid. Har hatt det veldig lazy i mange uker nå, men nå jobber kroppen liksom hele tiden. Slitsomt. Tror 95% av det er psykisk, jeg merker kroppen klargjør seg veldig og har fått litt fødselsangst de siste dagene (født en gang før). Ser utklipp av små scener der jeg vrir meg i smerte, noe skjer galt - full fart keisersnitt, oppkast osv...Huff, det er jo ikke bare bare det vi skal i gjennom, selv om jeg nesten begynner å gråte mtp resultatet - for det er bare fantastisk. Så er det timene før....hvordan blir det denne gangen...?!

 

Flere med disse tankene?

[skorpionfruen]

Oh yes men jeg arkiverer de på "betyr ingenting plassen", snart er babyen ute. Hjelper litt på men tankene kommer snikende ja. Fikk ikke hastekeisersnitt, men vakuum og flere personer som sto å dro og klipte og presset over meg. Ikke akkurat stilig nei. Håper så inderlig at, eller nei, denne gangen SKAL jeg oppleve at kroppen greier dette helt selv og at opplevelsen blir "fantastisk" om det kan bli det med det vi skal igjennom. Velger å tro det

[millere]

Ja....det er nok lurest å skyve tankene unna. Lite vi kan gjøre, kan føde i natt for alt vi vet, og babys må ut. Men har på en måte lent meg litt på det hele svangerskapet; vil jo ha et barn til, må jo ut, får ikke gjort så mye med det osvosv. Men merker nå at den fysiske reaksjonen tar overhånd pga underbevisstheten (eller den er ikke så underbevisst lenger - den er blitt høyst bevisst de siste dagene, jeg skal føde innen de tre nærmeste ukene. FAKTA), og kroppen klarer ikke å stresse ned.

 

Har savnet en røyk og et glass vin eller to mer og mer i det siste, fordi jeg føler veldig for å slappe av...koble ut....Men, vet jo at det er uaktuelt - og egentlig ikke gjør noe godt.

 

Håper vel i grunn noe skjer de nærmeste dagene så jeg ikke blir utslitt fysisk før fødsel. Føler tross alt jeg har fått ladet batteriene bra opp nå og er egentig klar, selv om jeg aldri kommer til å være helt klar psykisk;0)

 

 

Ble mye dette....

[Mamma til mia og knøtt i magen]

Du er ikke alene om de tankene nei. Fikk helt angst i går kveld for da trodde jeg seriøst at fødselen var på gang. Husker hvor vondt det var sist og hvor lang tid jeg brukte på å presse henne ut, så jeg håper av hele mitt hjerte at det ikke tar 2 timer denne gangen. Har slitt en del med litt vanskelig forhold til det å føde denne gangen selv om det gikk bra sist. Vet ikke helt hvorfor det er sånn, men sikkert pga at jeg nå vet hva jeg går til.

[Skorpio85*lykkelig 2 barns mor]

Akkurat som om at jeg skulle ha sagt det selv. Fikk nesten ikke sove i natt pga at jeg bare lå og tenkte og bilder fra forrige fødsel dukket opp.. Jeg hadde en veldig fin fødsel med nr en, så jeg skal vel ikke klage så veldig, men smertene hadde jeg jo, og det er de som kommer i tankene... Og som *Mamma til mia og knøtt i magen* skriver, nå vet jeg hva jeg går til... Det er nesten enda værre....

[Nordland&hikketrollet=)]

Jepp. Merker kroppen jobber for fult for å gjøre seg klar,

og kjenner panikken har kommet ja.

[lillemor_og_jeg]

Misforstå meg rett, men det er nesten litt godt å se at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Jeg er 38+5 med andremann og er rimelig stressa om dagen. Føler uro i kroppen nesten hele tiden og tanken på fødselen er på en måte altoppslukende. Føler meg på en måte veldig alene og greier ikke helt å formidle til andre hvordan jeg har det med disse tankene.

 

Husker glimt fra sist fødsel og er også redd for hastesnitt og andre komplikasjoner selv om det gikk greit sist. Det er vel en slags forberedelse vi er igang med nå, når situasjonen kommer at vi faktisk har rier tror jeg det kommer til å gå veldig greit. Det skal jo etter alle solemerker gå raskere andre gang har jeg hørt- så det er jo en trøst. Ønsker dere alle lykke til :-)

[Kari Trestakk]

Du er absolutt ikke alene! Jeg er 38+6 i dag, og de siste dagene har jeg begynt å kjenne litt på de samme følelsene. Jeg gruer meg ikke til selve fødselen. Dette er min andre, og jeg hadde en fin fødsel (om enn litt langvarig) sist. Men likevel blir jeg liggende våken om natta og tenker på fødselen. Det kan jo skje når som helst, og i hvert fall innen tre uker. Lurer fælt på hvordan det blir denne gangen.

[millere]

Så fint å høre at vi er mange med samme syn. Det er jo utrolig tøft å skulle føde baby, på alle måter. Selv om "alle gjør det og har gjort det til alle tider", hjelper ikke det på fødselsangst, smerter, tidligere erfaringer osv. Fødsel er drit vondt og for mange noe man aldri glemmer - på godt og vondt. Men vi er blir mammaer og vil selvfølgelig ha et barn eller tre (..) til - for det er jo det beste som noen gang har hendt oss:)) Hhi, tror ærlig talt, helt seriøst, det ikke hadde blitt født like mange barn her i denne verden om far måtte gjennom det samme;0)

 

Synes det et greit og fint at det er åpenhet rundt dette og tiden etter. Selv kalder jeg spade for en spade, og glamoriserer verken forrige fødsel eller tiden etter. Tror ikke jeg er spesielt svak av den grunn, men bare ærlig.

 

Men over alt, (uansett fødselsutfall) gleder jeg meg til å se babyen min:0)

[Nr. 5?]

samme her. venter nå nr 3 og er 38+6. gleder meg noe vanvittig til at det her er over pga utrolig dårlig form og masse plager gjennom hele svangerskapet. I det ene øyeblikket så ber jeg omtrent på mine knær at i dag må babyn komme, men fødseln skremmer meg noe vanvittig. Har hatt 2 greie og raske fødsler før så jeg har egentlig ingenting og klage over, men når hodet skulle ut ved forrige fødsel sitter fastbrent i meg. Det er 9 år siden nå, men husker det som det var i går. Resten skal jeg alltids takle, men akkurat de smertene kunne jeg vært foruten. Og det gjør at jeg nermest kan bli hysterisk bare jeg tenker på at jeg må igjennom det en gang til. Men det er sikkert bare kroppen min som begynner å gjør seg klar kanskje. I det ene øyeblikket griner jeg for at jeg ikke orker å være gravid noe mer og i det andre øyeblikket griner jeg for at jeg ikke vil igjennom en fødsel en gang til. Er der noe rart at samboer blir sprø og ikke vet helt hva han skal gjøre Jeg er nok ikke helt enkel å bo sammen med nå for tiden

[SPI]

Jeg har det også slik.Jeg har unngått å klage eller å si noe til noen om hvordan jeg har det,men nå klarer jeg snart ikke mer.Jeg har ikke sovet skikkelig på 2 mnd og er helt ustlitt.Har hatt mye å slite med psykisk også så er trøtt av flere årsaker.

Beina mine er så hovne at jeg ikke får på meg sko,sokker eller bukser så jeg vandrer rundt i pysjamasen om dagene.

I kveld har jeg en veldig aktiv baby i magen og det gjør utrolig vondt hver gang hun flytter seg.Jeg er usikker på om jeg har hatt rier i kveld da jeg enda ikke klarer sette meg inn i forskjellen på rier og kynnere.Noen ganger føler jeg ett utrolig stort nedpress,som jeg må på do og føler at jeg får litt svettetokter,men det går over.Jeg har ligget på sofaen i 3 uker nå pga ligger vondt i senga.

Jeg klarer snart ikke mer og merker at jeg er utslitt både fysisk og psykisk.Jeg har 10 dager igjen av termin