Hva med de kommende fedre?

[Vektbaby, prinsesse 07 + spire]

Hvordan går det i forholdet om dagen?

 

Her sliter jeg med en mann som ikke ønsker å høre om at jeg er dårlig, og mener at jeg er lat og bare syter. Jeg er fulltidstudent og begynner nå på det siste året av studiene. Ved siden tar jeg vikartimer ved barneskole og jobber i butikk. Med kvalme, mangel på energi og bl har jeg sagt til mannen min at jeg gjerne ønsker å konsentrere meg om studiene og ikke ta så mange jobbvakter utenom. Dette forstår han ikke og sier at vi trenger pengene, noe vi rent økonomisk ikke gjør.

 

Til vanlig har vi et godt forhold, har vert sammen i 10 år og har en datter fra før som er 2 år. Han er en super pappa og ønsket seg veldig ett barn til, men nå som det er en realitet isolerer han seg helt. Han var slik ved forje svangerskap også, men jeg trodde at denne gangen ville bli annerledes, at han kom til å glede seg mer og være mer forståelsesfull. Huff.. Jeg forstår at en graviditet påvirker pappaen også, men med hormoner i sving i tilegg blir det en del krangling her om dagen. Ikke mye romantikk akkurat.

 

Hvordan er det med dere andre?

[♥Madame_Mim♥]

Her er det ikke så mye krangling om dagen, men jeg trur ikke helt at samboeren min har forstått hvordan det er å være dårlig og ikke har energi stort sett hver dag.

 

han var fyllesyk her for ikke så lenge siden og da sa han jo liksom at han skjønte hvordan jeg hadde det, og at han synes synd på meg! Men dette ble litt fort glemt igjene tror jeg, han er jo aldri syk liksom.

Han synes fremdeles synd på meg hvis jeg er dårlig, men stadig oftere får jeg setningen "ja du er jo bestandig dårlig, det er jeg så vandt til nå atte". Det er ikke så koselig, jeg er jo dritt lei av å være dårlig.

 

Jeg går i tillegg med konstant dårlig samvittighet fordi jeg gjør fælt lite husarbeid om dagen, han klager ikke, men jeg kan tydelig se at han er lei av å gjøre alt! huff

 

Jeg er nå 12+3 og føler jeg har vært dårligere den siste uka enn jeg har vært tidligere, da gikk liksom noe av piffen ut av meg, jeg hadde jo 12 uker som et mål fordi da skal man jo ikke være så dårlig lenger!

 

Nå sitter jeg bare å venter og håper på at kvalmen går over. Glader meg til ultralyd fordi da føler jeg på en måte at også pappaen kommer til å forstå mer å får mer følelse for at det virkelig er noe der inne. Jeg føler jo nesten ikke det er noe der selv, har ikke kjent bevegelse.

 

Lurer på om jeg kanskje skal ta tidlig ul, bare for å konstantere at det virkelig er et lite nydelig liv der inne og få mors og farsfølelse for det..Det ville kanskje ha hjulpet faren en del?

 

jeg vet ikke...?

 

[Vektbaby, prinsesse 07 + spire]

Godt å se at andre pappaer også er slik!

Det er liksom nå man trenger ekstra omsorg tenker jeg da.. Sukk. Og, her blir husarbeidet gjort litt i rykk og napp. Guppen tar det overflødige og er ikke like nøye på alt. Siden du er kvalm er nok alt som det skal være, men kjenner selv at jeg gleder meg veldig til å få bekreftet at det er ett liv der inne. ;-) Jeg håper også at ul vil gi mannen min en positiv opplevelse og at etterhvert som magen vokser vil han forså mer. Nå ser jeg ikke veldig gravid ut, bare litt lubben (lagt på meg 3 kg). Phu.. Håper virkelig at det blir enklere etterhvert!

[lone74]

Hei!

Høres ikke veldig bra ut for deg og ditt svangerskap.

Dette er mitt første, og jeg har en svært forståelsesfull og snill mann. Han oppfordrer til at jeg får den hviletiden jeg trenger, lager mat til meg og støtter opp om alle andre plager som dukker opp.

Det første som slo meg da jeg leste om deg var at mannen din kan være litt sjalu, noen ønsker jo at de selv kunne oppleve svangerskapet og få den nærheten til forsteret og det kommende barnet. Hva med å ta han med til jordmor og snakke om dette. Dere er sikkert ikke alene om å ha slike problemer. Jeg har en venninne som også opplever lite forståelse for tretthet etc.

 

God terapi ville sikkert være for han å bli pakket inn med stort mage, storebryster, tyngde etc og oppleve å være gravid for en dag. Mulig noe han synes ville være tøvete, men kanskje det er nettopp det han ønsker; å være i dine sko. Uansett håper jeg dere sammen kan finne frem til en forståelse, slik at svangerskapet, for begge, blir den gleden det skal være.

 

Lykke til, hilsen Lone

[Jente+Jente+lillegutt]

Jeg kan faktisk ikke få fullrost mannen min nok.

Jeg får få han til å lese dette etter på som en slags ekstra takk.

 

Jeg lider av veldig svangerskapskvalme, som jeg fikk i uke 5 - er nå 12+3

 

Han lager all mat, han lar meg sove på sofa, han henter alt jeg trenger av drikke og mat, bygger opp med puter i ryggen min og tømmer bøtta med spy. Jeg er stort sett sengeliggende. Han sukker når hormonene kikker inn og jeg kjefter litt(som jeg vel ikke har rett til)

 

Vi har to jenter på 6 og 8 fra før av og dette er siste jente/gutt for oss.

Grunnet kvalme må jeg spise ofte og det jeg har lyst på (som ikke er så mye og variert, går mest i usunne ting som hvete boller og kjeks.) Dette + å ligge stille får kg til å legge seg raskt på (noe jeg ikke selv hadde ønsket) Men som han sier det kan jeg ikke tenke på og at ting vil bli bedre. Trøster og oppmuntrer.

 

Hadde ikke klart meg uten han.

[Vektbaby, prinsesse 07 + spire]

Bra at det er noen snille menn der ute. ;-)

 

Har snakket skikkelig med mannen min i dag, og tror han tok det litt til seg. Jeg fikk i allefall en god klem etterpå, så tror han angret seg litt og forstod at jeg faktisk ikke orker like mye som før. Det er veldig typisk kjæresten min å reagere på denne måten, tror det er mye eget forsvar fordi han gjerne syns det er litt vanskelig selv. Jeg får bare prøve å være tålmodig med han også tror jeg, og håpe at det går litt bedre etterhvert. ;-)

[småen og smulan]

Min har stort sett vært en drøm både forrige og denne gangen. Lar meg ligge på sofaen etter middag og leker med lillegutt. Jeg er blitt bedre i løpet av den siste uka og nå prøver jeg å ta igjen litt for at han har vært så forståelsesfull og tålmodig med meg:-)

[♥Madame_Mim♥]

Huff a meg. Satt her nettopp å leste det forrige innlegget mitt og skammer meg veldig.

Jeg har tydeligvis skrevet dette i et mindre godt øyeblikk...

 

Sannheten er egentlig den at jeg har en fantastisk samboer som ikke vet hva godt han kan gjøre for meg. Han lager all maten, passer på at det er noe jeg vil ha og liker (veldig kresen om dagen), spør alltid og hvordan jeg har det, og gjør alt husarbeidet.

 

Ja, jeg ser jo egentlig at han er lei av å gjøre alt, men det kan jeg egentlig forstå veldig godt etter en lang dag på jobb.... Han har jo aldri klaget!

 

Men fedre er kanskje ikke alltid like forståelsesfulle, men vi damer er kanskje ikke så flinke til å kommunisere heller? Jeg kan hvertfall skrive under på at jeg ofte er litt sur når jeg vil noe.

 

Uansett jeg tror ikke de samboerene som ikke er så flinke og forståelsesfulle mener noe vondt med det, kanskje alt som trengs er en liten prat om hva vi føler?