Må bare lufte litt tanker (langt rotete og uten mening...........)

[Anonym bruker]

Jeg og bf gjorde det slutt for et halvt år siden.

Han slet litt med sinne mye grunnet sykdom. (Han har aldri sagt noe styggt til meg eller vært voldelig men var sint nesten rasende 80% av tiden.) Etter noen mnd av det oppå å bli sittende med hele ansvaret for leiligheten, en baby og en 1 åring orket jeg ikke mer. Jeg var fullstendig utslitt, ikke bare måtte jeg gjøre all jobb mens han gjorde ingenting, jeg kunne ikke la han være med barna alene da de var rett og slett utrygge med han grunnet at han var sint hele tiden. Jeg sov jo aldri mer en 4 timer i løpet av en natt grunnet barna og i tilegg maste han om sex hele tiden Og når jeg alltid sa nei så ble han jo ikke akkurat blidere.

 

Gang på gang satt jeg meg ned med han forklarte og forklarte hvordan dette var for meg og han forsto og sa selv at han visste dette var mest han so m skapte disse problemene, men det ble aldri forandring.

 

Til slitt hadde jeg ikke noe mer å gå på og sa at han fikk bare flytte før jeg gikk under av dette og barna plutselig hadde to ikke fungerende foreldre.

Så han flyttet, langt unna for å få orden på seg selv.

 

Vi samarbeider fint angående barna, vel samarbeider trenger vi jo ikke stort sett da han ikke har stort samvær. Men han kommer å bor hos oss en helg innimellom og var litt lengre i sommer.

 

Jeg vet at jeg gjorde det rette, jeg og gutta har de bedre alene. Vi klarer oss økonomisk og med en mindre å irritere seg over, bekymre seg for, ordne ting for, rydde opp etter ja så har jeg mer energi og merker at den deperasjonen som lå over meg er borte.

 

Men han håper jo at jeg en dag skal ta han tilbake. Og det føles så trist, fordi på 6 mnd har lite forandret seg i livet hans. Han er ikke lengre syk og er ikke lengre så sint hele tiden, men sinnet er fortsatt ikke langt borte har jeg merket i sommer når han var her lengre en en helg.

 

Han har jo ikke tiltak i seg i hele tatt, Det vireker ikke som om han gjør en dritt for å ordne livet sitt, nekter å gå til terapaut for å finne ut av dette med sinnet sitt, klager over dårlig råd men gjør minimalt for å skaffe seg en jobb slik at han får bedre økonomi. Ønsker å videre utdanne seg men gadd ikke søke skole, alltid en liten unskyldnig til hvorfor han ikke gjør det.

Han klager på telefonen at han savner barna så fælt men alltid etter en halv dag her så er det mer moro å spille, chatte på nettet.

Hender jeg må gå meg noen lange turer når han er her kan man si. For jeg kjenner at jeg blir irritert etter en stund og det er ikke noen vits å styre med det jeg kan ikke forandre han.

 

Han sier hele tiden at han elsker meg og håper at vi en gang i framtiden blir sammen igjen, Men jeg vet han vil bli sammen meg ikke fordi han elsker meg men fordi det er så greit med en som kan fikse livet hans for han. Men samtidig ser jeg tristheten i øynene hans når han sier at han elsker meg og jeg ikke sier det tilbake.

 

Så ja jeg har sagt mange ganger at det aldri kommer til å bli han og meg igjen, og at jeg ikke elsker han, at det rett og slett døde da jeg endte mer som moren hans en konen hans.

 

Men sannheten er jo at jeg egentlig fortsatt er veldig glad i han og finner du så ufattelig trist at vi endte her, jeg giftet meg med bestevennen min så jeg mistet liksom to personer i en når det ble slik. Og at barna mine ikke får ha pappan der hele tiden. Føler meg så skyldig for det.

 

Som alle andre drømmer jeg jo om å finne den partneren som er en likeverdig som kan trenge min støtte inimellom men som også kan være min støtte i livet. Mannen man ikke bare kan leve med men som man ikke kan leve foruten.

Så kommer skyldfølelsen da, fordi jeg i hele tatt tenker på å få en annen mann i livet mitt, i barnas liv.

 

Noen ganger skulle jeg ønske han hadde slått, eller vært utro eller noe som hadde gjort det så mye mer legitimt å gjøre det slutt.

 

Utenfor huset eller når vi hadde besøk var han jo alltid på beste oppførsel så sjelden noen andre en meg og barna som merket noe til dette og bruddet kom sjokk på de fleste, tenk å gjøre slutt med han når han var syk også videre. Gud så fæl jeg er,og jeg orker ikke prøve å forklare de rundt hvordan det egentlig hang sammen orker ikke snakke styggt om han.

Familien min og noen venner forventer at vi skal ende opp sammen igjen og skulle jeg noen gang finne en annen blir det nok veldig tøff tfor han å bli godtatt.

 

Jeg kjenner rett og slett at jeg er fryktelig lei meg for at han ikke kunne være den mannen jeg trodde han var. At han var på beste oppførsel til første barn og bryllup var overstått og så gikk det bare nedover derfra, Og så ble han syk og da gikk det helt i bånn. Føler nesten som om han lurte meg og når han følte seg sikker på at jeg var "fanget" så ble han hvem han egentlig var.

 

Jeg har før han vært i forhold hvor exen var utro og slik og føler egentlig at etter dette også er min tiltro til menn helt på bånn. Håpet om å møte den rette for meg er vel der men jeg tør jo ikke stole på de så da skal det litt til å finne den personen.

Og med to barn er jo det mye mer en bare meg som står på spill. Vanskligere å ta den sjangsen.

 

Hvis noen faktisk orket å lese det så takk, de er vel egentlig ingen menning med det det er bare alle disse følelser og tanker som trenger å luftes for andre men samtidig kan jeg ikke snakke med hverken venner eller familie om det.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

så trist å lese!

Jeg har vært alene i snart 3år, og barnefar ønsker nokk enda at det en gang skal bli oss igjen.

Men mine følelser er ikke de samme, jeg vil også at han skal få orden på livet sitt.. Han har jobb, og ny dame. så det synes jeg er flott..

 

MEN jeg har en familie og venner som snur ryggen til meg om jeg går tilbake til han. men jeg har jo ikke samme følelser for han, men skremmende tanke hvis de en gang skulle komme tilbake

[Anonym bruker]

trykka lagre før jeg ble helt ferdig!

jeg håper du har troen på deg selv, og ikke gir etter for noe du ikke vil!

Det er nokk å rydde etter seg selv og 2barn om en ikke skal rydde og irritere seg over en som ikke gjør så mye ellers!

 

Timingen din var kanskje ikke den beste, siden han var syk.

Men ville det bli bedre om du venta? Siden du ser sinnet hans når han er hos dere over lengre tid?

 

lykke til!!

[Anonym bruker]

Neida jeg kommer ikke til å gi etter for han, jeg er glad i han men han kan ikke gi meg det jeg trenger/vil ha så da er det bedre alene.

 

Samtidig vil jeg ikke fortelle sanheten til min familie da jeg ikke vil at barna skal høre negative ting om faren sin heller.

For det vil helt sikkert komme om de visste akkurat hvordan det var.

 

Men jeg har et håp om at BF en dag skal finne en ny kjæreste slik at jeg slipper å slite slik med dårlig samvittighet og vil føle det lettere å gå videre med mitt liv.