Kjefter dere mye på barna deres?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en oppvekst med mye kjefting og smelling fra mammaen min.

 

Dette har gjort forholdet vårt ganske "begrenset". Jeg er nå 20 år, og føler aldri jeg kan åpne meg for mamma. Hun er mye "kvass" og veeldig autoritær. Syns egentlig det er litt trist.

 

Er redd jeg skal bli som henne mot mitt eget barn

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt en sånn mor. Jeg kan heller ikke åpne meg for mamma... Forholdet vårt er veldig anstrengt.

Jeg har hatt en vondt barndom med mye kjefting og smelling, og jeg vet åssen det føles. Jeg følte meg alltid så liten, og det skal ikke barna mine oppleve. Jeg kjefter veldig sjeldnet på barnet mitt. Og gjør jeg det, sier jeg alltid unnskyld kort tid etter.

 

Det er viktig å snakke MED barna, ikke TIL dem

 

Bare tenk på følelsen du satt med når du fikk masse kjeft, så gjør du ikke det mot dine barn

[Anonym bruker]

Huff.. Det er ikke så veldig fint å tenke over..

 

Jeg er jo fortsatt en del hjemme, og får fortsatt ganske mye kjeft (for filleting... f. eks om jeg har glemt å plukke opp noe, glemt å skru av et lys osv..) Den følelsen jeg får når jeg hører den sinte stemmen gjør at jeg bare skrur meg selv helt av.. Syns det er så synd at hun er sånn. Hun er ekstremt oppfarende.

 

Åh.. Er så redd for å bli sånn altså!

[Anonym bruker]

hehe.. det kommer seg ofte med alderen;) Jeg hadde det slik med min far. Og jeg fikk i tillegg ris på rumpa av ham.

 

I dag har vi et helt annet forhold. Jeg driter i om han blir flau, at jeg er åpen gjør faktisk at han åpner seg mer og mer:) Vi har et godt forhold i dag:)

 

Jeg er forøvrig helt annerledes overfor mine barn, enn hva mine foreldre var med meg som liten. Jeg kan kjefte, men er samtidig "å snakke med". Og er flink å rose/skryte av mine barn:) Sikkert litt intens for noen, men mine barn kjenner meg slik og jeg oppfatter at de har det bra. Tenåringen er til og med "litt" åpen. Og det sier litt, syns jeg. tenåringer bruker å ha mange hemmeligheter for sine foreldre. Min har noen, men han vet at jeg vet om de fleste;)

 

PS! jeg er snart 40 nå

[Anonym bruker]

Kjefter ikkje mykje nei, berre når da "trengs".. Men eg prater heller med de før eg må gå så langt å kjefte. Men vist eg først har kjefta seier eg ikkje unnskyld etterpå, dei må godta å få tilsnakk så lenge det er rettferdig og ikkje for filleting.

[Anonym bruker]

Hvordan gjør dere det når dere irettesetter barna deres?

 

Jeg spør fordi jeg kun er kjent med min mors metode, og ettersom jeg venter barn selv, ønsker jeg å "lære" meg andre metoder og fremgangsmåter.

 

Noen som ønsker å dele sine erfaringer?

 

Hi

[Anonym bruker]

Eg bruker 1-2-3 metoden, advarsel og konsekvens. Og eg forteller korfor sånn og sånn ikkje er lov. Viktig at dei forstår korfor.

[Anonym bruker]

Ja det forstår jeg.

 

Hos meg har det gått i "DERFOR"! .....

[Anonym bruker]

Bra du er klar over det, men vi har ofte lett for å bli som våre egne foreldre, dessverre.

 

Jeg kjefter når jeg er sliten, men ber om unnskyldning for det. Jeg er hellig klar over det når jeg gjør det, og vet det er fullstendig feil å snakke sånn til barna mine. Det har ingen hensikt, og lærer dem ikke å ha respekt for meg, men heller stikk motsatt.

 

Kjeftbruk er en uting, og er i praksik psykisk mishandling av barn, når det blir brukt ofte. Hvordan hadde vi likt det selv, om noen skulle drevet på sånn til oss? Nei, fysj, det er virkelig ikke greit.

[Anonym bruker]

"Derfor" er aldri bra nok svar for barn.

De har rett til å vite skikkelig hvorfor, og det er jo alltid en grunn.

 

 

[Anonym bruker]

Nei! Mye kjefting gjør et barn immun mot det man sier. Mor og far "gnåler" jo støtt om noe....

 

"Kjefting" er forbehold alvorlige situasjoner, og da i form av en dyptpløyende og ransakende samtale, ikke "surmulende" bebreidelser eller kraftig stemmebruk. Det er i beste fall bortkastet energi, i verste fall utvikler det en kombinasjon av vrede og fortvilelse som gir et anstrengt forhold som voksen. Da har oppdragelsen mislykkes! For den vi står til ansvar for når det gjelder oppdragelsen er nemlig barnet selv i en alder av rundt 25 år. Da er det modent nok til å vurdere sin egen oppdragelse og påpeke de mindre heldighe sidene. De bør ikke være mange....

 

Etter vår mening mye mer oppdragende å fortelle i forkant (stille og rolig, når en anledning gis) HVA barnet ikke får lov til, HVORFOR barnet ikke får lov til dette og HVA konsekvensen blir av ikke å følge det det mor/far har sagt. Og så håndhever vi denne konsekvensen med det samme. Å slippe en konsekvens er ukjent her, og det vet guttene i dag. Så det kan jeg ikke huske sist de prøvde å spørre om.

 

Også vi er nok autoritære, i den betydning at det er VI som bestemmer hva som er OK og ikke OK. Men vi samtaler nok samtidig mer enn de fleste, får jeg inntrykk av, med barna og får deres syn på saker og ting når vi i forkant fastsetter hva som ikke er OK oppførsel og hvilke konsekvenser det gir. Så vi opplever endelig at barna har både vilje og meninger og gir uttrykk for dette. Og vi tar hensyn til hva barna mener så langt vi mener det er forsvarlig. Men det er faktisk VI som er "los" på skuta, og dermed ansvarlig for all navigering. Så "kapteinen" får bare styre så langt "losen(e)" finner det forsvarlig. Det er HAN som skal styre så lenge han navigerer forsvarlig, ikke vi. Men begynner han med uansvarlig navigasjon er snart midlertidig avsatt...

[Anonym bruker]

Jeg kjefter nok for mye og for fort, ja! Og jeg ser jo selv hvor dumt det er, for når jeg er blid, så er barna blid og da gjør de det jeg ber om uten å sutre. Er jeg grinete, så blir de grinete, så kjefter jeg, så blir de surere også blir jeg surere.

 

Vokste selv opp med en kjeftesmelle av en mor (men vi har et godt forhold) og ser jo hvor jeg har det fra.

Det betyr ikke at det e riktig!

 

Men jeg gir da ikke ungene mine ris i det minste. Jeg måtte opp i skogen og velge ut mitt eget ris...:s