Bør jeg si ifra?

[:-))))]

Jeg har en svigerinne som jeg har hatt veeeeeldig god kontakt med, hun har vært en av mine beste venninner. For noen år siden traff hun sin kjære pga diverse (han og min mann ble ikke bestevenner akkurat) så har vi mistet litt kontakt, dvs vi ser hverandre sjeldnere....også pga at vi har mer å gjøre nå med jobb og barn osv.

Men jeg fortsatte å tenke på henne som en god venninne og vi kunne snakke om alt. Da min mann(hennes bror) og jeg har slitt litt de siste årene ble det naturlig for meg å betro meg til henne og det var godt å ha hennes støtte. Men så begynte jeg å merke at moren hennes noen ganger fortalte ting som jeg hadde sagt til henne, men tenkte først det var tilfeldigheter.

For noen mnd siden ringte hun meg og spurte meg om navnet til den psykologen min mann og jeg hadde gått til da hun hadde en venninne (som hun fortalte hvem var, jeg hadde kun truffet henne en gang) som slet med sin mann. Tenkte ikke noe mer over det før igår:

jeg og min mann har hatt et år uten samtaleterapi, men hadde en ny time igår da vi sliter litt igjen. Da nevnte psykologen at våre "venner" hadde vært her for den og den metoden ( som vi hadde brukt året før). Jeg la sammen en og en, og skjønte fort at betroelser jeg hadde gjort til henne forteller hun videre til sine venner, sånn helt uten videre.

 

Jeg blir litt matt av slikt jeg, synes det er skikkelig dårlig gjort og mener at sånn gjør man ikke mot venner. Overreagerer jeg?

Bør jeg si fra til henne at jeg syntes det var dårlig gjort....?

[Den Blå Engel]

Ja, det bør du si i fra om. Det burde være en selvfølge at slike ting ikke kommer videre når man betror seg til en venn, og kanskje enda mer når det er snakk om familie.

[:-))))]

Men det jeg tenker nå er at for meg så har hun gått langt over streken slik at jeg egentlig ikke har lyst til å betro meg lenger.....stoler rett og slett ikke på henne. Er det noe "vits i" å si hva jeg mener da? Eller bør jeg bare la det ligge og kutte henne litt ut?

[Gjest]

Hvis du bryr deg om henne kan du jo si ifra slik at hun ikke ødelegger andre vennskap på samme måten. Noen trenger en vekker innimellom. Men ellers hadde jeg ikke gjort det tror jeg.

[:-))))]

Ja, jeg tror jeg holder munn foreløbig men skulle vi komme innpå emnet så kanskje jeg sier fra. Hater å si ifra om slikt...det er ikke meg i det hele tatt. Prøver alltid å unnskylde meg mens jeg prøver å si ifra...akkurat som om jeg unnskylder meg for å reagere på det!

[Den Blå Engel]

Jeg ville nok ha sagt i fra, for å hindre at hun skravler enda mer til andre enn hun allerede har gjort. Skadebegresning, rett og slett. Men jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å skulle ta slike samtaler, særlig overfor familiemedlemmer. De må man jo fortsette å ha et slags forhold til, enten man vil eller ikke.

[Mom2Two]

Det som slår meg først og fremst er at jeg aldri i verden ville brukt en psykolog som så lettvint bryter taushetsplikten. Det han har gjort er det mest alvorlige her.

[sol2002]

Hadde nok gitt beskjed ja, men samtidig så har ikke han psykologen lov å nevne at deres venner hadde vært der, det er brudd på taushetsplikten.