hvor gammel er ditt/dine stebarn?

[Mammatil2+lillespire<3]

og hvilke "problemer" møter du som stemor...

 

jeg har et stebarn på 15.. den "vidunderlige" tennårings trass tiden.. og det er ikke lett... noen som har like gml stebarn som kan gi litt tips.. hvordan få et godt forhold når de er så fulle av hormoner.. og bio mor er et mareritt som forsøker å manipulere gjennom barnet...?

[Mamma til 2 (2007 og 2010)]

Hei,

 

Her er stedatter 13 år.. (50%50 løsning) Synes det er svært tøft.. Gi, gi, gi...og aldri få noe tilbake.. Alle skal liksom føye seg for den lille prinsessen.. "Stakkars som har skilte foreldre..."

 

Svigers synes at felles (2 år) ikke trenger noe oppmerkosomhet ettersom foreldrene hennes er sammen.. Flere måneder siden de har hilst på mini, selv om de kun bor 15 min unna. Blir kvalm av denne holdningen. Har selv vokst opp i en stor familie hvor alle bryr seg om alle :-)

 

Moren her er også manipilerende til 1000. Masse rot med samversordningen... "Barnets beste" blir stadig brukt, når ting ikke passer mor, selv om det nærmest blir stikk motsatt av barnets beste..

 

Lurer ofte på om jeg virkelig orker dette mer.. Dette dine og våre bran tar knekken på meg.. Føler livet skal rettes inn etter eksens behov.. Mannen vil jo ikke det, men han er for konfliktsky.

 

Hver 2. uke er m.o.a. pyton for tiden. Har forsøkt terapi. Terapauten kunne svært godt forstå min frustrasjon, og ba meg sette tydeligere krav.

 

Krav i forhold til stebarn er dog et ømt tema. Som stemor skal man helst bare stille opp og ikke kreve eller forvente noe som helst, ellers får man biomor på nakken.

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon!!

 

[Happy-Mama:)]

Stesønn er 13 år, og har vært min stesønn i 3 år. Med andre ord var han "ganske" gammel når jeg ble sammen med faren, noe som har ført til at vi ikke er så veldig close. I tillegg har vi han bare annenhver helg, så vi rekker liksom aldri å bli skikkelig kjent med hverandre. Vi fungerer godt sammen, og har det som regel kjekt når han er her, men jeg må innrømme at noen særlig sterke følelser er der ikke... Jeg prøvde og prøvde og prøvde i begynnelse, men slet meg rett og slett ut på å prøve å være verdens kuleste og beste stemor. Nå har jeg rett og slett slått meg til ro med at vi vil nok aldri få et særlig nært forhold til hverandre, og at jeg får bare prøve å "bite tennene sammen" og komme meg gjennom de neste 4-5 årene frem til han blir så gammel at han mer kommer på besøk når han vil, enn at han nå "bor" her annenhver helg... Trist (og sikkert fælt sagt) men sant...

 

Vi har også problemet med at han fortjener mer oppmerksomhet enn resten av barnebarna, ifølge sambo sine foreldre... De sier det ikke rett ut selvsagt, men vi merker det på så mange måter. De besøker oss ikke om han ikke er her, og vi får aldri spørsmål om vi vil komme dit de helgene vi ikke har han her... Men hver helg han skal komme så ringer de og spør om ikke vi kommer en tur. Og ikke det at pengene spiller så stor rolle, men likevel; de har en sparebøsse der hjemme som de putter penger på, og de pengene blir satt inn på konto til stesønn. Det blir fort mellom tusen og to tusen kroner på den sparebøssa!!! Og da har de 8 andre barnebarn som ikke får tilsvarende... -for de har jo i det minste foreldre som er sammen!! Jeg synes likevel det er urettferdig, men føler at jeg ikke har noe jeg skulle sagt.

 

Stesønn er i tillegg vant til å få det som han vil hele livet, ingen regler, godteri døgnet rundt, playstation og data hele dagen om han vil, osv. Da jeg ble sammen med pappa'n snakket vi ganske tidlig om at viss det skulle fungere, så må vi ha regler. Fast leggetid, godteri i helgene, han spiser det vi lager til middag, ikke dataspill hele dagen osv... Men hver gang vi er hos foreldrene til sambo, får han gjøre som han vil, uten at våre regler blir tatt hensyn til:( Forferdelig vanskelig!! Så som sagt; jeg venter på den dagen han ikke lenger "bor" her om dere skjønner...

 

Jeg sliter vel med det samme som så mange andre; jeg føler at jeg går på nåler hver gang han er her, for vi stemødre skal jo liksom bare sitte her og nikke og smile til stebarna. I tillegg føler jeg at sambo og jeg ikke kan være oss selv helt, for stesønn blir f.eks. helt rar om jeg og sambo holder hender eller klemmer når vi sitter i sofaen og ser film. Selv synes jeg at det er viktig at ungene ser at jeg og sambo er glad i hverandre. Stesønn har også en tendens til å videreføre alt han overhører, så vi må hele tiden passe på hva vi snakker om...

 

Tenker av og til selv om jeg virkelig orker dette, for det er jo virkelig ikke det livet jeg egentlig hadde planlagt!! Husket at når jeg lå og fødte barnet til meg og sambo, tenkte jeg hele tiden at mens dette er min første opplevelse med fødsel, så har sambo allerede vært gjennom det... Men siden vi nå har et barn sammen, og jeg eeeelsker sambo overalt på jord, så vil jeg jo ikke vende ryggen til heller...

 

*Venter en 3-4-5 år...*

[<3lille spire,mor til 2<3]

kjenner meg igjen i mye av det dere skriver, min stesønn bor hos oss, og her i huset gjelder våre regler. regler som er satt av meg og pappan... og ungen vet at så lenge han bor under det samme taket som meg, er det jeg sier, slik det skal være... jeg driter i hva biomor måtte tenke, for jeg vet at ungen har det bedre her hos oss, med disse reglene, enn hos mor uten.. (det har vært en rettsak, og jeg har fått vite i alle år, at jeg gjør en god jobb som stemor, og må bare fortsette med det jeg gjør) jeg har sakt til han at : jeg er ikke mamman eller pappan din, men jeg er en av dine foreldre, og hær i huset er det regeler å følge. han er jo i de forferdelige tennårene, så det er jo litt problemer... men vi går godt sammen...

 

men jeg skulle gjerne hørrt litt om hva andre gjør for å ha et godt forhold til sine/sitt stebarn..

 

til deg som skrev at du følte det litt trist at din første fødsel, ikke var din mans første.. følte det på samme måte.. spesielt da jeg var gravid...

[Happy-Mama:)]

Det var meg som skrev det om fødselen... Og ja, jeg følte det sånn gjennom svangerskapet også. Det hjalp heldigvis å få høre at for han føltes det på mange måter ut som første gangen dette her også, siden dette var noe vi hadde planlagt og gjort sammen, mens førstemann var uplanlagt i veldig ung alder, og at han egentlig ikke brydde seg så veldig om noe i begynnelsen... (Nå må det sies at han også føler desverre at han ikke har noe nært forhold til sønnen sin, da det nesten virker som om sønnen har mer til felles med stefaren sin, og (kanskje naturlig nok) har et nærere forhold til de to han bor fast hos...

 

Når det gjelder hva vi gjør for å få et godt forhold?? Jo... Jeg prøver å vise interesse for skolegangen og fritidsaktivitetene hans, ved at vi alltid stiller opp og heier viss han spiller kamp i nærheten. Vi prøver å enten stikke å spille fotball sammen, bade i basseng/sjø eller være ute å ake minst en gang hver gang han er her (dette er da ting han liker å gjøre veldig godt). Selv bruker jeg å bake sammen med han endel, for det synes han er veldig godt, og da får vi gjøre noe sammen bare vi to. -når det er sagt så hjelper det lite, for han viser bare interesse for bakingen, og med en gang jobben hans er gjort så stikker han på rommet sitt igjen... Men ingen kan komme å si at jeg ikke prøver værtfall!;p

[<3lille spire,mor til 2<3]

du er nå flink som prøver i allefall.. blir sikkert bedre når han blir voksen.. har egne meninger, og forsøker å finne ut av ting selv i stede for å høre på mamma...

 

mannen min ble også far i en ung alder, og har ikke hatt et så godt forhold til sin sønn da han var like liten, som han nå har med vår sønn... han sier selv at nå er han gammel nok til å få barn.. at han ikke var det da.. så han sier også at det var som om vår sønn var hans første, fordi han nå fikk barn i voksen alder, og var mer moden og klar for det. men det endrer ikke det faktum at vår sønn ikke er det.. alt jeg fryder meg over, første ditt og første datt med vår sønn... blir ikke helt det samme for han.. da han har vært gjennom det før.. men men . er ikke noe å gjøre med... men det er lov å føle litt sorg for det, og ikke la noen fortelle deg noe annet...