Ang venninder

[Anonym bruker]

Er det mange her som føler de "mistet vennindene"sine etter at de ble gravide?Og som ofte følte seg skuffet over de av forskjellige grunner fek sluttet nesten å ringe,ble aldri bedt ut(kan jo fortå det)Stilte ikke opp selvom de vet at man er gravid og alene og skal flytte..Føler plutselig at jeg ikke har noe kontakt med min gamle vennegjeng og de lever sitt eget liv.Også føler jeg meg veldig skuffet over at de ikke stiller opp ved feks når jeg flyttet..Kankje det bare er hormoner og at jeg er litt ekstra nærtagen...hmmm

[*1+1=2 små*]

desverre er det ofte slik at man på den måten finner ut av hvem som er riktige venner...hvis de andre ikke er i samme situasjon som deg(altså har barn eller venter barn) så er det desverre ofte slik at man mister mange venner....men så kan man også få mange nye:)

[Anonym bruker]

Hei!

ja føler det faktisk sånn jeg også, føle ikke jeg har att nesten noen..

er vondt faktisk syns jeg. Kan jo skjønne det med di jeg for det meste festet med. Men har faktisk venninne med barn som jeg har kjent i mange år, såkat min bestevenn, har sluttet å gi lyd fra seg, og virke omtrent godt som null inntresert i å ha kontakt lengre.. Og jeg skjønner ikke hvorfor.. Vi har vært venner i 20 år, og hun har flere barn, og jeg hr vært der hele tiden..

veldig skuffa, og skjønner ikke hvorfor..

[Anonym bruker]

Nei, føler ikke det slik angående venninner. Venninnene mine bor ganske sprett etter hvert, og vi er kommet i forskjellig livsfaser og har forskjellige interesser. At vi da ikke har samme som kontakten som før er ganske naturlig, føler meg ikke sviktet eller forlatt av den grunnen. Alle er opptatt med sitt, og man ikke like god tid til å pleie vennskapet som man gjorde før.

[Anonym bruker]

Nei, det har jeg ikke opplevd. Derimot har jeg opplevd at veninner har trukket seg tilbake og blitt nesten bare opptatt av seg selv og sin fammilie når de ble gravide. Ringte bare når de selv ville ha hjelp eller støtte og at de ble lite interesert i å stille opp på ting som ikke hadde direkte med dem og deres graviditet/barn å gjøre.

[Lilli med småtrolla]

Ja, jeg vet akkurat hva du mener. Dette har vert en tungt tak for meg under graviditeten. Jeg er den første i jentegjengen som danner familie og får barn. De veninnene jeg har hatt hele livet mitt er nå på et helt annet stadie i livet enn jeg. De bryr seg mer om festing, singellivet, mote, reising osv. Det respekterer jeg selvsagt. Men jeg vet det er et veldig tungt tak.

 

For deg er denne graviditeten det største som har skjedd, og hele din verden omhandler fødsel, strekkmerker, amming babyer o.l. Vennene dine har kanskje egne verdier og interesser.

Men jeg tenker av og til at mine venner kunne spurt hvordan det går med meg, babyen og graviditeten, i det minste for høfflighetens skyld.

 

Kanskje kommer vennene dine krypende tilbake når de får egne barn, og da skjønner de deg mer. Er situasjonen slik at dine venner allerede har barn tror jeg det er som hun ovenfor skriver: Det er i denne situasjonen du ser hvem dine virkelige venner er.

 

Jeg har hatt et veldig ensomt svangerskap, fordi ingen lenger ber meg med på fest eller sammenkomster. Vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten samboeren min. Jeg tenker at jeg er villig til å få nye venner. Når babyen din er komt starter du sikkert i barselgruppe, og blir kjent med kvinner som har barn. Det må være fint Dessuten har vi snart hver våre baby-under. Da tror jeg det vil oppta mye tid, og bli det viktigste i verden for oss <3

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har hatt det ganske likt i løpet av svangerskapet som du, Lilli med tulla i magen, og HI har.. Ingen av de som jeg tidligere så på som mine virkelige venner har gratulert meg med graviditeten. Ingen av dem har spurt hvordan jeg har det. 1-3 av mine venner/bekjente (er litt usikker egentlig på hva jeg skal kalle dem) har spurt hvordan jeg har det og virker vel for så vidt interesserte. Men ingen av dem bor noe særlig i nærheten av der jeg bor. Det tar noen timer å komme seg til dem.. Så da blir det ikke så ofte det blir til at vi møtes.. Det er en av grunnene til at jeg har et ambivalent forhold til min egen graviditet.. Ingen på min alder som står meg nær og som er i samme situasjon som meg.. Blir nok lettere når babyen kommer ut og jeg kan melde oss på babysang og lignende aktiviteter. Men det er fortsatt en måned igjen. Så inntil da blir det å være ensom hjemme fra kvart over 7 om morgenen til kvart på 6 om kveldene da mannen min kommer hjem fra arbeid..