Så stille på "spiseforstyrrelser".. Prøver her...

[Anonym bruker]

Jeg har i snart ett år nå hatt et vanskelig forhold til mat.. Har gått ned 10 kg og er tynnere enn noengang. Allikevel er jeg normalvektig. Er 172 og veier 57 kg. Noen dager spiser jeg normalt, andre dager holder jeg meg helst under 1000 kalorier. 6-800 er jeg fornøyd med. Det som er spesielt er at jeg gjerne spiser sjokolade istedetfor mat. Er veldig glad i godteri. Jeg har 6 gode venninner som vet om det. Noen fordi de har spurt meg rett ut, andre fordi jeg har fortalt det. Føler at ved å være så åpen om det har jeg ikke et ordentlig problem...(?) Noe jeg har holdt for meg selv er at jeg har prøvd å kaste opp en gang. Det funket ikke og jeg ble skuffet. Etter mye vin, mat og kaker i går i et selskap, gikk jeg opp og brakk meg og kastet opp. Det var overraskende enkelt.. Merket at det er noe jeg vil holde for meg selv, og jeg vet jeg kommer til å gjøre det igjen. Eneste skuffelsen var at jeg kun fikk opp litt vin og sjokolade. Litt "skår i gleden" der. Jeg vil ikke bli veldig tynn og sykelig, men VIL ned til 55 kg. Har ikke hasteverk, men skal klare det tenker jeg. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget.. Kanskje noen har erfaring og kan gi meg noen råd. Jeg tenker at jeg har en mild spiseforstyrrelse, men at det ikke er "ordentlig" siden jeg er så åpen om det og klar over problemene mine. Eneste er at jeg holder det godt skjult for familien da.. Ikke et godt tegn kanskje. Huff.. er redd jeg kanskje kommer til å utvikle bulimi Jeg VET jeg har ett problem, men ikke nok til at jeg trenger hjelp. Jeg har jo "gode" dager der jeg spiser normalt, men har full kotroll over hver eneste kalori... Noen som har noen gode ord og råd....? På forhånd takk...

[Anonym bruker]

hei!

vet ikke om jeg har noen gode råd egentlig, men kjente meg litt igjen i det du skrev. jeg hadde også gode og dårlige dager. noen dager spiste jeg "normalt", mens andre dager kunne jeg gå med dårlig samvittighet hele dagen fordi jeg spiste en liten bit med sjokolade eller, enda verre, et knekkebrød for mye. jeg søkte heller ingen hjelp. følte jeg var for "frisk" til det, men når jeg ser tilbake på det nå hadde jeg søkt hjelp. noe jeg håper du gjør nå!

 

grunnen til at jeg skriver i fortid er fordi at for meg forsvant disse nesten tvangstankene da jeg fødte min sønn. gjennom hele svangerskapet spiste jeg bare ting jeg hadde planlagt og var nesten besatt, men etter min sønn ble født gikk jeg ned mange kilo pga amming og ble kjempetynn og fikk se at det var IKKE fint overhodet!! så disse tvangstankene forsvant og fornuften kom! jeg var vel bare heldig, men jeg anbefaler deg å søke hjelp!!

[Anonym bruker]

Først: Nå er du såvidt normalvektig. Dersom du går ned til 55 kilo er du å regne som medisinsk undervektig. Det er ikke bra for deg. Hormoner osv blir forstyrret av slikt.

 

Dernest: Jeg hadde anorexi i flere år da jeg var yngre. Jeg visste hele tiden at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Jeg kunne si det til folk. Jeg så at jeg var styggtynn i speilet, og jeg visste at jeg spiste for lite. MEN! Denne vissheten gjorde meg ikke noe mindre syk! Jeg mener mao problemene dine er alvorlige selv om du kan se at du har problemer og kan være åpen om det. Det positive for deg er at det er lettere å bli kvitt problemer hvis man kan identifisere dem. Hadde du syntes du spiste normalt og så tjukk ut i speilet hadde det vært en myyye lenger vei å gå.

 

Jeg ville tatt en tur til legen og bedt om henvisning til en psykiater/psykolog/annen fagperson som kan hjelpe deg med å få orden på spiserutinene dine igjen. Det var profesjonell hjelp som førte til at jeg klarte å snu trenden. Selv om jobben med å bli frisk, den må du gjøre selv.

 

Ønsker deg lykke til. Tro meg, du vil ikke leve livet ditt slik som nå, med fokus på mat og kropp. Det er andre ting som er mye viktigere.

 

Hilsen en som har vært der

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Godt å kunne "prate" med noen som vet hva det dreier seg om.. Når sant skal sies, føler jeg meg ikke slank når jeg ser meg i speilet.. Føler jeg ser normal ut, men kunne ha godt av å miste et par kilo til. Jeg har lovet meg selv at om jeg selv synes jeg ser altfor tynn ut, eller begynner å få lysten til å kaste opp mer, skal jeg søke hjelp. Føler ikke jeg kommer til å bli tatt på alvor siden jeg fortsatt ser frisk ut. Selv om mine nermeste kommenterer at jeg har blitt tynn, tenker jeg at det er bare fordi jeg var lubben før og at jeg er normal. Huff dette ble mye frem og tilbake, men ikke lett å forklare disse følelsene... Jeg vet jo at det er et symptom på noe annet som er galt, men jeg føler jeg har det bra allikevel