Ikke den store gleden...

[Anonym bruker]

Noen som har opplevd dette...

Mistet for en stund siden og synes det var grusomt.Barnet var veldig etterlenget og hele familien gledet seg,aldri mistet før så det var en uvant vond følelse.:-(

Ble ganske fort gravid igjen men nå føler jeg ikke samme gleden:-( Tankene kretser jo rundt at det kan skje igjen,og jeg tenker at det er derfor gleden uteblir..

 

[Gjest]

Gleden kommer tilbake, men det er ikke unormalt akkurat å være mer redd for å glede seg før man begynner å bli "sikker"...

 

[Anonym bruker]

jeg skjønner veldig godt hvordan du har dt. jeg har heldigvis aldri mistet, men var i en situasjon hvor det beste for alle var å ta en abort. jeg gråt da jeg fant ut at jeg var gravid den gangen, gråt da jeg gjorde det, og tenker på det hver eneste dag! dette er 5 år siden! (hadde da en sønn på 9mng, mamma lå for døden og jeg og bf sang på siste værs...)

 

nå er jeg gravid (ny sambo og et veldig ønsket barn) har bare 4 dager til termin, men jeg har oxo harr denne følelsen av at jeg ikke tør å glede meg så veldig. jeg er redd jeg skal bli "straffet" på ett eller annet vis, at det skal skje noe... høres jo bare heeeeelt sinnsykt ut, og slår tanken fort fra meg når den kommer. men alikevel har jeg det i bakhodet...

 

følelesen kommer tilbake når du blir mer og mer trygg på at denne gangen går det bra! det er jeg 110% sikker på

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd det samme som deg, HI. og det er som du sier; gleden over graviditeten blir overskygget av redselen for at det går slik som sist. Jeg gikk å ventet på alle milepæler; 12 uker - mindre sjanse for å miste, 24 uke - kan overleve, 28 uker - overlever ganske sikkert, 32 uker - da er det nesten som normalt.

 

Jeg fikk også en UL med andre svangerskap i ca den uken jeg mistet, bare for å få se at hjertet slo. Det gjorde det.

 

Men jeg har kun opplevd den ene SA'en. De andre graviditetene har gått helt bra:)

 

Jeg råder deg til å lete etter gleden, selv om du er redd. Grunnen til SA er som regel at noe har slått feil i fosterets utvikling, slik at naturen ordner opp. Gynekologen min sa at det fosteret mest sannsynlig ikke på noen måte var levedyktig. Og da er det jo egentlig bra at naturen tar hånd om dette selv tidlig, slik at jeg slapp sorgen ved å miste senere, få et alvorlig skadet barn eller at ungen var dødfødt ved termin.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar..fikk litt tårer i øynene her...da kommer nok gleden når angsten slipper...:-))