Verdens verste mamma?

[Anonym bruker]

Halo,

 

Huff .. jeg er så sliten av alt!

Vi har kommet inn i en ond sirkel ..

 

Datteren min har blitt skikkelig pappadalt!

Det i seg selv er greit, synes jeg.

MEN .. hun har blitt så enormt ANTI mamma

 

Eks: Hvis jeg er vekk 1 time, enser hun meg ikke, skriker hvis jeg forsøker å gi henne en kos, slår meg når jeg tar henne opp og lignende

Hvis pappan er vekk 1 time, løper hun smilende og sier HEEI når han kommer igjen..

 

Denne avvisningen er meget tung for meg, og jeg merker at jeg blir mer og mer sliten, usikker og "redd" for å være sammen med henne alene.

Dette merker hun sikkert, og den onde sirkelen er igang

 

Jeg elsker jenta mi over alt på denne jord og føler at jeg har vært/er en god mamma - men denne "oppførselsen" får meg til å tvile på dette!

Jeg har masse destruktive tanker om meg som mor, og føler liten lyst til å gjøre noe som helst om dagen..

Til vanlig er jeg en blid & fornøyd dame.. men får nå ikke frem et eneste ekte smil

 

Hvordan har det blitt sånn?

 

Noen som har opplevd noe av det samme?

Noen råd??

Værsåsnill ....

 

Klem fra en meget fortvilet mor ...(og far)

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Min første tanke her, er at hun straffer deg når du har vært borte.

 

Du er trygghet, og hun trenger ikke bry seg så mye med deg NÅR du er tilstede. Men når du forsvinner, må hun "staffe" deg for å ha vært borte:)

 

Pappa har kanskje en litt annen rolle fra starten av, og i en periode i livet er pappa stort. Men mamma må en ha kontroll på likevel;)

[Anonym bruker]

hvor gammel er jenta?

du kan jo ta henne med ut og finne på noe, bare dere to?

 

f.x

lekeland, bassenget, o.l

men ikke på kino. dere må ha mulighet for å prate og le:D

 

[Anonym bruker]

Ungen din straffer deg for å ha vært borte, ingen tvil. Du skal liksom være tilstede, det er din rolle. Hun trenger dermed ikke å bry seg så mye med deg, siden du skal være tilstede.

 

Tror du vektlegger litt vel mye hva som ligger i dette. Avvisning er aldri greit, men du som voksen bør klare å legge vonde tanker rundt dette til side.

 

Rådet mitt er å øke antallet ganger du forlater henne, imens pappan blir litt mer tilstede. Heng med venner, hva som helst, bare få en pustepause. Hun kommer dermed til å finne ut at også mamma er en begrenset ressurs som man må behandle godt.

 

Jeg tror så absolutt at dette kommer til å ende bra, bare du ikke overreagerer på oppførselen til barnet..

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Hun er 15mnd..

Og vi gjør masse sammen hele tiden..

Det er meg som har vært hjemme med henne frem til barnehage start 3. august ..

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Hei 15:15:

 

Da er jeg redd jeg overreagerer.. har liksom nådd toppen for hva jeg tåler av avvisning nå .. (det har vart en god stund, av & på) ..

Jeg blir jo merkbart lei meg .. men gir meg jo ikke med mammarollen .. hvis du skjønner hva jeg mener? Koser, leker, mater og steller osv.!

 

Hvordan bør jeg oppføre meg ovenfor henne synes du da?

 

Takk for svar, klem

[Anonym bruker]

hun starter tidlig..

 

er normalt dette. vondt for deg ja, men en normal utvikling.

 

jenter kan faktisk skyve mødrene vekk fra pappan pga rivalisering, gutter kan skyve pappa unna pga de vil ha mamma for seg selv.

 

husker ikke hvor jeg leste dette, men tror det kunne være freud. hadde om dette da jeg gikk skole, men mange år siden!

[Anonym bruker]

Helt vanlig at barn reagerer anderledes på foreldre. Tror ikke dette er ditt største problem her, virker som du har en liten depresjon på gang mtp apatien og fravær av glede. Da blir sånne ting ekstra triste. Anbefaler at du bestiller en time hos lege for å snakke om hvordan du har det.

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen,

 

Ja.. kanskje dette holder på å skli helt ut ...

Føler meg så trist & lei!

Er livredd for å ødelegge forholdet til min skjønne lille jente!

.. har sovet utrolig dårlig i det siste .. og det hjelper heller ikke på humøret!

Kanskje jeg skal snakke med helsesøster istedet (legen min føles ikke rett.. hun er ikke av den "varme typen person" )

Skjønner ikke hvordan det ble sånn som dette........................

 

Jeg har nok vært stresset i morsrollen fra start .. ikke helt komfortabel iallefall

Føler meg så ensom og alene om dette!

Mannen min skjønner ikke så mye av alt han heller..

 

Takk for svar dere, klem meg