Vet ikke hvor jeg skal begynne,

[Anonym bruker]

og vet heller ikke hva jeg vil med dette innlegget. Lufte noen tanker kanskje..

 

Jeg møtte min nåværende samboer for 2 og et halvt år siden, og vi flyttet sammen rimelig fort. Jeg husker jeg var litt usikker, men samtidig var det spennnende og nytt. På min første fødselsdag etter at vi var sammen bestemte jeg meg for å være sammen med han, men han var bare sur og tverr og det endte med at vi hadde en heftig krangel. Jeg følte meg ulykkelig, da jeg tross alt ikke hadde vært med familie og venner hele dagen. Det var starten på mye krangling. Han liker ikke å snakke om noen ting, så vi sitter stort sett bare og ser på tv eller lager middag. Han åpner seg ikke eller forteller historier fra han var liten. Jeg legger ut om min barndom, ting som var vanskelige eller gode, skole, studier, følelser, meninger, når jeg er sint på sjefen eller kollegaer, når jeg har lest noe fint i avisa. Mens han forteller aldri noen ting. Det er så slitsomt, og jeg føler at jeg desperat prøver å hale en samtale ut av ham, men min frustrasjon ender bare i krangling. Missunner andre par som drar på turer med kjærestene sine, eller har kjærester som gjør noe overraskende for jentene sine, eller tar et glass vin og snakker om livet.

Vi har fått en liten gutt sammen, og var det ikke for ham tror jeg ikke at jeg hadde klart det. Ikke en gang fødselen snakker han om, og han sa absolutt ingenting på fødestuen. Bare satt på siden av meg, også når mini ble lagt på brystet mitt, så bare satt han på siden av. Han viser ikke engasjement over noenting og det er så frustrerende! Han var på besøk på sykehuset i to timer, før han dro avgårde for å gjøre andre ting. Han tør nemlig ikke ta seg til rette, men kan være ganske "pinglete" fordi han alltid forholder seg til alle regler for han tør ikke spør om det er greit han blir lenger, får bytte en vare osv.

Jeg prøver desperat å få i gang en samtale om forholdet vårt, men han skjønner ikke problemet. det er så slitsomt, og jeg kjenner at kjærestefølelsene mine sakte forsvinner. Når det er sagt, er han verdens beste pappa, og utrolig flink til å hjelpe til hjemme. Men jeg prøver å fortelle ham at han trenger ikke vise at han er glad i meg med støvsuging.

Vet ikke hvorfor jeg skriver det ned, er bare kjempe frustrert over en kjæreste som jeg ser på som fraværende og distansert. Føler vel egentlig ikke at vi er sammen, bare gode venner. Vil ham bare godt for han er så utrolig snill, men vi strever fælt med kommunikasjon.

[Anonym bruker]

Så utrolig trist å føle at en er "en og en" ikke "to"... hadde også en slik periode, men mannen min var ikke østers, da...

Høres ut som kjæresten din har noe vanskelig han ikke har bearbeida? Virker som han sliter litt?

 

Kanskje det hadde hjulpet på dere med et par-kurs eller veiledning av noen som kan hjelpe med kommunikasjonen? Siden det er denne biten dere sliter med?