Er barna deres høflige?

[Høne Pøne]

Vi prøver å innprente litt høflighet hos podene men jeg synes ikke alltid det er så enkelt. Hva kan man forvente av en 2åring og en 4åring?

 

Vi jobber med takk og værsågod - ja takk og nei takk sliter vi litt mer med og så synes ikke nødvendigvis eldstemann det er så viktig å svare når noen snakker til ham. Noen ganger tror jeg rett og slett han er så opptatt at han ikke hører oss. Kjent problemstilling?

 

Vi fokuserer på "kan jeg få" heller enn "gi meg". Så er det takk for maten, den er stort sett grei. Men jeg forventer ikke at de skal be om å få gå fra bordet, synes de må få gå når de er mette og har sagt takk for maten. Hva synes dere?

 

Ellers synes jeg det er hyggelig når de sier takk for besøket til gjester som går - og takk for meg når de selv har vært på besøk - men den sitter langt inne.

 

Det er akkurat som sånne høflighetsfraser er litt flaut å si - uten at jeg helt skjønner hvorfor?

 

 

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er veldig enig med deg bortsett fra at mine ikke får gå fra bordet før alle er ferdige. Eller nesten ferdig om noen somler voldsomt.

 

Vi sier heller ikke takk for besøket, de er veldig små og når det bare er jeg som er opptatt av de andre tingene så er det jobb nok.

Det tar jeg meg av selv. Men storesøster på 4 må si takk for seg i selskap.

 

 

[Gjest]

Nå er yngste her snart 8, så det begynner å bli en stund siden vi terpet på dette. Garanterer derfor ikke at jeg husker helt rett mht tid, jeg kan finne ut av noe av det ved å slå opp i gamle dagbøker, men det opplever jeg blir litt mye arbeid akkurat nå.

 

At "værsågod" automatisk skulle etterfølges av "takk" opplevde vi som enkelt å terpe inn, men det måtte terpes inn det med, ingenting mht oppdragen oppførsel er sjølsagt for et barn. Vi fokuserte heile tida på at "store gutter" gjør slikt - alltid. Men "babyer" glemmer seg.... Ingen normal toåring vil være "baby" . I tillegg var vi sjøl meget nøye med at vi alltid sa det! For toåringen lærer mye mer av hva han/hun ser du gjør enn hva du sier at du gjør. Tar du det lettvint, tar han/hun det lettvint. Tar du det nøye, alltid gjør det sjøl og påtaler ethvert brudd når han/hun glømmer seg, vil også han/hun ta det nøye etterhvert. Vil jo være lik mor/far.... Men påtaler du bare brudd av og til forteller du fort toåringen at grensene for når dette er viktig ikke er så faste likevel. Da blir det verre....

 

Problemstillingen blir akkurat den samme når det gjelder "ja, takk" og "nei, takk". Det å være ytterst påpasselig med hva man sjøl gjør, og like påpasselig med alltid å påtale når han/hun glømmer seg, tror jeg er det viktige her. Men det er såvisst ikke lært på EN dag, nei! Dette satt neppe 98 % fast før barnet hadde fylt 3 og 100 % før det nærmet seg 4. Litt tidligere på yngste, antagelig fordi han hadde en bror som eksempel også.

 

Når det gjaldt "kan jeg få" i stedet for "gi meg" eller "jeg vil ha", kjørte vi i tillegg følgende linje heilt konsekvent: Sa gutten "gi meg"/"jeg vil ha", fikk han IKKE det han ønsket seg, da overhørte vi ham. Igjen, ALLTID. Og dette var tydeligvis så terpet inn i eldste at når problemstillingen dukket opp med yngste, reagerte han akkurat likt. Sa yngste "gi meg" eller "jeg vil ha" reagerte ikke storebror... Sa han derimot "kan jeg få", fikk han ønsket sitt oppfylt om han KUNNE få det, og en forklaring på hvorfor han ikke kunne ellers. Da lærer et normalt barn fort at raskeste og beste måten å få et ønske oppfylt heter "kan jeg få". Men igjen, at det lærer fort, betyr ikke at dette er lært på en dag.

 

Men igjen, hva man sjøl gjør, og hvor konsekvent man er med å påtale brudd (og gjerne lar bruddene få små, men litt ubehagelige konsekvenser) avgjør hva barnet gjør.

 

Selv synes vi at barn på 2 skal be om å få gå fra bordet. 4-åringer skal ikke be om gå fra bordet heller, de skal ha lært seg å sitte til alle er ferdige (men man trekker sjølsagt ikke et måltid ut unødig når små barn er med på måltidet). Hos oss er prinsippet at måltidet starter når vi ber bordverset og slutter når vi ber takkeverset. Inntil da var svaret "nei, vi er ikke ferdige med måltidet" om noen av guttene ba om få gå fra bordet. Etter dette kan enhver spørre om å få gå fra bordet og forvente å få ja, om det ikke for samtalens del er virkelig viktig at de sitter.

 

Kan ellers nevne at vi deltok på en temmelig "europeisk" leir i Nord-Danmark 4-5 dager da barna nettopp var fylt 4 og 8. Med to-tre hundre barn til stede fra de fleste land i Europa (mest fra Danmark, selvfølgelig, var vel 1/3 av barna totalt), USA og Australia. Nedre aldersgrense for barn her var 4 år. Her opplevde vi at det BARE var norske og til dels svenske barn som gikk fra bordet før alle var ferdige (her markert ved at det i felleskap ble ropt "Mange tak for mad" ut til kjøkkenet). DET noterte også guttene seg og lurte på hvorfor så mange norske barn var "babyer" ved bordet, når ikke barn fra andre land var det.... Og jeg må si at jeg en dag ble stolt på guttenes vegne en dag barn og voksne spiste ved adskilte bord (menyen var suppe/brød, dette trenger ikke barn over 4 hjelp til å spise), fordi det skulle være "barneselskap" for de av barna som hadde fødselsdag på leiren etterpå, så barnas bord var pyntet og barna var bordplassert etter land og språk og "forstår hverandre". Da satt det TO gutter igjen ved bordet (12-mannsbord) midtveis i desserten. Alle andre barn ved det bordet var fløyet. Ved nabobordene satt barna igjen, med et par unntak for ett eller to barn ved de "nordiske" bordene....

 

At en 4-åring ikke får med seg at at andre faktisk snakker til ham er vel kjent problemstilling! Og den er ikke borte den dagen det blir en 5-åring heller! Vi sørget da for å "påkalle oppmerksomhet" ved fysisk å TA i gutten eller ved å uttale fullt navn (fornavn OG etternavn), slik: "NN, ....... SNAKKER faktisk til deg". Og vi terpet da også på at man i en slik situasjon skulle be om unnskyldning etter å ha vært uoppmerksom: "Å, beklager ...., jeg tenkte på noe annet og hørte deg ikke". Og selvsagt gjør VI det samme om vi er uoppmerksomme når en av guttene snakker til oss. For det kan folk rundt 40 våre også, det!

 

At man sier "takk for nå, gleder meg til vi møtes igjen" når en gjest går eller når man selv er gjest og går synes vi også er selvfølgelig for en 4-åring. Hos en toåring er det ønskelig, men ingen selvfølge. Det samme gjelder hos ogss også når guttene går fra en lekekamerat, da sier man "takk for nå, gleder meg til vi møtes igjen" BÅDE til vennen, til brødre/søstre man møter på veien ut (da begrenset til "takk for nå") og til foreldrene om de er hjemme (banker på inn til stue/kjøkken om man hører foreldrene er der og er alene, om man ikke blir fulgt til døra av foreldrene). Denne satt, som du sier, litt lengre inne. Tror barnet rett og slett her er litt redd for å glømme ut HVA det skal si, og dermed havne i en situasjon det oppfatter som pinlig! Slik at først når det er helt trygt her kommer dette automatisk hos barnet. Vi kjørte en del "rollespillsituasjoner" hjemme for å gjøre guttene trygge i en slik situasjon. Opplevde til tross for dette iblant, heilt til guttene var skoleklare i 5 1/2 års alder, at de ikke ville si "takk for nå, gleder meg til vi møtes igjen" først (sjøl om de var yngst og derfor etter "gamle regler" skal takke først, tar ikke sjø denne regelen høytidelig, men vet noen eldre gjør, sikkert av vane uten å ha tenkt gjennom saken). Når de derimot hørte hva vi sa, kom det uten videre fra dem også, da fikk de repetert hva de skulle si, slik at de ble trygge...

 

Sjøl opplevde (og opplever) jeg ikke at barna synes det er flaut med slike høflighetsfraser. Bortsett fra, som nevnt, at det er forferdelig flaut for barnet å ikke vite HVA det skal si, og derfor da lett lar være å si noe som helst i frykt for å unngå en SLIK situasjon. Er dette naturlige fraser hos foreldrene, i slekta ellers og blant foreldrenes omgangskrets tror jeg det blir naturlig hos barna også, ut fra prinsippet at "jeg gjør det du gjør", herming er barnas læremåte når de er små. Og vi HAR fått signaler om at i alle fall én av guttenes venner opptrer adskillig mer høflig hos oss enn hva han gjør hjemme, hvor høflig omgang med andre neppe vektlegges like mye som hos oss. Gutten ble FLAU da han ble klar over at jeg hadde hørt hans direkte uhøflige opptreden mot sin egen mor (jeg satt i stua, gutten var i kjøkkenet, døra sto åpen og gutten visste ikke at jeg var i huset). At han burde blitt 10 ganger mer flau over å ha opptrådt slik mot mor, tror jeg ikke han har tenkt over. Men jeg unnskylder ham også, høflighet og omtenksomhet er neppe det han har lært mest av hjemme. Så hjemme føles det sikkert både flaut og unaturlig for gutten å opptre slik han opptrer hos oss.

 

Og i fjor fikk jeg vite at dette med alminnelig høflighet nå virkelig SITTER i eldstegutten (da vel 10 1/2). Da reiste han hjem fra kommunesentrum alene med bussen (ca 1 1/2 time med buss/ferje). På bussen satte han seg ved siden av en person vi kjenner litt, men ikke gutten. Gutten tok uten frykt initiativ til en samtale, og førte denne på en veloppdragen måte. Da vedkommende etter en time skulle av, hadde han sagt, samtidig som han reiste seg for å slippe henne av og hjelpe henne med bagasjen (hun var tungt lastet): "Tusen takk for følget, det var hyggelig å prate med med deg", samtidig som han tok vedkommende i hånda (å håndhilse er nok mer vanlig her enn gjennomsnittlig i Norge).

 

DA føler du at 10 års arbeid har lykkes og høflighet er blitt en naturlig del av barnets hverdag!

[Anonym bruker]

ORG- Stakkars, stakkars barn.....!

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

At høflighetsfraser skal bli en del av barnas daglige tale er en ting. Takk for maten, kan jeg få gå fra bordet, kan du sende meg smøret?, takk for meg, takk for besøket, sitte til alle er ferdig å spise....er alle ting som er godt innarbeidet her i huset. Men ikke med militær makt slik jeg føler ORG har gjennomført i sitt hjem, men med kjærlig påminnelse helt fra gutten var omtrent halvannet år.

 

Et lite hva "heter det?" holder i mengdesvis, og de fleste barn husker fort hva de skal si. Og skulle de ikke huske hva de skulle si, ja såå går det an å minne de på det. Joda det tar tid, men til slutt sitter det. Tolmodighet er en dyd, og med barn trenger man tolmodighet. Jeg har ingen tro på å hverken ta tak i barna for å kreve oppmerksomhet eller å overse barna for å lære de det de skal læres. Jeg tror det heller ender med usikre barn som gjør alt hva foreldre ber om i frykt for hva som vil komme til slutt.

[metaMORfose]

Vi sier hei og hadet, og hvis vesla får det for seg at hun ikke "vil" si det, så sitter vi til hun er klar. Det tar som regel veldig kort tid når hun skjønner at vi mener det.

 

Takk har de lært fra de kunne snakke, og tusen takk, kan jeg vær'så'snill og takk for meg har de lært fra de kunne si flere ord etter hverandre med en viss mening.. ))))

 

De ber ikke om å gå fra bordet hvis det ikke er noe spesielt, vi sitter som regel til alle er ferdig. Det er jo hyggelig å sitte sammen rundt bordet. ))

 

Men vi som foreldre er av den høflige typen vi også, så de har snappet opp samme sjargong. Vi bruker mange positive ord helt naturlig, og ungene gjør også det. "Så hyggelig det var at du kom" Kom snart igjen", "Det var kjempehyggelig å treffes" osv.

 

Høflighet er en billig investering for fremtiden, barn (og voksne) som er høflige og kan de sosiale kodene blir tatt mye bedre i mot enn andre, og et hyggelig møte sitter igjen og er fruktbart for relasjoner og positiv kommunikasjon.

[Gjest]

Nora29, bare for å avklare en misforståelse. Det er IKKE snakk om noen "militær makt" det absolutt siste vi ønsker i all oppdragelse er øyentjenere som gjør det foreldrene forlanger for å unngå straff. Jeg vet mange metoder vi kunne brukt om målet var kjappest mulige resultater, men vi har ikke brukt dem. For vi ønsker ikke kjappe resultater, men varige resultater. Og da er det slik at kjærlighet er en langt bedre oppdrager enn makt.

 

Men jeg mener likevel det er viktig å være bestemt i forhold til et barn, og venne barnet til det som i en gammel bok jeg har omtales som "Ydterste Bestemthed". og "Ydterste Fasthed". For barn skal VITE hvor grenser går, og det er viktig å reagere HVER gang ei grense overtres. Tar du lett på dette, mener jeg du utvikler usikkerhet hos barn, de vet ikke hvor grensa går, siden den ikke er den samme i dag og i går. Derfor var det aktuelt å ta tak i barnet. Fordi at når en 4-årings hjerne er "utkobla" i forhold til å se hva som skjer rundt seg, må man få den "påkobla" igjen, ved å tiltrekke seg hans oppmerksomhet (ikke "ta tak i" (og se på med et olmt blikk?), men ved å legge hånda på skuldera eller håndleddet til gutten, slik at han ble oppmerksom på at det skjedde noe rundt ham). Nøyaktig på samme måte som når vi brukte fullt navn, det var noen UVANLIG og derfor reagerte gutten. Det ideelle er jo selvsagt at man hører. Men når man ikke gjør det (kan gjelde både barn og voksne) må man bruke andre sanser for å tilkalle oppmerksomhet, ikke godta at man fortsetter å være uoppmerksom. Da lærer barnet at å være uoppmerksom er OK. For det du GJØR i forhold til et barn teller mye mer enn det du sier!

 

Nøyaktig samme tankegang når vi overså en gutt som sa "jeg vil ha". Gutten visste godt at "jeg vil ha" var "feil", og da ble han oppmerksom på at han sa feil når han ikke fikk reaksjon Og for all del (ser at dette KAN misforstås i forrige innlegg fra meg): Det var ikke slik at om gutten sa et "jeg vil ha et eple", så fikk han ikke et eple som "straff" fordi han hadde gjort noen galt. Ha ble bare overhørt inntil han ikke sa "feil" mer, straks han sa "rett" fikk han det han ba om. Da lærer barn fort at om jeg skal oppnå det jeg vil, må jeg snakke "rett". Om man i en slik situasjon SIER at gutten snakker feil, men gir ham det likevel, gir du et farlig signal til gutten: Å snakke feil, er ikke så farlig, jeg får det resultatet jeg ønsker likevel.

 

Så altså: Ingen "militær makt", men klare grenser og helt systematisk håndheving av dem. Men systematisk betyr ikke ukjærlig. Det er ingen motsetning mellom kjærlighet og bestemthet!

 

Og: Det er ikke verken "jeg har gjennomført", eller "mitt hjem. Oppdragelsen er vi sammen om! Heldigvis er vi ytterst sjelden uenig, til det avklarte vi for mye før ekteskapet. Og når vi ER litt uenig diskuterer vi oss fram til enighet LANGT fra barnas ører. I forhold til barna snakker vi med EN munn. Alltid. Ingen av dem skal kunne si at verken mor eller far er "snillest". DET lærer et barn fort å utnytte. Guttene her har for lengst lært at de får akkurat samme svar enten de spør mor eller far.

[Ranveig R]

Så langt har eksempelets makt fungert veldig fint her i huset.

 

Eldste på snart 4 er å høflig at vi ofte må flire litt i smug. Type: "Vennen min, må du gå ein tur på do kanskje?" "Nei takk mamma, eg trenger ikke å tisse akkurat no" ;o) Han har alltid plukka opp ord og fraser som vi seier, og dette med ja takk og nei takk kom av seg sjølv.

 

Dei siste månadene har han vore mykje sint (tenker det er sommarferien som tar på), så no må vi av og til minne han på korleis han skal snakke. F.eks. "Men eg VIL ha is!" - "Du må huske å spørre skikkeleg ellers blir det ikkje så kjekt å snakke med deg". Når han er i sitt verste humør seier vil til han at vi ikkje forstår sutrespråk, og at når han er klar for å snakke ordentleg kan han prøve igjen.

 

Når det gjeld å gå frå bordet, så har vi ikkje så strenge reglar, anna enn at dei skal sei takk for maten. Av og til spør eldste om han kan gå frå bordet, men det er ikkje noko krav frå oss.

 

Lille er berre 21 mnd og har akkurat begynt å snakke litt, og takk var eitt av dei første orda. Det kjem automatisk når nokon gir ho noko eller seier vær så god. Ho har ikkje lært vær så god enno, så ho seier og takk når ho gir noko frå seg. I det siste har ho begynt å seie tusen takk og ("te-tekk") )

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

Jeg er enig med deg at man skal holde fast på regler i hjemme og ikke vike fra de, men jeg er likevell ikke enig at man skal overse barn når de snakker til deg. Hverken på ene eller andre måten. Da skal man heller rette på de, de lærer godt av det og.

 

Overhører du barna dine dersom de skulle være så uheldig å avbryte en samtale i iverens forglemmelse og, eller svarer du de pent med å si at de får vente til etterpå så skal du høre hva de har å si??

 

Selv om man skal lære barn og være høflige, skal man ikke samtidig glemme at de er barn. Vi voksne har en lei tendens til å glemme at vi selv var barn en gang og gjorde de samme dumme feilene selv. Hvis man tenker etter selv kan man og kjenner på egne følelser hvordan det er å bli oversett.....sett deg da inn i ditt barn sted. Stå der i iveren etter det eple, ha glemt hva han egentlig skulle si og bli oversett. Den følelsen inni kroppen og må samtidig på jakt etter det rette og si på samme tid. Har du vært stesset selv så vet du hvordan det er...

 

Men du sier "For det du GJØR i forhold til et barn teller mye mer enn det du sier!", hvordan stiller det situasjonen når dere overser barna? Vil eller har de alt gjort dette? Er DET grunnen til "uopmerksomheten"??

Og hvis dere går bort og tar tak i barnet og sier med kraftig stemme barnets hele og fulle navn for å få oppmerksomhet, hvordan reagerer barnet senere når dere ikke reagerer når barnet trenger oppmerksomhet fra dere??

Eller er det slik at det er hos dere "gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør" likevell??

 

Jeg synes det er kjempeflott at dere er så samkjørte som foreldre, selv om jeg ikke syns barn har så veldig vondt av å oppleve at de voksne faktisk har forskjellige meninger. Det betyr bare at de faktisk kan lære at de selv og kan få lov å ha egne meninger. Man MÅ ikke ha samme oppfatning hele veien som resten av familien.

I de store spørsmål mener jeg foreldrene skal være enig, men i småsaker syns jeg barn skal oppleve foreldrene som to individer med forskjellige meninger. På lik linje som barn skal se at foreldrene har følelser som glede, sorg, sinne osv. Barn har ikke vond av noe av dette så lenge det er i små doser.

 

Min sønn har lært at jeg og far har veldig forskjellige meninger om ting, men at vi snakker om ting før vi fatter en avgjørelse. Vi bor fra hverandre så sønnen vår kunne på den letteste måten utnyttet oss om det var slik at vi ikke gjorde nettop det. På den måten kan han ikke utnytte våre uenigheter. Selv om vi har egne meninger som han da får høre, så lærer han og det at vi som voksne snakker aktivt sammen om de tingene som er viktig for han. Og så får han resultatet og vet at det er det endelige. Som nå sist ville han bleke håret, jeg sa ok....far sa nei....og etter en samtale ble det nei. Gutten fikk begge sidene og det endelige resultatet med forklaring på hvorfor. Og uten å mukke godtok han det.

Dette har han vært vandt med fra han var liten av og jeg mener at han på den måten ser da at verden ikke er unison, men et sted for stadige forhandlinger. Og bare for å ha sagt det, jeg har aldri aldri hørt fra min sønn at jeg eller far er snillere pga av dette. Han har tatt nei for et nei og ja for et ja. Selv om han vet hvem som mener hva så har han aldri mast noe mer til den som har vært "snillest" av oss.

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Takk for langt og velbegrunnet innlegg, nora29!

 

Jeg er enig i at et barn verken skal overses eller overhøres ved at de/de voksne er mindre oppmerksomme. At vi har valgt som oppdragelsesmåte "aktiv overhøring" (altså en bevisst og vel planlagt overhøring, ikke et "arbeidsuhell"!) når et barn VET hva det "heter" og ikke gjør hva det vet, finner jeg likevel fremdeles helt fornuftig. Det signalet vi da gir til barnet er at når det det ikke sier hva det vet det "heter", får det ingen respons. Da snakker vi ikke om opplæringsfasen, men når et barn VET. For et barn som vet at det "heter" f eks "kan jeg få" er selvsagt klar til å teste ut om "jeg skal ha" dekker det samme (gir samme resultat). Selvsagt kunne vi rette på dem, og DET ville vi gjort om barnet fortsatte gang på gang med å si noe det ikke "heter". Noe vi altså ennå har til gode å oppleve. Etter tre-fire "jeg vil ha"/"jeg skal ha" uten respons har det endret seg til "jeg vil ...kan jeg få". Da mener vi barnet har lært mer ved selv å korrigere adferd enn om VI umiddelbart skulle rette. Skulle dette IKKE skjedd (tenkt situasjon, som sagt, men saktens tenkbar) tror jeg at reaksjonen etter fire-fem "feilsnakk" ville blitt omtrent slik:

-Prøver du å si at du har lyst på....., ......

-JA!

-Hva sier man når man har lyst på noe, .......

(Kanskje rett svar, kanskje ikke svar, om ikke svar:)

-Heter det "Kan...."

Og så når rett svar kommer enten

-Ja, ...., du kan gjerne få......, NÅ forstår jeg hva du ville

eller

-Nei, ...., du kan nok ikke få ......, fordi......, men NÅ forstod jeg hva du ville, så nå kunne jeg forklare deg hvofor du ikke kan få .......

 

Men retter man for mye på eget initiativ, er veien kort til å bli masete. Særlig hos gutter. Så derfor har vi valgt følgende: Vi SIER ting EN gang. Så lar vi det få praktiske konsekvenser om man ikke gjør som vi har sagt, da oppdager barnet at det er lurest å gjøre slik vi har sagt. Og skulle barnet enten ikke ha oppfattet det vi har sagt, eller ville teste ut "hvem holder ut lengst", er vi klar for å "mase". I første tilfelle fordi barnet da neppe vil oppfatte det som mas, i andre tilfellet fordi maset faktisk er "berettiget" noe barnet også får vite. Og selv forstår, fordi mas er noe man hører BARE da....

 

Med nøyaktig samme begrunnelse ville jeg også velge å overse et barn som "bryter av", første og kanskje andre gangen, for selv å få det til å tenke på hvorfor det barnet ønsker ikke skjer (altså når barnet VET at det ikke skal bryte av, ikke mens det holder på å lære det!). Her ville imidlertid veien til retting være kortere om dette også gikk utover andre (utenforstående). Men aldri omgående retting!

 

Nå er det IKKE slik av vi "går bort og tar tak i barnet og sier med kraftig stemme barnets hele og fulle navn for å få oppmerksomhet" som du skriver, SÅ drastisk har vi enda til gode å måtte gå fram!

Vi tar enten "fysisk kontakt" med barnet eller sier med LAV stemme (det påkaller mer oppmerksomhet enn kraftig, spør enhver skuespiller om du er i tvil!) fullt navn. Hensikten er å gjøre noe UVANLIG, det uvanlige tiltrekker seg oppmerksomhet. Og barna gjør akkurat slik de ser vi gjør. Sitter vi fordypet i egne tanker og ikke hører hva barnet faktisk snakker til oss om, kommer de og legger hånda på skulder/arm/kne, søker øyekontakt og sier at: "Mor (far), jeg snakker faktisk til deg, jeg synes det er viktig at du hører etter". Så barna gjør som VI gjør. Noe som er helt berettiget! Det har ikke skjedd ofte, men det har skjedd, og da er vi glade for at de reagerer slik.

 

Barn har ikke vondt av at foreldrene har ulike meninger, det tror ikke jeg heller, så lenge dette skjer i moderate doser (slik du også nevner) og så lenge de har EN ting å forholde seg til selv. Når det er slik at barnet først får beskjeden "OK", og så en endring "ikke OK likevel", blir det litt verre med troverdigheten til den voksne, opplever jeg selv. Så derfor velger vi å la en situasjon stå uavklart med begrunnelsen "det skal jeg diskutere med far først, så skal du få et svar i morgen". Da mener vi barna lærer to ting, at avgjørelser tas ikke her og nå, man samtaler først og avgjør etterpå, og at det man har avgjort er noe barnet kan forholde seg til, slik blir det (i alle fall til det er "noe viktig nytt" som dukker opp i saken). Kanskje de også lærer at uenighet er noe man samtaler om (lenge men rolig, uten andre til stede, barna VET at vi samtaler om slikt når vi setter oss i spisestua med tekruset, lukker dørene og ber dem la være å være i kjøkken/stue (ønsker ikke at de skal overhøre) og at slike samtaler kan ta litt tid, men at de da ender i EN avgjørlse).

 

De SISTE som vil få høre at far er snillere enn mor (eller motsatt) er foreldrene! Særlig om forholdet mellom barn og foreldre er godt. For det første er barn for lojale mot foreldrene til å "sladre" om slikt til andre voksne (og særlig den andre av foreldrene). For det andre vil det å "avsløre" noe slikt for foreldrene gjøre at man risikerer at den som er "snillest" forandrer seg. Hvilket barn som spiller dette spillet ønsker det? Hva barnet selv OPPFATTER og deler med sine beste klassekamerater/-venninner er en annen sak. Og barn BRUKER altså, selv om de tar et ja for et ja og et nei for et nei, som regel denne kunnskapen ved å vurdere hvem de skal spørre først i ulike saker (den der det potensielt får ja, da blir DET et argument i forhold til den andre parten, "jeg har spurt..... og han/hun sa ja (underforstått: VI er enige, håper du også er "rettferdig nok" til det). Og dette tør jeg si så sikkert fordi jeg IKKE har glemt hvordan det var å være barn. Og jeg minnes godt at jeg brukte det selv for så mye (eller mitt tilfelle så lite) det var verdt, og at andre barn jeg hadde god kontakt med gjorde det samme. Noe med mer hell enn andre....

 

Har du et barn som ikke bruker det (ennå), gled deg over det. Få 5-åringer spiller dette spillet, en god del 10-åringer gjør det, og gjett hva som er vanlig blant 15-åringer....

 

En sak å nevne til slutt: Det er vesentlig lettere for et barn å forholde seg til at foreldrene er uenige (altså så lenge det selv bare har EN ting å forholde seg til selv) når foreldrene ikke bor sammen enn når de gjør det! Foreldre som ikke bor sammen HAR nemlig gitt tydelige signaler til barnet om at de er så uenige om viktige ting her i livet at de ikke ønsker å leve sammen. Kanskje SVÆRT tydelige, gjennom åpenlys krangel i barns nærvær. Ville da være merkelig og lite troverdig om de var helt enige i alt annet.... Foreldre som lever sammen har derimot signalisert at det er ENIGE om disse grunnleggende viktige tingene. Da blir det mye, mye mer troverdig at de også er HELT enige om andre ting!

[Northernlights]

Mine barn har alltid vært veldig høflige. Jeg synes det er viktig å lære dem tidlig, men har ikke innprentet det, bare sagt det hver gang de har fått noe "hva sier du da?" når de var små. Så kom det av seg selv.

 

Minstemann har vært ekstremt høflig, og tidligere ute enn alle de andre.

Men bordskikken som å gå fra bordet før alle er ferdige osv. det har jeg ikke innført i hjemmet..derfor har han jo heller ikke "lært" det. Men er vi hos noen, og det passer best å sitte til bords til alle er ferdige, så håper jeg han forstår at jeg mener det, når jeg sier "nå sitter vi til alle er ferdige".

Men jeg forventer det ikke av han selv, uten at jeg ber han om det. Men han er ikke fylt 4 enda, da.

 

De andre ber om å få gå fra, hvis vi sitter til bords hjemme hos andre, ja. Og hvis det er uformelt, synes jeg det er greit å gå før alle er ferdige..

 

Minsten min har tilogmed prestert å takke for bleieskift og rumpevasking, han! =o) Sånt er vittig, synes jeg. "Thank you!" har han sagt, etter at jeg har skiftet og vaska han, når han var mindre.

Hehe

(Har ikke "lært" han dette, altså ;o)

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

Når du skriver det slik som dette : Vi sørget da for å "påkalle oppmerksomhet" ved fysisk å TA i gutten eller ved å uttale fullt navn (fornavn OG etternavn), slik: "NN, ....... SNAKKER faktisk til deg". så anntar jeg at du for det første ikke tar lett i skuldrene og for det andre ikke direkte bruker rolig stemme. Jeg anntar derimot at du TAR tak i gutten og bruker KRAFTIG stemme for å få oppmerksomheten fra barna dine.

Ser du hvor du legger trykk på tingene i setningen din her??? Jeg tror ikke det bare er jeg som reagerer på den....

 

Nå vet jeg ikke hva forhold du har til dine barn, men her i huset er døren for komunikasjon vidåpen og enda litt mer. Det finnes ikke den ting i denne verden han ikke kan si. Mener han jeg er en stygg heks, så får han lov å si det. Mener han jeg er slem, fæl og mer til, ja så får han lov å si det og. Og jeg lytter på han, og snakker med han om det når han er ferdig. Hvorfor mener han det? Hva har jeg gjort som gjør at han mener det? kan jeg endre noe? eller kan han endre noe ved sine holdninger? Og alltid kommer vi fram til et fornuftig svar....sammen.

Dette danner grunnlag for en bunnsolid trygghet og god kommunikasjon.

 

Han får aldri et "OK" for å få et "ikke OK" etterpå. Han får ytringer og beskjed om at det skal diskuteres og fattes en avgjørelse på saken når det er tatt opp oss foreldre i mellom. Det finnes ikke verre enn løfter som brytes.

Når han spør meg f.eks :

-Mamma, kan jeg få hull i ørene?

Da sier jeg hva jeg mener, ja eller nei (med en begrunnelse for dette), men jeg skal snakke med pappa og høre hva han har og si. Når jeg har spurt faren, forteller jeg gutten ståstedet og utviklingen. Jeg syns gutten skal vite utviklingen i sakens gang. Når vi har snakket ferdig og kommet til en konklusjon sier jeg fra om dette.

Slik gjør far det på andre kanten og. På den måten er gutten trygg på at han er opplyst under hele utviklingen i saken og hvis han har noe mer å tilføye får han det underveis. Hans mening er for oss blitt viktig i våre avgjørelser men ikke avgjørende.

 

Han har aldri spillt dette spillet til nå i sitt 10-årige liv og tviler på at han noen gang vil gjøre det fordi han vet så inderlig at han ikke ville nådd noen vei med det. Han vet at både jeg og far er like bestemte når det gjelder slike avgjørelser og at vi aldri tar slike uten å snakke med hverandre. Vi er ikke enige om alt, men vi er enige om at avgjørelser som angår gutten og hans vel skal tas sammen.

 

Og for å kommentere det siste: Ut i fra min egen situasjon så har han aldri verken sett eller hørt meg og faren krangle. Han har aldri hørt noen gang meg i hvertfall si et eneste vondt ord om faren. De eneste voksne han har sett og hørt krangle er faren og stemoren som han bor med nå. Som nå skal danne det stabile familielivet. Gutten kommer her i huset og spør meg og min samboer hvorfor vi aldri krangler, for han hverken ser eller hører oss krangle heller. Er det noe jeg er uhyre obs på så er det at man aldri aldri skal krangle, være høylydt, si vonde ting om hverandre ovenfor barna. De skal ikke lide for vårt sinne mot hverandre. Det er slikt vi voksne må være voksne nok til å ta på kammerset når barna er ute av huset (for sovende barn har store ører de og)

 

Og en siste ting, jeg selv er vokst opp i et hjem med skilte foreldre og jeg spilte aldri dette spillet du snakker om. Vi lærte og tidlig at slikt ikke virket og at det rett og slett ikke nyttet og prøve. Så jeg er ikke så sikker på at det er så mye lettere for barn av skilte å spille dette spillet enn for de som kommer fra såkalte kjernefamilier. Jeg tror derimot det er lettere for barn av kjernefamilier fordi foreldrene der stoler mer på hverandre enn man ofte gjør når man er skilte. Man sjekker oftere opp faktaene når man er skilt tror jeg enn når man bor sammen....men det er min oppfatning som utenforstående til alle de klassevenninnene fra kjernefamilier som ofte brukte slike metoder og gnidde seg i hendene etterpå.

[Northernlights]

Enig med Ranveig R ang "eksempelets makt"! Man høster det man sår, og barn er små apekatter.

Hvis vi foreldre er høflige, tar gjerne barna etter oss.

 

"Takk" bør være et av de aller første ordene et barn lærer seg, når de fårnoe. Det mener jeg er et viktig ord =o)

Og så kommer det helt av seg selv etterpå.

 

 

[Tokatter_USA]

Jeg synes det tar veeeldig lang tid å lære datteren vår å være høflig. Hun kan det, vi lærer henne det, men hun glemmer det hele tiden. "Takk" er ganske sporadisk, hei og ha det kommer av seg selv ca. 50 % av tiden.

 

Likevel kan hun komme på, helt av seg selv, å si til sin mormor på Skype (over computeren, så hun kan høre henne mens jeg snakker med henne): "Jeg ble veldig glad for den Pippi-filmen!" Og det på norsk!

 

Det er ikke vanlig å si "Takk for maten" på slutten av måltidet i USA, med Snups sier det likevel, på engelsk, til Grandma.

 

Så hun sier det hun mener, men glemmer høflighetsfrasene. Jeg regner med at det går inn etter hvert, men jeg ser for meg 2-3-4 år med påminnelser før det kommer av seg selv, og hun er en høflig liten 8-åring som vi kan være stolte av!

[Anonym bruker]

Hva du TROR og hva du VIL TRO nora29, kan jeg ikke gjøre noe med. For den finner lett lyte som VIL lete! Og jeg vet ikke om du fremdeles VIL anta at vi tar hardt og røft i gutten og snakker med kraftig stemme til ham? I så fall kan jeg ikke gjøre noe med det! VIL du leve i en slik feil antagelse, deg om det! Da anser jeg at du har holdningen "jeg har gjort meg opp en mening, vennligst ikke forstyrr med opplysninger som kan få meg til å endre oppfatning". Det er nemlig forskjell på å TA tak i, og ta RØFT i. Og det er forskjell på SNAKKE til en gutt og å bruke kraftig stemme! Alvorlighet har ingen ting med stemmebruk å gjøre. Men liker du å lese mer MELLOM linjene enn i det som faktisk er skrevet, kan jeg som sagt ikke hindre deg i det!

 

Du sier i ditt siste innlegg at "Han får aldri et "OK" for å få et "ikke OK" etterpå". Hvordan får du det til å harmonere med det du sa i ditt forrige innlegg om at "Som nå sist ville han bleke håret, jeg sa ok....far sa nei....og etter en samtale ble det nei." Her fikk jo gutten først OK fra deg, så ikke OK"? Eller? Var ikke dette det verste som kunne skje, et brutt løfte?

 

Jeg har heller ikke påstått at gutten har hørt dere krangle. Men gutten må jo nødvendigvis ha forstått at dere er uenige om det viktigste i livet, siden dere faktisk IKKE lever sammen! Tror du ikke en normal 10 års gammel gutt har klart å trekke en slik konklusjon? Og gutten lever for så vidt vel med at dere er uenige, så lenge dere er enige i forhold til ham. For at vet at dere "kontrollerer" hverandre, og det gjør nok at han så langt ikke har sett noen hensikt i å spille dere ut mot hverandre. Men ikke tro at det er noe man er beskyttet for evig og alltid i mot. Ser gutten en mulighet for at dette vil være nyttig for hans egne interesser, vil han nok benytte den. Akkurat slik vi tror våre egne gutter vil. Men jo mer "enig front" et barn møter her, jo mindre hensikt vil det se i prøve seg på et slikt spill. Og dette har i og for seg ikke noen sammeheng mellom foreldre som er sammen eller foreldre som er skilte. Men vær som sagt helt sikker på at en gutt som har skilte foreldre har notert seg en uenighet om det viktigste. Som han altså vil bruke om han ELLERS finner en anledning.

 

Men det at foreldrene har god kontakt og sjekker opp fakta vil så dra motsatt vei. For en gutt kan så gjerne oppdage at heller ikke gifte foreldre er enige, og at den ene av foreldrene tar avgjørelser på egen hånd på den andres vegne. Det benytter han like mye!

 

Og jeg må jo også si en ting: Jeg under meg på følgende: Hvorfor bor gutten hos sin far og sin stemor når disse er de dårligste oppdragerne? Det er jo ikke akkurat vanlig at far får daglig omsorg ved en skilsmisse.... For jeg antar jo at det at det er far som har daglig omsorg når du skriver: "faren og stemoren som han bor med nå. Som nå skal danne det stabile familielivet. ". Er det ikke lagt vekt på "barnets beste" i fordelingen av omsorg? Det kan da neppe være til "barnets beste" at gutten bor fast hos personer som krangler åpenlyst i hans nærvær? Og jeg tar jo som en selvfølge at gutten er hørt i hvem han skal bo hos, og at det er lagt vekt på dette. Så derfor stiller jeg spørsmål rundt din troverdighet, nora29, når du tydeligvis mener at du opptrer på en bedre måte i forhold til gutten enn faren gjør. Men jeg konkluderer aldeles ikke! Det vet jeg altfor, altfor lite til å gjøre!

 

Jeg registrerer at du først sier din mening, og så at du skal konferere med far. Ingenting galt i det, men personlig vil jeg heller si at dette skal vi FØRST diskutere, så skal han få VÅR mening. Det er nemlig DEN som betyr noe for guttene, ikke hva jeg mener her og nå uten å ha snakket med ektefellen først. Og, nora29, tror du det er HELT tilfeldig hvem gutten spør først av deg og far? Eller tror du at han velger det med omhu etter hvor han antar han får mest medhold? Og så bruker det som argument hos den andre? Min erfaring er at barn ved nøyaktig når de skal spørre far og når de skal spørre mor om det er noe de vil oppnå. Med mindre barnet opplever at de ikke får noe svar hos noen av dem før de har samtalt seg imellom....

 

Ellers er det også her slik at barna kan ta opp hva som helst og vi hører på dem, og vektlegger det de sier mer enn de fleste. Men vi setter en betingelse for at vi skal dem (som andre) seriøst. At de ordlegger seg som folk, ikke slik at ukvemsorda hagler. Slik kommunikasjon tar vi ikke seriøst fra noen part, heller ikke barna! Vil de bli hørt og tatt alvorlig, må de oppføre seg som folk. Men de kan gjerne reise den krasseste kritikk for det. Og guttene har sterke meninger! Akkurat som foreldrene.... Men det de har å si på en sivilisert og begrunnet måte vektlegger vi altså mer enn de fleste, tror jeg. Og mer enn en gang har vi måttet konkludere med at guttens argumenter faktisk er tyngre enn våre, og latt guttenes ord få betydelig vekt. Faktisk også i en sak hvor du selv har gitt din kommentar og konkludert med at vi gjør rav ruskende galt ved å gjøre akkurat det....

[Cat.68]

Barnen mine er høflige vesener, og jeg har oppdratt de til å være helt vanlig normale hva gjelder skikk og bruk. Men oppdratt mener jeg egentlig at det kommet helt naturlig, siden de har sett hvordan vi voksne beter oss i ulike setninger og fordi vi forteller/fortalt i forkant hva som blir forventet av oss og de i forskjellige anledninger, og hvorfor. Det har egentlig ikke vært noen stor greie for oss det der.

 

Vi lærer de også at det er stooooooor forskjell på hverdagsskikk og bruk, og på hvordan man bør/skal opptre når man er borte og ikke vet hvilken standard som er i en annens hjem. Overdreven høflighet igjen hos barn skremmer meg faktisk litt, fordi barn må få lære gjennom å feile ,så feil må kunna godtas og aksepteres hos alle voksne, og når noen blir i overkant høflig, vitner det heller om overdrevent kontrollerende foreldre føler jeg. Bedre at barnet lærer seg å vøre avslappet og trygg på de mest vanlige sosialt aksepterte normer.

 

 

 

[Kokkeli nyter våren:)]

Jeg vil si at mine barn er normalt høflige. De takker fint for maten der vi er og spiser og også hjemme. Dette kommer av seg selv. De spør av og til om å gå fra bordet, men sitter også fint når vi sier at idag sitter vi til alle er ferdige å spise. Som regel har vi det slik i vår omgangskrets og familie at de må sitte til alle barna er ferdige så kan de få gå fra bordet. Så de trenger ikke sitte i timevis bare fordi voksne liker dette.

 

Vi øver på å si takk for besøket og takk for meg. Dette glemmer de litt, men jeg viser selv at jeg sier det, og minner dem på å si det. Forteller også hvorfor vi sier det.

 

Jeg lærer dem ikke å ta folk i hånda og si takk for maten når vi er på besøk, for dette gjør jo ikke vi voksne heller, så for meg blir det helt feil. Men jeg lærer dem å ta i hånda og takke for gaver eller hilse på folk.

 

Altså vanlig høflighet som vi selv bruker. Men føler den kommer naturlig. Hvis de prøver seg og ikke vil si "takk for maten/hade" så gjør vi som MetaMORfose, og lar barnet sitte ved bordet/ikke gå før det har sagt det.

[Kokkeli nyter våren:)]

Ja og det med høring høres veldig kjent ut. Men er ett barn veldig opptatt så kan en ikke forvente at det hører hva som blir sagt, man må få oppmerksomheten til dette barnet. Hos mine virker det best når jeg går helt bort til dem, setter meg ned på deres høyde, gulv, sofa, og sier navnet deres, da svarer de som regel, Så sier jeg det jeg skal si og får de til å gjenta det slik at jeg vet at de vet hva som har blitt sagt, så de ikke kan komme tilbake senere med den kjekke "ja men jeg visste ikke at jeg skulle gjøre det". Får jeg ikke oppmerksomheten fjerner jeg barnet fra det det holder på med, hvis det er veldig viktig det jeg skal si allså selvfølgelig.

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

Jeg vil ikke si det er å få et "ok" for å få et "ikke ok" etterpå, jeg vil si det er å få et mening om hva jeg mener om saken. Men det skrevne ord her er helt klart vanskeligere å både beskrive og forstå enn selve situasjonen i seg selv....hvis du skjønner hva jeg mener....

 

jo jeg skal forklare deg grunnen at min sønn bor nå hos far siden du lurer på det. Han bodde hos meg de første 8 årene av sitt liv, men på grunn av mye mobbing i skolen, både av elever og lærere ble hverdagen hans temmelig vanskelig. Jeg jobbet veldig hardt med både skolen, PPT og gikk gjennom et langt og krevende PMTO kurs for og endre hverdagen til gutten men det funket rett og slett ikke. Det funket godt på hjemmebane, men skolen nektet og samarbeide med oss.

All mobbingen endte i at gutten begynte å ta frustrasjonen ut i vold mot alle rundt seg, lærerer og SFO valgte og straffe han med å stenge han ute og frustrasjonen ble større. Jeg var det siste året han bodde hos meg sykemeldt 100% for å kunne konsentrere meg bare om han og hans velvære men det hjalp ikke.

 

Faren bor i en liten bygd på vestlandet hvor vi opprinnelig kommer fra, så i samtale med PPT og PMTO-terrapauten vår vurderte vi det å flytte han opp der som et alternativ. Jeg kunne naturligvis flyttet med, men etter 25 år med samme opplevelser som han der oppe orket jeg rett og slett ikke tanken på å flytte tilbake.....det var nemmelig en grunn til at jeg flyttet derfra.

Jeg kunne og valgt å prøve han på en annen skole her nede, men da det hovedsaklig har vært diaklekten hans de har hakket på og brutt han ned på så så jeg ikke det som et alternativ når han alt vær så langt nede som han var da. Jeg så det rett og slett som min plikt som mor å sette hans velferd forran min egoisme der. Joda jeg skulle ønske de hadde krangle mye mindre, men han trives godt i bygden og med sine venner og han ber selv om å ikke få flytte ned igjen, så det teller mye. Senest i sommer da han var på ferie ble han igjen mobbet på grunn av dialekten sin, så jeg kan så inderlig godt forstå han.

Så nå vet du hvorfor han bor der, så nå kan du gjøre opp din egen mening om den saken......

 

Og hva som er regnet som barnets beste i en fordelingssak har vel lite med om barnet bor hos mor eller far. Jeg fatter ikke hvordan folk i dag, i 2009 fortsatt er så opphengt i det gamle synet at barnet har det best hvis det bor hos mor....hva i alle dager er det som gjør det??

Er vi som lar barna våre bo hos far frivelig elendige mødre da??

Og hva gjør far til "uegnet" (satt på spissen) til å ha daglig omsog for barna sine i fordelingssaker, de er jo faktisk foreldre de på lik linje de som vi mødre...eller?????

Jeg for min del skulle mer enn gjerne sett at gutten min heller hadde bodd her hos med, men når det står mellom daglig mobbing eller krangling mellom far og stemor så blir det å velge mellom to onder...og da blir valget der egentlig rimelig enkelt spør du meg. Jeg som selv har vært gjennom tiår med mobbing vet hvordan det setter arr i kroppen og det unner jeg rett og slett ikke noen, aller minst min aller dyrbareste.

 

Det eksempelet jeg skrev om at spurte meg først var et eksempel, han gjør og motsatt hos faren og det skrev jeg og....men det fikk du kanskje ikke med deg??

Så det er ikke slik at han typisk kommer først til meg, men han kommer først til meg om han er her og vise versa...you see??