Når gleden går over til sorg og savn...

[Gjest]

Jeg og mannen min har endelig funnet en dato hvor vi skal gifte oss...

Men det gikk plutselig opp for meg tidligere i dag at mamma kommer jo ikke til å være med ! (hun døde av kreft i 06)

 

Det føler jeg bare ødela ALT!!!! Akkurat som jeg har slutta å glede meg till min egen bryllupsdag! Håper virkelig dette går over!

[Ladybug~N&E]

ikke det at jeg er spesielt åndelig av meg men du kan være ganske sikker på at hun ikke går glipp av den dagen uansett hvor hun måtte befinne seg. Hun kommer til å være ved din side hele dagen og resten av livet ditt. Og hun gleder seg for deg så du må bare starte å glede deg igjen med en eneste gang;)

 

faren til moren min, altså morfar, viste seg for mamma natten før hun skulle gifte seg. han sto i døråpningen til rommet hennes og smilte til henne. Hun kunne føle hans nærvær hele dagen.

[Rååååsa på ball]

Jeg har det på akkurat samme måte..

Min far er død og denne sommeren har flere nære familiemedlemmer blitt veldig syke og kommer antagelig til å dø før vårt bryllup står i 2011

Jeg synes dette er så utrolig trist og vi har faktisk vurdert å reise bort bare vi og ungene, men så fant jeg ut at jeg heller skal prøve å fokusere på alle som kan være tilstede og glede seg sammen med oss.

Vi skal ha en liten lysseremoni til minne om de som har gått bort isteden, og jeg har allerede sagt fra til alle at slike ting som å danse med foreldre/svigerforeldre vil vi ikke gjøre osv.

Kan nok hende at jeg kommer til å ta en dans med svigerfar iløpet av kvelden, men det blir ikke noe opplegg rundt det slik som det er i de fleste bryllup.

Jeg sliter faktisk mest med tanken på å skulle stå alene utenfor kirken å vente på å gå inn, jeg føler at det blir helt feil om noen andre skal følge meg også så det er bare noe jeg må gjøre alene...

Min far har vært borte i mange mange år nå så jeg trodde ikke jeg kom til å tenke sånn som dette, men jeg gjør altså ikke det

Ekstra ille er det å tenke på hvor mye han gledet seg til å gifte meg bort...

[mammaen til 2 goinger♥]

Min far døde tre år før jeg giftet meg. Det var et veldig savn at han ikke var der på den spesielle dagen! Men min mor fulgte meg til alters, det syntes både mamma og jeg var en veldig flott opplevelse!

[Gjest]

Litt " godt" å føle at jeg ikke er alene,...men gjerne det er lit feil å si?? Ikke missforstå meg vær så snill!

 

En av grunnene til at jeg og er litt lei meg,mer fordi jeg ringte kirka jeg vil gifte meg i,der mamma ble begravd,og de sa jeg ikke får gifte meg der siden jeg ikke bor i området.

 

Men jeg skal dra personlig ut til dem neste uke jeg,og si hvordan det er....føler mamma er så mye mer nær meg når jeg er å besøker graven hennes ,merkelig men sånn er det,så da føler jeg gjerne at jeg har henne med meg når jeg gifter meg,,,

[mammaen til 2 goinger♥]

Nei, det er ikke feil å si! Tror ofte det kan gjøre godt å høre fra andre som er i samme situasjon! Det gjør utrolig vondt å miste noen vi har kjær, men det hjelper å dele det med andre, det er min erfaring:)

 

Tror nok kirken gjerne vil hjelpe deg når du forklarer hvorfor du ønsker å gifte deg der. Her hvor jeg bor er det slik at du kan velge hvilken kirke du vil gifte deg i, men hvis du ikke hører til den kirken må du betale en liten sum. Lurer på om det er rundt kr 1000.

 

Jeg giftet meg i en sjømannskirke i Spania, så jeg var langt vekke fra pappa sin grav. Jeg hadde avtalt med en venninne som var hjemme at hun skulle kjøpe en bukett med røde roser og brudeslør å sette på graven i det øyeblikket vielsen startet. Buketten var en mini kopi av brudebukketen min. Så på den måten følte jeg at pappa var litt tilstede. Mulig jeg er rar, men det var en god følelse:)

[Odine!]

Så trist å høre om mamman din.

 

Hun får ikke være tilstede fysisk på dagen din, men hun kan være tilstede ved at du tenker på henne og husker henne og alt det som var godt ved henne.

 

Hvis hun kunne sagt noe til deg i dag, gjetter jeg på (selv om jeg ikke kjente henne, men dette tror jeg gjelder alle mødre) at hun ville sagt at du skulle glede deg over livet og over å leve.

 

Min mor sier at det å ha barn og barnebarn er en slags udødelighet. Så det at du lever og gjør gode ting i livet er en slags "ære til henne"

 

Det ble litt mange klisjeer her...

 

Jeg håper det ordner seg med kirka!

[Gjest]

Så koselig!! Det skal jeg jammen gjøre jeg også!! (om jeg får lov å kopiere?)

 

 

[mammaen til 2 goinger♥]

Selvfølgelig! Bare hyggelig å dele mine erfaringer, er jo litt godt å tenke på at de er med oss på slike dager:)

 

Min far opplevde aldri å få bli bestefar. Etter han døde er det kommet tre skjønne barn inn i familien. Når vi har hatt barnedåper har vi alltid gått en tur på graven å satt på en lik dekorasjon som vi har på bordet i dåpen. Gjerne laget i en slik blomsterpotte som er formet som en barnesko ol. Syntes dette også er en fin måte å "ha" pappa med oss på.

[Gjest]

Tusen takk for så fine svar

 

Jeg er veldig sånn at jeg tror at hun hører meg og ser meg...samme med lille gutten jeg mista for 8 år siden...så ofte sitter jeg å prater med dem (ja det høres nok sykt ut!!Men det er normalt for meg) Sitter gjerne her og mumler ting jeg vil ha sagt til enten hun eller Markus,og jeg føler at da får jeg letta hjertet litt,og det hjelper. Mannen her hjemme er vandt til det. Når jeg begynner å mumle,så kommer han å gir meg det mest forståelsesfulle smilet man kan få!

[mammaen til 2 goinger♥]

Hvorfor ikke prate med dem? Jeg tror nok de kan høre og se oss, ihvertfall ønsker jeg å tro på dette. Så jeg gjør ofte det samme som deg:)

Veldig trist å høre om gutten din. Hardt å miste en av foreldrene, men å miste et barn må jo være helt uutholdelig!

[Turbomamma<3<3<3]

Jeg skjønner godt at du tenker på dette, det gjør jeg også. Mamma døde i ´94 og jeg var da 11 år. Hun har gått glipp av mye.. Også når jeg fikk min datter så tenkte jeg mye på henne, og hvordan jeg savner henne i livet mitt nå når jeg er mamma selv. Min bestemor døde også nå i juni (farmor) og det synes jeg også er så trist.. Hun var så engasjert i oldebarnet sitt og i oss barnebarna.. Hun var jo en reservemamma for meg på mange måter, siden hun og bestefar bodde nærmest oss når hun døde. Da tok hun seg mye av oss og passet på oss. Savner de begge to! <3

[WorkingMom - m/jente og gutt:)]

Skjønner at du tenker å dette..

 

Hadde det selv sånn da jeg giftet meg i fjor sommer.. mamma døde for snart 10 siden, selv om det føles som det ikke er så lenge siden.

 

Men, jeg har alltid følt at mamma er med meg, at hun passer på meg på en måte:)

Sitter på skuldra mi og våker over meg:)

Jeg har vært så heldig i livet mitt og jeg tror nok hun har hatt en finger med i spillet for at jeg skal bli lykkelig:)

 

Jeg er ikke noe typisk kristen, selv om jeg er i kirken hver jul og er medlem av statskirken, men jeg tror det er noe mer "der oppe".

 

Så jeg er sikker på at mamman din får med seg den store dagen deres, selv om det er trist å tenke på at hun fyskisk ikke får være der..

 

Vi døpte det første barnet vårt i kirken der hun er begravet, sånn for å føle at hun var der.

Men da vi giftet oss og når vi nå skal døpe barn nr 2, velger vi den kirken vi hører hjemme i np, i nabobyen.

Mamma er der nok uansett:)

Det gjør meg lettere og gladere å tenke på, og jeg håper det blir det samme for deg også

 

Og gratulerer med fastsatt bryllupsdato:)

Det kommer til å bli en dag som suuuuser avgårde, men som du aldri glemmer:)

[WorkingMom - m/jente og gutt:)]

Jeg mente IKKE å lage smilefjes etter den ene linja der " selv om det er trist at hun fysisk ikke får får være der"...

Bomma litt. Beklager

[Gjest]

Takk for fine ord WorkingMom

 

Ja jeg må jo glede meg over dagen vår,jeg vet jo at hun er der på en måte

 

SKAL få det til at vi gifter oss i Revheim kirke. Samboeren min vil vi skal gifte oss i Sola ruinkirke,fordi han kommer fra sola,men jeg sa: nei,sorry,mammaen min er begravt i revheim kirke,og jeg MÅ giftes der....Heldigvis så skjønte han det