Er dritt lei barna hans..

[Anonym bruker]

Må bare få det ut..

 

Er jente og gutt på snart 3 og 4 år det er snakk om..Er så sliten og trøtt og tom for energi,at jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjør av meg.Det ene barnet er mer krevende enn det andre også,som hun nesten er blind,snakker dårligt osv,osv.heldigvis henger hun seg mest etter faren.

 

Nå har vi snart hatt dem i 14 dager,og skal levere dem på søndag.Samboer har en rotasjon på 10,11 dager,og vi har derfor barna hans hver 3dje uke/helg fra ons-søn. Kan jeg klage over dette igrunn?

Vi er jo litt heldige i og med at de går i bhg tor og fre? skulle han egentlig hatt dem mere?

vi har hatt dem på sommerferie+det vanlige samværet nå.(han har hatt dem 1.uke tidligere i sommer også)

 

er gravid,og kjenner bare at jeg faller omm snart..dette har dessuten tatt kraftig på forholdet vårt.vi har det kjempefint alene..

[Anonym bruker]

Ja, da må DU ta et valg!Enten jobber du med deg selv, slik at du kommer bedre overens med barna. Eller så pakker du snippsekken og takker for deg!

Dette er små barn som ikke har bedt om skilte foreldre, så her ligger ansvaret på deg.At du da velger og dra ENDA et barn inn i det, er over min fatteevne!Tror du at ditt forhold til hans barn blir bedre på den måten??

Nei, ta deg selv i nakkeskinnet og gjør noe med holdningene dine!!!

[Anonym bruker]

I all verden... For et menneskesyn!!!

 

... Og du visste ikke om at han hadde barn fra før da du gikk inn i forholdet, eller??

 

Søk hjelp og skjerp deg - eller ta konsekvensene av dine grusomme tanker og kom det langt vekk!

 

Tror du de stakkars ungene har bedt om å havne i en slik situasjon??

[Anonym bruker]

Det er helt normalt å bli lei av unger, særlig andre sine, men også sine egne. Ja, kanskje skulle en ikke ha dem i barnehagen om en selv har fri, men av og til er det fint å kunne få gjort ting uten unger, eller også slappe av uten unger. Så skal en springe rundt å ha dålig samvittighetfor å ha feil menneskesyn, være dårlig mor, rett og slett være et dårlig menneske, for det er ikke lov å bli lei av unger. For ungene har ikke bedt om å være noen sin plageånd.

 

Saken er heller at unger går igjennom ulike faser og av og til er de forferdelig krevende, og forferdelig stressende, og da blir man lei. Det er slitsomt med unger som klenger på en fra morgen til kveld, og det er faktisk mnge foreldre der ute som synest det er helt fint at barnehageferien er over. Og det er helt greit, også når det gjelder andre sine unger.

[Anonym bruker]

Men det er jo helt tydelig at HI ikke er klar for stemorrollen!Og med den innstillingen hun viser i innlegget,tror du hun klarer å dekke over den ovenfor barna?NEI!Og at hun på toppen av det hele velger å blande ett NYTT barn inn i ett forhold som skranter pga de barna som allerede er der, er ikke riktig verken for stebarn eller nye barn!Som nevnt!Dette får hun ikke gjort noe med,så enten må hun gjøre noe med sin egen innstilling, eller så får hun takke for seg!

[Anonym bruker]

Er det helt tydelig at hun IKKE er klar for stemorrollen fordi hun synest det ble litt vel mye? Skal hun dekke over det så innmari ovenfor barna?

 

JUeg må helt ærlig talt si at nå når jeg har fått barn selv, så ser jeg jo helt tydelig at en ikke skal gå å dekke over ting ovenfor barna i et sett. At en skal oppføre seg fint og skikkelig er en selvsagt ting som en ikke bør måtte utheve, men det skal da kunne være lov å signalisere til barn at en er både trøtt og sliten og lei.

Før jeg fikk unger selv, så gikk jeg rundt og skulle skjerme stebarna, og trakk meg tilbake, i stedet for å send eungene i seng. Hvilken mangelfull oppdragelse får ikke de barna som lever i et statisk samliv, der de voksne alltid er helt lik, og barna ikke lærer at foreldre som andre kan til tider være slitne, trøtte, leie, foreldre kan bli lei seg, og glad og sint, og frustrert, akkurat som alle andre.

 

Det er lov å si til barna at de skal legge seg, for nå skal vi ha voksen tid i stua. Det er lov å si at i dag skal dere til bestemor og jeg og faren din skal ut på middag i kveld.

 

Klart det er fullt mulig å legge opp til en barneoppdragelse som kan ta helt pusten fra de fleste, der en sliter seg fullstendig ut. Men det bør jo ikke være et mål i seg selv. Men man har bare så mye og gi, og av og til blir en temmelig lei. Av og til trenger en å tenke på seg selv. Av og til er en kjempe tolmodig, andre ganger har en kort lunte. Kommer an på mange andre ting som foregår i livet samtidig. Slik er livet, slik er det vanlige familielivet og slik bør det vel også muligens helst være?

Så lærer barna om ulike følelser og livet generellt.

[Anonym bruker]

Jeg stiller meg fullt og helt bak innlegget over og synes det viser modenhet og menneskeinnsikt.

 

Ja, det er lov å være lei av barn - både egne og andres. Når det gjelder stebarn tror jeg det er utrolig viktig at steforelderen "får lov" til å involvere seg i barneoppdragelsen som foregår mens barna er der. Vær bevisste på hvilke rolle man skal ha i familien og la barna forstå dette.

 

Trygghet for voksne og barn når det gjelder hvem man er i forhold til hverandre er viktig.

 

Dessuten tror jeg at HI vil se mye annerledes når det gjelder sine stebarn etter at hun selv er blitt mor.

[Serendipity-80]

Ja!

 

Vær lei. Lei av mas, styr, krav og ekstra følelsesmessig belastning. Men ta time-out. Gå deg en tur, sett deg på cafè med en bok eller ta en tur på kino helt alene. Da får du samlet deg litt og tar kontroll over disse følelsene.

 

Hvem går ikke lei av stebarn? Helt oppriktig? T.o,m sjalu på egne barns vegne?

 

I allefall jeg. Men det er mine følelser som barna ikke får ta del i.

 

Og hvem har det ikke kjempefint med kjæresten når man bare er tosomme?

 

Lykke til med den lille i magen og de to gull klumpene du fårlov å ta del i!

 

 

[HanseMo]

Her var det mange ord og meninger, mange dømmende ord også men også masse kloke ord.

 

Alle kan bli lei av barna, både andres og egene... Nå som man venter barn i det hele, er man ekstra sliten, hormonene svinger og følelsene kan gå litt i spinn. Jeg er selv bonusmamma for 3 ekstra barn og jeg skal love deg det var både fint og vondt i den tiden jeg gikk gravid med nr 1. Det var tider der det var ekstra tøft med 3 ekstra, som jeg alltid skulle ta hensyn til. Mitt hovedproblem var vel egentligmest eksen og ikke bare barna, men det hendte det også.

Ja, man bør alltid jobbe med seg selv og tenke på barna. Sette de i fokus... men det er lov å være åpen om det og jobbe sammen. Man er da to. Snakk med samboer om dette. Det er ikke lett, for det er barn han elsker og sikkert har lyst til å gjøre alt for.

Jeg synes det var flere gode råd her.. Selvfølgelig, dersom man synes det er helt forjævlig, så må du jo gjøre opp en mening om du skal jobbe med dette eller rett og slett dra. Eller.. man kan ta noen timeout'er...gjøre noe alene, med venner/venninner, men det er veldig viktig å snakke om dette, da med samboer/mann.

 

Jeg skal love deg, det blir ikke lettere når barnet er ute. Jeg synes nesten det var enda værre. Jeg hadde rett og slett ikke noe energi til hans barn. Jeg murte meg inn på soverommet i flere av dagene hans barn var her. Ingen energi, mye depresjon ++, så synes jeg det var veldig tøft. Dessverre så var ikke min mann spesielt flink til å hjelpe til eller ta var på sine egene jenter i denne tiden... Jentene som var vant til at jeg stilte opp, ble selvfølgelig veldig lei seg og det kom fram at de hadde nevnt hjemme som mor, "at Mona bryr seg ikke om oss lenger, hun bryr seg kun om sitt eget barn" + noen lignende setninger. Dette var selfølgelig veldig vondt også for meg. Men her var det egentlig far som feilet. Nå, nå som min egen sønn er 2 år, er forholdet helt anderledes. Vi har et veldig godt forhold til jentene. Han forguder de, og de elsker han. Jeg tror jentene har klart å legge den litt vondt tiden bak seg og de gleder seg til å komme hjem til oss. Vi har masse latter og gleder sammen. Tenk deg hvor fint det er for barnet som vokser opp og har søsken allerede. For en bonus for barnet ditt )

Nå venter vi gutt nr 2 og jeg er mer forberedt på hva som kan skje... Nå er jentene litt større også, så det er lettere å snakke med de om hvrodan jeg føler det, dersom det skulle gå over styr.

Jeg har mer kontroll over egen følelser, for de har vært der før.

Det er andre ytre påvirkninger som kan bidra til å gjøre ting tøffere, mye jobbing, ekstreme hormoner, dårlig kommunikasjon med samboer, lite søvn... etc... når en er gravid, så har man egentlig litt mindre å gå på )

Det er verd å nevne at vi har gått ned på antall dager de bor her. De bor 3 mil unna oss, samt det er jeg som henter og leverer de når jeg kommer og drar fra jobb. Jeg tror dette var det beste både for barn og oss. De har lite venner her hjemme og ikke minst, (vi er de eneste som kjører, da eksen ikke har bil eller førerkort) og det ble lettere med mindre døgn for oss. Vi stiller opp ellers dersom det skulle være noe ekstra, og tar de med oss på nesten alt av ferie.

Jeg vet ikke hva samboeren din føler om dette, men det kan jo hende at mindre døgn hos dere kunne være en løsning. Bare dere vet dette!!

 

Du finner nok ut av det. Men mitt første råd er snakk med samboer og selfølgelig gå inn i deg selv om dette er noe du vil )

Lykke til!

 

Hilse Mona som synes det er både fantastisk og forferdelig til tider, å være bonusmamma!!

[Anonym bruker]

Har også et stebarn som nesten er blind og har dårlig språk. Han er 4 år. Den lengste setningen jeg har hørt barnet si er "kan jeg få vann". Klart man blir oppgitt over slike ting og klart man blir lei både egne og andres barn, kanskje spesielt andres, men som en her sier: Ta en time-out. Det trenger både steforeldre og foreldre.

En ting er sikkert: Det fungerer ikke å gå hjemme sur og irritert:-)