Jeg er dritt lei av psykisk syke - del 2

[Anonym bruker]

Hei igjen!

Sist forarget jeg en hel dib verden med innlegget mitt om at jeg var dritta lei psykisk syke. Jeg skrev også ett innlegg om hvorvidt jeg burde ta med min mor på ferie, selv om jeg egentlig ikke ønsket det.

 

Uansett. Mitt hjerte har følelser, selv om dere mener noe annet og nå har jeg hatt med mine barn på 2,5 og 1,5 på ferie sammen med min psykisk syke mor en uke og her er vår ferie:

 

En uke på ei hytte ved vann med robåt, fine turmuligheter osv osv. Hytta var toppmoderne og kjempe bra utstyrt. Alt lå til rette for en toppers uke.

Min mor var med til butikken 2 ganger, gikk opp og ned til vannet (100 meter) 1 gang, stekte vafler 1 gang og tok ut av oppvask maskin 1 gang.

 

Hun satt for det meste for seg selv - inne i hytta og ville ikke være med på noe. "Hvor er mormor hen?" er den mest brukte setningen og "hvorfor det?" når jeg forklaret at hun foretrakk å sitte inne.

 

Så, neste år blir det ikke noen lang ferie med bare mamma og ungene! Hun kan bli med noen dager, men jeg orker rett og slett ikke jeg altså! Jeg blir så dritta lei psykisk syke. Skyt meg den som vil, men slik er det!

 

[Anonym bruker]

Ikke noe å skyte deg for, det da!

 

Skjønner deg godt. Hvorfor skal du ofre hele ferien med deg og barna på et menneske som ikke har noe å tilby dere. Hadde hun virket mer tilfreds av en slik tur, ville du jo følt dere gav noe, ikke ofret, men slik det ble nå fikk ingen noe ut av det..

 

Synes et par dager høres greit ut. Da får dere sett hverandre og hun vil ikke føle seg helt utenfor..

Forøvrig her jeg selv en ustabil mor og min tålmodighet holder ikke alltid mål i nedturene hennes heller..

[Anonym bruker]

Godt å høre vi er flere i samme sko og at det faktisk er NOEN som fatter hva jeg mener )

 

hi

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. De er noen gigantiske egoister.

[Anonym bruker]

Signerer 08:55

[Anonym bruker]

Jøsses, hvorfor er alle så enige nå? Blir nesten sjokka jeg, men veldig glad også

 

hi

[Anonym bruker]

Får ikke håpe du selv trenger hjelp senere i livet eller barna dine. Du virker ikke som at du har noe å tilby allikevel,selv om du sier selv at du har et varmt hjerte. Du tar den letteste veien,kanskje du selv trenger litt hjelp?

[Anonym bruker]

Hvorfor tok du med moren din når du visste at hun ikke er bra? Du viste vel hvordan det kom til å bli før dere reiste? Så dumt å komme i ettertid å klage på hvordan ferien ble da...

[Anonym bruker]

Syns i grunnen hjertet mitt er ganske varmt! Tok henne med selv om jeg egentlig ikke ville og jeg klarte å holde kjeft ei hel uke selv om jeg egentlig hadde jævlig lyst til å gi a et skikkelig tupp i ræva! Matet henne 3-4 ganger om dagen, vasket klærne hennes, rydda, tok oppvask, støvsugde, fant på hyggelige ting med barna, skåna de fra min mor eller omvendt... osv, osv. På kvelden var jeg selskapsdame og klagemur. I det hele tatt fikk min mor en skikkelig ferie! Spør noen om hvordan HUN har hatt det svarer hun at hun har storkosa seg...

 

For ikke selv å trenge hjelp en gang, er det viktig å sette grenser vet du! og tålmodigheten min med henne nå har jeg funnet ut går ved et par dager. Hva er galt i det? Jeg har andre enn henne å ta hensyn til også!

 

Barna mine vil jeg alltid hjelpe, det ligger i en mors natur! Å hjelpe foreldre ligger i grunnen ikke i vår natur lenger. Det forventes ikke av oss heller....

 

Mulig jeg ikke har mye å tilby, men det er fullt lovlig for min mor (og andre) å takke nei til mitt selskap også

 

hi

[Anonym bruker]

Sikert dumt å ta henne med når hun ikke er bra og sikkert dumt å klage etterpå.

 

Situasjonen er den at hun har vært syk i 30 år. Jeg får aldri en frisk mor! Jeg får alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør nok og jeg blir alltid irritert av å se hun sitte der. Tror min reaksjon er ganske normal for pårørende...!

 

Så nå har jeg bestemt meg (gjorde forsåvidt det samme i fjor også, men nå er det virkelig nok!) - ikke en uke eller mer med hun til neste år!

 

Så får vi håpe det ikke kommer hauger av folk å synes synn på henne neste vår og gir meg dårlig samvittighet - igjen! Alle synes nemlig jeg bør gjøre mer, det ironiske er at de ikke gjør noe selv.

 

hi

 

[prebs]

Hvis hun har vært syk i 30 år, er det helt innlysende at hun ikke kan noe for det. Jeg synes det er skremmende at holdningen i 2009 er at psykisk sykdom er noe man velger/ikke velger - eventuelt at det bare er å se positivt på livet - jallajalla.

 

Alle som blir/er alvorlig syke, er noen "jævla egoister". Det ligger implisitt i at når man må kjempe for livet (uansett sykdom), blir man mer introvert og selvopptatt - man har liksom nok med seg selv.

 

Folk som røyker på seg kreft, er de også "jævla egoister"? Livet er mer komplekst enn som så. Hva med storrøykere som tilfeldigvis ikke får kreft, grunnet sine gode gener? Folk som er mishandlet og ikke blir sjeleskadet av det fordi de tilfeldigvis er utstyrt med et mer robust sinn enn naboen som b l i r syk?

 

Nå kom jeg litt utpå viddotta. Dette var heller ikke en reaksjon på HIs innlegg, men på noen av svarene hun fikk. Jeg synes HI virker som en hjertegod person og forstår at du er oppgitt. Det må også være slitsomt å ha hatt en syk mor i 30 år. Ja - det er viktig å sette grenser for deg slik at du ikke blir pasient, det gavner ingen.

 

Neste år tar du henne ikke med på ferie! Lykkeklem til deg.

[Anonym bruker]

Det er ikkje noe og syte av du tok hu med.

 

Hviss du lurte så slite nesten heile verden med en psykisk lidelse.

Men er jo mangen typer av det og.

 

Spørs kor psykisk hu er og då.

[Cat.68]

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tenke jeg om innlegget ditt. kanskje jeg reagerer negativt utfra ordvalget ditt, det er jeg ikke sikker på. Men jeg er sikker på at du er godhjertet og at du ønsker være der og gi av deg selv til din mor, det er når du ikke opplever de forventinger du har til henne som det sprekker, og det er her jeg mener du burde våkne å se helheten.

 

Jeg trur nemmelig at det er forventingene dine som gjør at du blir sur, og som gjør at dette vil du ikke mer. men jeg må spørre deg;

 

1.Gjør det noe at hun "bare" sitter i hytten?; kanskje det er akkurat det hun trenger for å møte høsten bedre. Et miljøombytte, men der hun tross alt kan være litt for seg selv, og å omgås når hun ønsker det

 

2. Må hun hjelpe til? som jeg har skjønt det så vet du jo hvordan hun er, hvis du tar med deg henne uten forventninger om at hun skal bidra med noe som helst what so ever, så blir du jo ikke skuffet.

 

3. Si til ungene at din mor ikke er frisk, og at hun ikke orker mye av det som dem ser som naturlig i livet. Unger er utrulig forståelsesfulle, og trenger ikke en aktiv mormor for å ha et godt forhold til dem.

 

Sist men ikke minst.Hvis du først som sist aksepterer at situasjonen er som den er og mest sannsynlig ikke kommer at bli annerledes vil ikke fallhøyden din bli så stor da du ikke møter den takknemmligheten du mener hun bør vise. takknemmeligheten kan finnes på innsiden, og de ytelser du gjør for din mor bør du gjøre uten å forvente noe igjen, og ihvertfall da hun er og har vært syk i 30 år.

 

Når at dere først valgt å ha henne med, så trur jeg det absolutt lureste er å planlegge og legge opp dagene etter DERE, men ha en åpen plass for at moren din kan bli med hvis hun føler for det. Så gjør dere det dere har tenkt uansett hva din mor vil. Hun er voksen og du har ingen forpliktelser av å være der for henne 24/7. Krever hun det? Iså fall hadde jeg kjørt henne hjem. Om hun sitter på en stol og ikke gjør annet en å mase,mase, og mase slik at det blir dårlig stemning av det. hadde jeg ikke tatt henne med på semester.

 

Vettu jeg trur ikke du er drittlei psykisk syke. Du er dritt lei sykdommen til din mor. Det er noe helt annet.

 

 

[Anonym bruker]

Her kommer svar på spørsmålene:

 

Ja, det gjør noe om hun bare sitter inni hytta fordi vi aldri er inne. Ingen av ungene trives inne i fint vær og de vil gjerne ha henne med på stranda osv. Kan man sitte inne i en stol kan man da vel sette seg ute også? Kan ta litt hensyn til barnebarna og engasjere seg litt? Se på at ungene plukker blåbær feks i stede for å melde seg helt ut?

 

Forventer ikke mye hjelp fra den kanten nei, men så lenge hun kan rydde og vaske etter seg selv hjemme kan hun da vel det borte også? Sette tallerken sin i oppvaskmaskina feks? Ber henne aldri gjøre noe med barna jeg, men hun kan da passe seg selv? Hjemme lager hun seg da mat! I sommer har jeg gjort det for henne... Mulig hun burde vært på pleiehjem...

 

Gjentar meg i det uendelige på at hun er syk, men når jeg ikke helt forstår det, hvordan skal de? Dagen vi reiste hjem fra hytta gjorde hun ikke noe. Når hun kom hjem dro hun til byn og på syklubb. Kan du forklare meg hvordan hun orket det?

 

Har ikke høye forventninger til henne for hun har jeg aldri kunnet regne med. Men å rydde etter seg selv og vise litt engasjement for barnebarna forventer jeg, om ikke sier man faktisk nei til å bli med andre på ferie!

 

Er lei min bror med psykiske problemer også Bare så det er nevnt!

[Cat.68]

Jeg trur ikke du riktig skjønner hva jeg mener, men samme det.

Jeg trur helt oppriktig problemet dere har dere imellom er at du setter forventnignene til din mor høyere en hun klarer å leve opp til, Med det eneste resultatet at DU blir skuffet hver gang ,og irritert på henne.

 

la oss si at moren din hadde en mer spesifik sykdom som at hun ikke hatt armer eller ben, og heller ikke tålte dagslys. Da hadde du jo ALDRIG i verlden forventet at hun skulle være med dere ut, elelr hjelpe til med koppvask og middag.??

 

Problemet er at hun ikke har en sykdom som så lett lar seg definere, og som den syke selv ikke heller har så lett å definere. Da blir det krasj. Håper dere finner ut av det med hverandre til slutt. Er ikke noe godt å g å ha slikt forhold til sine foreldre.

 

jeg vet det. jeg elsker min mor og min far. men begge har sine sider som gjør at jeg ikke kan forvente all verlden fra dem. Men så lenge jeg ikke gjør det heller så blir jeg heller ikke sjuffet når de ikke lever opp til de forestillingene jeg har om hva som er gode foreldre eller besteforeldre. De er så gode som de kan, og det er nok.

[Anonym bruker]

skjønner hva du mener HI. selv er jeg så utrolig irritert på moren min som har kreft å går på cellegift. hun gidder ingenting, orker ingenting osv.

hun er utrolig egoistisk. er jo bare for henne å skjerpe seg ogbli normal igjen.

[Anonym bruker]

Tydelig at mange som svarer på denne tråden ikke har hatt psykiske syke mennesker så nært.Virker ihvertfall ikke sånn.

 

Jeg skjønner hva du mener HI , jeg har også en psykisk syk og veldig ustabil mor.

Hun har ødelagt mye for meg i oppveksten.Har vært voldelig noen ganger også.

Det kan være en enorm påkjenning å vokse opp under sånne forhold.

Så man må få lov til være dritt lei , det er faktisk ingen dans på roser alltid.

Og ja , når man er deprimert og syk så blir man veldig selvfokusert.Det er en del av sykdommen.

Det er også utrolig slitsomt og bli brukt som klagemur om og om igjen.Du sier at hun har vært sånn i 30 år.Det er ikke lett å ha en sånn mor når man bare er et barn heller.

Moren min har gjort meg så utrolig mye vondt at jeg sitter ikke der å sier "stakkar hun er jo psykisk syk , så derfor kan hun ikke noenting for det hun gjør"

 

Mange ting setter dype spor.Og nei man kan ikke alltid unnskylde folk bare fordi de er psykisk syke.

Men når det er sagt så gjelder dette min mor.Psykiske problemer er noe mange har og jeg dømmer ikke andre for det.

Jeg har selv begynnt å slite i voksen alder pga oppveksten min.

 

 

Selv om man forsøker å stille opp å lytte så godt man kan.

Det tærer på og man blir tilslutt nesten dårlig selv.

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du er drit-lei moren din (punktum). Litt overfølsomt å generalisere i dette tilfellet.

 

Håper at du får nok livserfaring slik at du utvikler en større evne til empati og forståelse på sikt.

[Anonym bruker]

Utrolig bra skrevet, Cat.68

[Anonym bruker]

jeg føler jeg må svare her.

jeg er psykisk syk, når jeg har dårlige perioder,kan jeg ligge på kvelden å gråte meg i søvn fordi jeg må på butikken dagen etter.

jeg har angst,jeg kan virkelig ikke hjelpe for det selv,jeg prøver så godt jeg kan å få hverdagen til å gå rundt.

å jeg syns du virker god å snill mot din mor som tar henne med!

det viktigste for psykisk syke er at noen forstår,eller hvertfall prøver å forstå.

 

hilsen ei som drømmer om en ferie (hvis jeg noen gang tør )

[Anonym bruker]

Hvilken diagnose har din "psykisk syke" mor? "Psykisk syk" blir ofte brukt feil og på personer som slettes ikke er psykisk syk, og forøvrig er det vel ingen diagnose som er så vid som "Psykisk syk"?

 

Jeg lurer vel på om du kanskje mangler innsikt i din mors situasjon og heller ikke ønsker denne innsikten, og det er fryktelig synd for din mors og dine barns skyld.

[Anonym bruker]

Vet du hva, HI, det er ikke noe galt med deg eller din evne til empati! Jeg er utdannet innenfor psykiatri og har psykisk syke i familien. Etter min mening er det faktisk ikke så stor forskjell på psyksisk syke og andre mennesker (så lenge de ikke er blomstende psykotiske, da). De er også varierende selvmedlidende, late, giddesløse, positive, hyggelige osv. Ikke så rent få blir "båret fram" i et system der det faktisk lønner seg å ikke ta ansvar og skjerpe seg, og blir på en måte bortskjemte. Nå vet jeg jo ikke akkurat hva som feiler mora di, men hvis hun er i stand til å gå på byen og på syklubb, skulle jeg tro at hun var i stand til å anstenge seg litt i forhold til deg og barna dine. Samtidig er jeg enig med dem som sier at du må ikke ha så store forventninger til henne nå. Ikke fordi hun ikke kan oppfyllle dem, men fordi du bare blir skuffet, hvis du skjønner forskjellen. Ta vare på deg selv og dine!

[Anonym bruker]

Nå skriver du ikke hva slags psykisk sykdom din mor lider av, noe som egentlig vil være relevant for resten av det jeg svarer nå, men du får bare se gjennom fingrene med det, siden jeg ikke vet det.

 

For det første, jeg skjønner du frustrasjon og oppgitthet, det må jeg bare si. Det er utrolig slitsomt med psykisk syke mennesker fra tid til annen.

Men så kommer den delen da, som omhandler med menneskelighet, og det faktum at dette er din mor og du vet hvordan hun er.

For det første har du for høye forventninger, for det andre så har du for lite initiativ.

Din mor høres ut som om hun bør behandles på en "hardere" måte når det kommer til akkurat ferie. Hun bør selvfølgelig få spillerom til å være for seg selv når hun har behov for det, men dersom du skulle finne på å ha henne med deg igjen så bør dere legge ned noen grunnregler som gjør at ikke du er hennes butler, og at ikke barna blir såret og en fullstendig uengasjert bestemor. Det er fullt mulig.

[Anonym bruker]

Poenget mitt er at det er en myte at ikke psykisk syke er i stand til å ta ansvar og anstenge seg- det er faktisk diskriminering å "umyndigjøre" dem på denne måten. Når det er sagt er det ikke mulig å si noe som gjelder alle psyksik syke, fordi de er like forskjellige som "normale". Uansett er du som barn (selv om du er voksen) i en vanskelig situasjon, din mor er ikke som du skulle ønske/drømmer om. Det er fryktelig sårt. På mange måter hjelper det å få innsikt i sykdommen/forståelse etc, men det tar ikke bort sårheten og sorgen over å ikke ha en nogenlunde vanlig mor. Og bror.