Noen her som har vært veldig sjalu...

[Anonym bruker]

og usikker på deg selv i forhold til mannen/kjæresten din.

Ikke liker at han er på byen, redd for at han skal være utro osv...

Har du klart å jobbe med deg selv for å ikke ødelegge forholdet med sjalusien din? Trenger gode råd/hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg var svært sjalu med min eks (ble brudd av andre grunner), slet faktisk veldig med det og fikk helt noia hvis han skulle ut. Taklet ikke hvis han skulle på fest o.l. Fikk ikke til å bli kvitt dette før det ble brudd.

 

Så fikk jeg ny kjæreste to år senere, og da var jeg knapt sjalu! Det som var annerledes var vel at jeg kjente kjæresten min via venner, jeg kjente derfor en del av vennnene hans, og følte meg trygg på dem. Det var også en slags annen trygghet i denne kjæresten enn i min eks på hvordan han var som person. Stolte mer på ham. Vet jo ikke hvordan det hadde vært hadde jeg møtt ham først, om jeg hadde vært veldig sjalu da, men at jeg ikke er det nå fordi jeg har opplevd mer sjalusi før.

 

Så mitt råd er å bli kjent med vennene til kjæresten din, så kjenner du dem ham henger med. Så må du også si til deg selv at selv om han er ute på byen så er det deg han er glad i! Alle mennesker har godt av å komme seg ut litt, og det er svært vanlig at folk som er i parforhold går alene ut på byen en gang i blandt. Det betyr ikke at alle disse er utro.

 

 

[Anonym bruker]

jeg er grisesjalu. innrømmer det gjerne. enda jeg ikke er spesielt usikker på meg selv. og enda jeg ikke tror han noen gang vil være utro. jeg synes det er helt greit at han glaner, men når han er på byen uten meg, så ligger jeg hjemme og har en eller annen udefinerbar angst i vranga. han har forbud mot å snakke med fremmede damer, klemme folk jeg ikke kjenner osv. er livredd for at han skal møte damer han kjenner som jeg ikke vet hvem er, ekser osv, og at de skal stå å koseprate f eks. også i jobbsammenheng og firmaturere etc.det er mitt mareritt, at han skal stå å hygge seg med andre! vet hvor sleske og innpåslitne damer kan være hvis de ser noe de liker, uansett om han er opptatt eller ei, og innerst inne er vel frykten der på at de skal kunne klare å lokke han til en kyss eller enda verre. min samboer var veldig sjalu på meg i begynnelsen også, så han vet heldigvis hvordan jeg har det, men for han har det roet seg ned. jeg vet derimot at jeg er uhelbredelig sjalu.

[Anonym bruker]

Anonym 12.10.

Hvordan "vet" du at du er uhelbredelig sjalu?

Jeg hater denne siden ved meg selv. Vil gjerne endre på dette mønsteret, men vet ikke hvor jeg skal starte...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig sjalu, prøver og skjule det så godt som jeg kan...

Men jeg hater at han drar ut alene uten meg, en ting om han skal til rett til butikken...

Men sambo her har en tendens til og si han komme hjem om en 3-4 timer eller han kommer hjem fks i 1 tiden, men det blir aldri sånn.

Er også redd for at når han plutselig er ute så drar han til eksen sin. Han har ikke kontakt med eksen,men han har litt kontakt med foreldrenne hennes, det er veldig lite.

Jeg vet ikke hvorfor jeg egentligt går og er redd for slikt, jeg er egentligt ikke redd for at det skal skje noe om han er ute på byen, da er jeg bare redd han skal treffe en av eksene og begynne og bable og koseprate med dem...

 

Hviss vi treffer noen som han kjenner (en dame) så begynner jeg og tenke om dette er eksen hans...Sånn som den ene dagen vi var på kvadrat(et kjøpesenter) så traff vi ei som han begynte og bable med, først begynte jeg og lure på om dette var en eks, men etter vert når jeg så hvordan hun var (ei ganske spør ei) så slo jeg tanken i fra meg.

Har ei veninne som sambo likte tiligere, før han kjente henne skikkelig, det var gjennom henne jeg traff han, greit det er snart 1 år siden,men jeg liker ikke at dem er alene..

Sånns om sist vi hadde fest her, hun hadde opperet i mai og er på bena igjen nå men går med krykker, det er litt vanskelig for henne og gå i trapper, men di gangene vi skulle ut var det absolut sambo som skulle hjelpe henne ned, ikke han som var der som hun hadde fått et godt øye til:S da ble jeg sjalu og litt småsur, for hun satt til andre at ***** var så snill og hjalp...

 

Nei off, dette med og være sykelig sjalu er ikke lett.. jeg prøver så god jeg kan og roe meg ned, prøver og tenke fks hvorfor skal han plutselig besøke eksen og sånne ting..

[Anonym bruker]

Anonym 12.37.

Dette høres akkurat ut som meg...

Livredd for disse skumle eksene. Tenker akkurat det samme som deg hvis vi møter damer han kjenner og vil prate med dem.

 

Sambo har nesten aldri fortalt noe om eksene sine eller hvorfor det ble slutt. På en måte er det greit, for det har jo ikke noe med oss å gjøre. Men samtidig hadde det vært greit å vite grunnen til at det ble slutt. Da hadde jeg kanskje ikke vært så redd for at det skal bli noe mellom dem igjen...

 

Sjekker mobilen hans for å se om han har ringt eller sendt sms til noen av eksene osv. Sykt ikkesant! Han har aldri gitt meg noen grunn til å være så mistenksom.

Har dårlige erfaringer fra eksmannen min når det gjelder løgn og utroskap så det er nok en del av grunnen.

 

Sambo blir sur hvis han merker at jeg snoker eller blir sjalu. Han mener det ikke skal gå ut over han at eksen min var utro.

Kan si meg enig med det, men hos meg stikker det så dypt etter mange år med dritt fra eksmannen min at jeg ikke helt klarer å tro at samboeren min faktisk ikke er ute etter andre damer.

 

Han har fortalt at utroskap aldri har forekommet i de forholdene han har hatt før. Og han er virkelig ikke en utro type.

Så hvorfor klarer jeg ikke å stole på han 100% sånn at jeg slutter å være sjalu og mistenksom?

Jeg vil virkelig ikke være sånn! Han fortjener bedre.

[Anonym bruker]

HI som skrev over her altså....

[Anonym bruker]

Slik jeg ser noen beskrive det, er de sykelig sjalu på kjæresten. For det første, hva har det å si om typen kommer hjem litt seinere enn etter 3-4 timer? Det kan jo skje alle, betyr jo ikke han har gjort noe galt. Sitter du å tar tiden da eller? Vær forsiktig med slikt, du kan drive ham fra deg!

Virker som sjalu folk er altfor kontrollerende og greier ikke å stole på kjæresten..skjønner ikke at noen kan leve på den måten. Kan du ikke stole på kjæresten, finn deg en ny.

[Anonym bruker]

Jeg leste en gang at sjalusi ikke nødvendigvis er angsten for å miste. Men angsten for å dele.

Og det tror jeg det er noe i.

Mange sjalu personer har ofte høye tanket om seg selv men har en lav selvfølelse. En uheldig kombinasjon.

Det beste er å jobbe med seg selv. Så klart, noen menn er noen utro svin. Og ingen er skånet for å bli såret.

Men å håpe at man skal være solen i kjærestens univers til enhver tid er en sikker måte å bli ulykkelig på.

Stenger man inne en fugl i bur, flyr den og kommer ikke tilbake når døra går opp.

Men når det er sagt så skal man ha respekt for parforhold. Har ikke sansen for utskeiende gutte/jenteferier med vill festing og flørt hver for seg. Da går det galt. Og man tar ikke vare på det dyrbare man har sammen. Jeg og min mann er også enig om at det er feil å ha veldig nære venner av motsatt kjønn som ikke også er en venn av den andre.

[Anonym bruker]

Jeg var veldig sjalu med eksen min. Han flørta mye med andre damer ute på byen, dro på nachspiel etc. uten å gi beskjed. Jeg tror faktisk han gjorde det litt for å plage meg, for det var ganske "in my face". Det plaga meg veldig.

 

Tilslutt orka jeg ikke mer, og fikk en ny kjæreste. Vi har vært sammen i fire år og har ett barn sammen, men jeg har ennå ikke vært sjalu! Han er en helt annen type enn eksen, så i mitt tilfelle var det faktisk ikke jeg som var årsaken til at det ble sånn. Kanskje det er sånn for deg også?

[Anonym bruker]

har ikke tid til å lese alle svarene du har fått, men vil bare si litt om meg selv...

 

var nokså sykelig sjalu. Gråt når samboer dro på fest o.l.Han hadde ikke gitt meg noen grunn til å ikke stole på ham og han fortjente heller ikke at jeg var sånn...

 

Det er som regel selvtilliten det er noe i veien med. At man er usikker på seg selv. Men frykt ikke, dette er noe man kan gjøre noe med. Du må utfordre deg selv! Påta deg oppgaver som er litt vanskelige, men som du likevel vet du kan mestre. Får du bedre selvtillit på ett område, blir det som regel bedre all over. Du må få til noe som gjør at du kan være stolt over deg selv.

 

Det er bare å starte, så skal du se det blir lettere etter hvert! Alt blir mye bedre når du blir tryggere på deg selv!

[Anonym bruker]

hups, må vel legge til at jeg kan ennå bli litt sjalu, men jeg er ikke redd for at han skal være utro. Føler meg trygg på at det er meg han elsker og meg han vil ha.

[Anonym bruker]

å ja!!

var ekstremt sjalu FØR! men viste det sjeldent da..

men forferdelig slitsomt..

 

det som snudde det til meg (utrolig nok!!) var at samboer gjorde det jeg fryktet ++..

 

*utro,*dro mens jeg var gravid,*prøvde å "ta fra meg barna"

(kom ikke langt med det da jentene bare var 13 mnd og knapt 2 år, sønnen ikke født enda) +++

 

men jeg fikk MYYYYE tid til å tenke over livet mitt.

jeg stæsja meg opp, tok opp kontakten med venninner (fort gjort å neglisje de når man har mange å barn å mikroskopisk fritid dessverre)

tok mye vare på meg selv når barna var hos bf, altså fikk meg kjapt et eget liv.

sturet aldri.. men snakket masse med både venner og familie (det var jo et enormt sjokk å svelge, så viktig å prate)

 

men jeg klarte å holde masken for bf, var blid og sammarbeidsvillig hele tiden. å så faktisk ingen grunn til å være drittsekk.

 

følte etterhvert at det egentlig var det "riktige" av han å gjøre. jeg hadde ikke akkuret gjort mitt for at forholdet skulle fungere..

 

men saken er den at bf og Dama gjorde det fort slutt, funket ikke i det hele tatt mellom dem. grunn??= han ville egentlig aldri gjøre det slutt med meg.

 

men med elendig kommunikasjon oss i mellom tolket jeg oppførselen hans (mens vi var sammen) dit henn at han var dritt lei, å rett å slett manglet følelser.. å jeg ble da også slik mot han..

dumt!!

 

men over 1 år etter bruddet snakket vi ut for første gang. mye tårer, latter, sinne å fortvilelse.

men etter 6 mnd med intensiv prating ordnet det seg mellom oss.. (hadde ALDRI trodd jeg skulle kunne stole på han igjen, ingen mann foressten..)

 

men POENGET mitt da,hehe..

hele denne brudd tiden, var utrolig lærerrikt.. (jeg har valgt å se på dette som en livserfaring.)

for når denne "situasjonen" ikke fikk meg til å bryte sammen, men snarere fikk meg til å innse at jeg har uante krefter. å kan faktisk klare ALT på egenhånd, så er det ingenting som skremmer meg mer!

 

å jeg er 100% trygg på at skjer det igjen (utroskap/brudd) så vil jeg klare meg helt utmerket!

jeg fikk i de ca 2 årene bruddet varte virkelig kjenne på kroppen hvor fantastiske venner jeg hadde/å har.

 

de stilte opp 100%. trenkte ikke å be om hjelp engang. de bare kom:)

 

så jeg kan med hånden på hjertet si at jeg bekymrer meg ikke om mannen "stikker" igjen. for med de fantastiske barna våre, familien min og vennene mine som står rak bak meg, så føler jeg meg trygg =))

 

å jeg er aldri sjalu, tro det eller ei.