Noen her som har blitt hardt skadet i en trafikkulykke?

[Anonym bruker]

Hvordan har du det med å kjøre bil i ettertid?

 

Jeg syns fortsatt det er vanskelig, syv år etterpå.

[Anonym bruker]

Ble ikke hardt skadet, fikk en smell her og der. Men sliter fremdeles 22 år etter. Liker ikke å sitte på i bil i det hele tatt.... (Har ikke lappen, og var passasjer når vi kræsjet... )

[Anonym bruker]

Mente 12 år....

[Anonym bruker]

Jeg sliter enda med noen skader etter en ulykke jeg hadde for 11år siden. Hardt skadet ble jeg ikke, men jeg kommer til å slite livet ut. Mopedulykke.

 

Da jeg øvelseskjørte ble bilden vår påkjørt av en annen, og denne mannen var dopet og ganske så ufyselig. Og jeg merket at jeg fikk følelser jeg ikke ønsker jeg kunne få. Så hadde jeg ikke ringt politiet hadde jeg nok sittet fast i ansiktet hans som en katt, eller slått han ned. (og den gang hadde jeg fint kunne ha slått han ned etter år med kampsport, men nå er det en helt annen sak.)

Så jeg ble aldri ferdig med lappen, for jeg syns det er ubehagelig å sitte i en bil alene. Selv om det bare er for å vente på sjoføren skal komme. Kjøre bil osv klarer jeg helt bra, såfremt det er noen i bilen med meg (utover unger) Så jeg blir nok bare å øvelseskjøre resten av livet. Jeg vil ikke ha lappen når jeg ikke føler meg trygg i bilen alene. For har jeg lappen kommer jeg til å kjøre.

[Bæ bæ lille lam:)™]

Det er 8 år siden "min" ulykke,men jeg er ganske preget av det ennå.

Hun som kjørte bilen jeg satt i kjørte forbi en lastebil (posten) i en sving og det kom sef en bil i mot.Vi havnet 7 meter nedenfor veien,og de måtte klippe meg ut av bilen.

Jeg var ikke så skadet som jeg kunne ha blitt,et stort kutt i pannen,et oppi hodet,brukne ribben og blå over hele meg.Takket være bilbelte!

 

Jeg har per i dag ennå ikke tilgitt henne og kommer nok ikke til å klare det heller.Jeg blir fysisk dårlig når jeg sitter på med noen og de kjører forbi(selv om alle tar hensyn,så må man liksom avogtil forbi en bobil o.l.).ALLE må ha sele på om jeg er med i bilen,og står jeg fast i trafikken,spesielt i tunneler,må jeg ta meg kraftig sammen,ellers får jeg angstanfall...

 

Men sånn ellers går det greit;o)

[Anonym bruker]

Jeg sliter forsatt etter at jeg var passasjer i en ulykke. Er 7 år siden. Gikk rundt flere ganger med bilen og fikk et brudd i ryggen. Er livredd glatt føre, fart og skarpe svinger. Alt dette var innvolvert den gangen. Men jeg tvinger meg selv til å kjøre. Vil ikke la frykten ta overhånd!

[Småtorsk]

Opplevde ikke ulykke personlig, men en i nær familie ble påkjørt og drept i et gangfelt da jeg var 12. Da jeg prøvde å ta lappen som 18-åring, var jeg livredd og fikk det ikke til. Stoppa med kjøringa ganske fort.

 

Først nå, 10 åre etter, har jeg forstått sammenhengen mellom ulykken og kjøreangsten min. Det hjalp, nå er jeg ikke redd mer og er i ferd med å ta lappen. Endelig!

[Anonym bruker]

Godt å høre at andre har det på samme måte:)

 

Jeg var 18 år da ulykken skjedde, og holdt på med øvelsekjøring. Jeg kjørte inn i en sving og der kom det plutselig en bil i min kjørebane. Hadde ikke sjangs å stoppe. Mannen som kjørte den andre bilen ble skadet for livet, og nå pleiepassient. Min far og jeg ble begge hardt skadet, men har ingen vesentlige plager idag.

 

Tok flere år før jeg greide å fullføre føreropplæringen, og fortsatt syns jeg det er vanskelig å kjøre. Gjør meg ingenting å kjøre i byen, men syns det er ekkelt å kjøre på strekninger der det forekommer forbikjøringer.

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg har aldri blitt hardt skadet i en ulykke, men vi var i en kollison for 2 år siden som kunne endt mye verre. Havnet i feil kjørebane (fant ut i ettertid at det var noe teknisk galt med styringen på bilen, selv om den hadde vært på reperasjon kort tid i forveien), bilføreren som kom i mot tenkte raskt og fikk kjørt i grøfta, så han unnverget en frontkollisjon. Traff han i siden, ingen ble skadet bortsett fra at jeg hadde litt vondt i foten en stund. Bilene ble totalskadet da.. Var egentlig på vei for å hente datteren vår, men snudde da bilen virket så rar.. var i 60-sonen da det skjedde, glad vi ikke var kommet til 80-sonen kan du si.. og glad det bare var meg og mannen i bilen.

 

Dette har gitt meg angst i trafikken, er ikke lenger trygg i trafikken som jeg var før. Kjører ikke selv, liker heller ikke å sitte på med bil bortsett fra på hjemstedet hvor jeg føler meg litt tryggere. Hvis vi skal ut på lengre kjøreturer blir jeg anspent, liker ikke når det kommer store trailere i mot, blir stressa av forbikjøringer, tunneller utløser angst..

 

Men hva skal en gjøre? Må jo nesten sitte i bil av og til også. Får mer angst av å høre om alle ulykkene som skjer rundt omkring også.

 

Uff.. føler ingen forstår dette heller.