Når føler du sinne mot barnet ditt?

[LilleBjella]

Jeg har en uskyldig, deilig liten klump på ni måneder. Hvordan i alle dager greier jeg å føle sinne mot ham?

 

I morges satt han blid og fornøyd i vippestolen sin og spyttet ut grøten sin. På en babys vis. Og jeg kjenner jeg blir sinna. Jeg har heldigvis vett nok til å la situasjonen passere, henter klut og servietter og tørker etter beste evne. Spesielt da han plleide å våkne på natten og holdt det gående en stund, kunne jeg bli skikkelig sinna på ham.

 

Hvor vanlig er sånne følelser? Og hvordan takler du det? Jeg tenker jo at dette må bli stadig vanskeligere når barna kommer i trass-alder. Og det finnes da dessverre en del mødre som er hissigere og mindre "ressurssterke" (i mangel av et bedre ord) enn meg?

 

Man lærer seg selv virkelig å kjenne når man får barn. På godt og vondt.

[Honningmelon]

Husker jeg kunne bli skikkelig sint og frustrert når de skrek leeeenge om ganger, og når jeg ikke fikk de til å amme.

 

Men, det er ingenting i forhold til frustrasjonen og sinnet jeg kan føle nå når de er 5,5 år og 2 år og 8 mnd ;-) Er utrolig hvor sint man kan bli på noen man er så glad i.

[Rååååsa på ball]

Jeg kjenner at sinnet og frustrasjonen kommer når babyen (på alder med din) tuller fælt om natten/kvelden, når hun hyler som besatt når jeg legger henne i sengen selv om hun er kjempe trøtt :-S

Vi har slitt mye med søvnen hennes og hun begynner å bli veldig tung å bysse i søvn nå.

Jeg prøver å minne meg selv på at hun ikke forstår, at det eneste hun vil er å kose med mammaen sin og føle seg trygg, og jeg kan jo egentlig ikke bli sinna for det (samme hvor utslitt jeg er)..

 

Det er verre å beherske seg når det kommer til 4 åringen som er midt i verste trassen synes jeg Når de er så store så VET de jo hva som ikke er lov, at det er mamma og pappa som bestemmer osv. og da er det utrolig frustrerende når ungen får sitt 50 trassanfall den dagen.

Det som er så rart er at vi alltid er veldig konsekvente så at hun gidder å prøve seg om og om igjen det skjønner jeg bare ikke

Og at det kan finnes så mye sinne i en så liten kropp det er også vanskelig å forstå.

Er ganger jeg bare har lyst til å kaste henne ut fra verandaen

Jeg teller til 1000 inni hodet mitt dagen lang føler jeg.

(må legge til at hun er verdens herligste når hun ikke ligger å hyler da).

 

Tror det er helt normalt å føle sinne på den måten ovenfor ungene sine, vi er jo bare mennesker

Det viktigste er jo at man skjønner selv at det er forskjell på voksne og barn og at man ikke forvente seg det samme fra ungene sine som man forventer av partner og kolleger for eks., men at det er lov å bli frustrert likevel.

[ippemo får augustbaby]

Jeg kan bli skikkelig irritert på yngste av og til, når han ikke sover om natta. Han er 3.5 år gammel, og i perioder er han en skikkelig natterangler som gjør mor halvgal, hehe. Jeg setter ikke pris på å bli vekket 3-7 ganger på en natt av en så stor gutt!

 

Eldste på 6.5 år gjør meg sint når hun ikke reagerer på beskjeder, men snarere gjør det motsatte. Jeg kan fint gi beskjed noen ganger, men hvis jeg fortsatt blir ignorert så kjenner jeg at irritasjonen blir stor!

I tillegg er hun nesevis og skal alltid argumentere mot meg. Jeg blir alltid 6.5 år gammel selv i slike situasjoner, hihi

[Libido-]

Som regel bare på natta, om det er mye tull. Han ligger ofte hos oss, og enkelte netter ligger han å sutrer og sparker meg. Da er lunta veeeldig kort. Derfor er det heldigvis bare mannen som står opp med han om det skulle være noe.

Blir jeg sint sånn ellers, bruker jeg alltid å snakke med han etterpå. Si at mamma ikke har lov til å være sint, unnskyld osv.

[~Roskva~]

Jeg blir sinna når jeg selv er trøtt og sulten...

 

Jenta mi er 1år og 7 mnd, og jeg ser til stadighet at hvordan jeg takler henne når hun tuller om kvelden eller spytter eller annet "jåss" ikke har så mye med henne å gjøre... Er jeg opplagt og mett, takler jeg hva det måtte være. Er jeg sulten derimot - se opp!!

 

Jeg tror det er ganske vanlig å bli aldeles rasende på ungene sine innimellom. De står oss nærmere enn noen annen, og vi legger så mye arbeid og ikke minst følelser i de ungene... Dermed kommer ALLE følelsene våre mye sterkere i sving enn ellers :-)

[Love my kidz]

Jeg blir sint og frustrert når han biter og klyper meg, og når han stikker av når vi er ute. Han løper fortere hvis jeg prøver å lokke ham tilbake, enten ved å rope etter ham eller ved å holde ham igjen fysisk. Da kjenner jeg at jeg KOKER ;-)