Lurer på hvordan jeg skal formulere meg.

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne med en sønn som er under utredning i bup. Han har store adferdsproblemer. Dessverre har han opplevd mye vondt i sin unge alder. Han har vært vitne til at mor har blitt banket opp av far.

 

Nå er heldigvis far ute av bilde. Men mor er "så veldig sliten" (får barnepass for det og er ute og drikker og tar med seg nye typer hjem) så ho lar guttungen få alt og gjøre alt han vil. Han slår og sparker og sier til mor hvis du ikke er snill nå så stikker jeg deg ned med kniv (han er 5 år).

 

Skulle ha han et par dager for noen uker siden. Da hadde han med seg Ds'n sin med GTA. Det er jo et spill med 15 års grense. Han skal bare se på filmer hvor man skyter folk og spille skyte og slossespill. Skittene klær som lukter fryktelig røyk, det lukter veldig røyk av han også.

 

Dette er en veldig god venninne av meg. Det jeg lurer på er hvordan jeg kan formulere meg med at kanskje han ikke skal få tilgang til slike skyte og slosse spill. Og at ho må sette strengere grenser på han. Jeg er redd for hvis det fortsetter slik det har vært nå de 6 mnd etter far er ute av bildet at barnevernet vil komme inn i bildet.

 

Hva hadde dere gjort?

[Anonym bruker]

Først vil jeg si deg HI: Fint at du viser ansvar her!

 

Noen "faglige råd" kan jeg nok ikke gi, jeg er verken psykiater eller barnevernskonsulent (fri og bevare meg!). Men noen "menneskelige råd" kan jeg kanskje gi, siden jeg har sett lignende tilfeller før.

 

Aller først: Hvor mye tillit har du til BUP og hvor god kontakt har du med BUP/saksbehandler her? Er dette en person du har tillit til, en person du er skeptisk til eller en person du er ukjent med? DET ville være ganske avgjørende for meg. Og også hvor mye BUP/saksbehandler involverte seg i saken.

 

Hadde jeg OK kontakt med BUP/saksbehandler og opplevde vedkommende som en person med forstand (ikke skolekunnskap, men menneskelig "forstand"!) ville jeg tatt en diskret samtale med vedkommende og lagt fram problemet. Ba vedkommende da om å få "noe skriftlig", ville jeg sammenfattet det jeg hadde sagt og henvist til "samtale med NN ved dennes kontor den ....., og skal med dette sammenfatte følgende". Så hadde jeg satt opp de punktene jeg mente var viktigst fra samtalen.

 

Det jeg selv ville tatt tak i var

-at guttens adferd viste bekymringsfulle sider av farens ved at han brukte vold til å "løse problemer" med (får jeg ikke viljen min, stikker jeg deg).

-at gutten manglet grenser (fikk lov til ting som opplagt er skadelig for ham, som voldelige spill, og at mor ikke tar det oppdrageransvaret det er å sette grenser)

-at gutten tydelig levde i temmelig røykfylte omgivelser og at du derfor var bekymret for helsetilstanden hans, nå og på sikt.

 

Jeg ville også påpekt at siden mora var så "sliten" og opplagt ikke klarte omsorgen alene (hvordan hun løste "slitenhetsproblemet" ville jeg derimot tidd stille om foreløpig!), kunne du kanskje SELV gi et bidrag med barnepass i denne situasjonen. Da åpner du både for å hjelpe vennina di litt diskre og for at DU får en påvirkningsmulighet i forhold til gutten! Vil tro at gutten ganske snart vil oppleve ditt hjem som et TRYGGERE sted enn "hjemme", fordi der er det noen som BRYR SEG OM hva han gjør (INGENTING enn det er viktigere for et barn!!) Det gutten opplever nå er for meg ganske tydelig en oppdragelse hvor han får lov til alt, men også en oppdragelse hvor ingen bryr seg. Da MÅ han jo oppføre seg helt rabiat for i det hele tatt å få oppmerksomhet... Opplever han derimot en voksen som BÅDE tar styringen og som er GLAD I ham, betyr det mye mer at han kan slappe av. Det kan fort bli forandring på gutten. Men det vil sikkert ta litt tid før endringen starter, dette blir jo noe helt nytt for gutten. Ikke SLIK han har lært i de første 5 åra av livet. For LÆRT har han. Mye! Det aller meste skulle nok helst vært ulært. Nå må han læres at det finnes ANDRE måter å gjøre ting på, måter som fungerer. Det kan nok ta litt tid før han blir trygg på en slik situasjon, den her jo helt annerledes enn den verden han kjenner...

 

Så her, HI, tror jeg faktisk du har en oppgave i å tilby så mye pass og stell du kan! Det vil neppe bli oppfattet negativt av mor, det gir henne jo enda mer mulighet for å hvile... Antakelig vil det heller ikke bli oppfattet som negativt av BUP, har en følelse av etaten har mer penger enn villige hender... Og den beste hjelpa du kan gi vennina di nå er faktisk å berge gutten. Når ikke hun kan akkurat nå, får DU trø til. Så får du heller vekke henne seinere. Det skjer antakelig en hel del MER skade med gutten i løpet av 2 år om HAN fortsetter som i dag, enn med henne om HUN gjør det...

 

Og kan du gi gutten "et trygt reir" hjemme hos deg så ofte som mulig, skal du slett ikke se bort fra at gutten søker til deg etterhvert. For "fordelen" ved å oppleve "en som er glad i meg" og "en som bryr seg om meg" for en 5-åring blir i lengden sterkere enn "gleden" ved frie tøyler! Frie tøyler gjør ikke en 5-åring glad, det gjør en 5-åring usikker. Og slik usikkerhet må man dekke over. Hvordan gjør man det? Slik man har lært av pappa (og fremdeles lærer av spillene, husk at gutten LÆRER av ALT han opplever, særlig i alderen han er nå!!) . Stygg språkbruk, harde slag, trusler. Ser du bildet?

 

Kan DU få lært ham noe annet, bør du benytte anledningen. Er din situasjon slik at du ikke KAN gi praktisk hjelp, bør du likevel påpeke for BUP hva du ser og tilby deg å bistå der du kan. For ikke vent at MOR er særlig i stand til å gjøre noe nå! Er dessverre redd for at hun må få "avreagere" et par år etter det hun har opplevd først. Men det er synd om dette skal gå ut over barnet! Så her er jeg faktisk redd for at dette blir en barnevernsak fortere enn svint om ikke du eller andre i nærmiljøet kan gi ei hånd i forhold til guttens oppdragelse - NÅ.

 

Jeg har vært borti et tilfelle for en gutt i tidsrommet fra han var 6 til han var 14 år. Guttens foreldre var gift (offisielt), og hadde samme adresse. Hvor mye de møttes i bopelen er en annen sak, barer var nok viktigere for begge, litt arbeid innimellom.... I praksis var gutten omtrent selvhjulpen fra han var rundt 6 år, da var det HAN, ikke mor eller far, som byttet bleier på babyen (som senere døde som ettåring, av helt ordinær sykdom, "bare" litt svekket motstandskraft). Neppe noen som fulgte HAM til skolen første skoledag.... Og som en på stedet sa engang jeg kommenterte at gutten var ute kl 2300 (seks år gammel) "Ingen som spør når .... kommer hjem i kveld" Så, vemodig: "Sannsynligvis ingen som spør OM ..... kommer hjem i kveld". Det var da jeg oppdaget at det finnes barn i NØD i Norge, kanskje rett utenfor egen stuedør!

 

Men saken ble ALDRI en barnevernssak (dertil sov etaten altfor godt!) Derimot var det "noen", 7-8 familier i nærheten, som tok ansvar og ga en diskret håndsrekning når de hadde en anledning, og som i praksis oppdro gutten i fellesskap. (Han sov sikkert flere netter på sofaen hos en av disse enn i sin egen seng, som sagt "Sannsynligvis ingen som spør OM .... kommer hjem i kveld") Og hele bygda viste en kollektiv omsorg for gutten jeg aldri har sett, verken før eller siden! I dag er gutten godt over 20 år har etablert famile (et godt stykke fra hjembygda) og er en kjernekar! Fordi NOEN tok ansvar. Undres på om resultatet hadde blitt det samme om barnevernet hadde våknet og tatt affære....

 

Men er altså redd for, HI, at du må mer enn FORMULERE deg i forhold til mor nå. Du må sikkert ta et ansvar for selv å GJØRE noe, aner meg ut fra det du skriver at mor er handlingslammet nå, og trenger "noen" som kan rydde opp for en tid. Kan DU bistå her? Kan andre i ditt kontaktnett bistå? Eller er dere prisgitt å vente på at det virkelig SKJER noe alvorlig og at barnevernet så tar kontakt...

 

Rådfør deg gjerne med BUP, om du finner en saksbehandler der du STOLER på.

 

Føler inderlig med både deg og gutten!