Tabu å si men... flere??

[septbaby09]

Som noen ganger tenker: herregud hva har jeg gjort, vi skal ha barn. Hva med alt man har lyst å se, oppleve som blir mye vanskeligere å få til i tiden fremover.

 

Hva med det gode liv jeg og samboer har nå, koser oss, oss to:) Med venner, ferie, denne frihetsfølelsen, Men nå kommer den er liten en som vil forandre på alt.

 

Disse tankene oppstår liksom plutselig noen dager, og andre dager kan jeg ikke vente med å møte han, bli kjent med han, kose etc. Vi gleder oss veldig, begge to, og vet vi vil få det kjempefint sammen som en liten familie, men noen ganger slår panikken meg,

spesielt på dager hvor jeg er sliiiiiiten, he he...

 

Er der flere der ute som får litt angst noen ganger?? håper det..

[Nordland&hikketrollet=)]

Du er ikke alene om det:)

Kan få litt panikk av&til ja, med tanke på

va man skulle ha gjort og alle plassene man

burde ha vært for man fikk barn.

Men tror disse tankene er helt naturlig noen

ganger, spes for førstegangs=)

 

[cakes]

jeg fikk litt panikk innimellom når jeg ventet mitt første barn, "herregud, skal jeg ha ansvaret for et lite menneske.. uæææ".. jeg var ganske ung og alenemor også når jeg fikk min første, og det forsterket nok panikken litt:) men, når ho ble født føltes det som den mest naturlige ting i verden. all panikk forsvant:)

med andremann, og nr 3 som jeg venter nå, så har jeg ikke sånne tanker. er godt vant til å være mamma nå, og kunne ikke tenkt meg livet anderledes. jeg får jo fortsatt kommet meg ut en tur på byen hvis jeg har virkelig lyst til det, eller hatt en venninnekveld i ny og ne. ferier får vi også dratt på, det bare krever litt mer planlegging.

jeg har ganske mange single og barnløse veninner (som absolutt stiller opp på alle plan, og er gode,nære veninner), de drar jo støtt og stadig på spontane ferier hit og dit og bruker penger på akkurat det som passer dem. noen ganger tenker jeg jo at det hadde vært deilig med en sånn frihet innimellom, bare kunne være spontan og impulsiv...

har bestilt meg en helgetur til barcelona med en god veninne da, i løpet av vinteren. mannen kunne være hjemme med barna.. det gleder jeg meg til:) litt skal man jo oppleve, det er viktig å huske på at man er mer enn en mamma også, er lov å være bare seg selv noen dager.

[onehitwonder -]

Åja kjenner meg såå godt igjen. Stakkars sambo her som flere kvelder har måttet trøste en hysterisk kommende mor når hormonene har slått til for fullt og alt ved det å skulle få barn virker skummelt. Var liksom så mye mer jeg skulle gjort selv om jeg i en alder av 27 har bodd 2 år i utlandet, 3 år i Oslo, høyskoleutdanning på 5 år og bra jobb nå....( Noen sier at det aldri passer helt å få barn, og det er sikkert noe i det. Alllikevel er det vel på tide å vokse opp litt,kanskje greit å få et litt annet fokus også samt at de fleste som får barn, ofte får flere til så må jo være en fryktelig bra ting det der. Sambo er 32 og gleder seg vilt til vesla kommer. Dessuten er det fryktelig mye man kan gjøre selv med småbarn da, så neste sommer benytter vi oss av min lange ferie og fars pappaperm og flytter utenlands et par mnd.

[VinterSol+2]

hihi,

hjelper det å høre at jeg tenker sånn nå, med nr to?

"hjelp, hva har vi gjort? vi har det jo så fint vi tre! hva med alle de spontane tingene vi gjør nå, alt vi ikke har opplevd og gjort sammen enda? det blir jo myyye vanskeilgere å gjøre ting spontant når man er fire enn nå som vi bare er tre...."

 

jeg tror det er kroppen og hodet som forbereder seg på familieforøkelsen jeg!

 

vi har reist rundt om i verden med baby, og det har gått kjempefint! Knøt fast ungen på mage eller rygg, og en stor felles koffert eller ryggsekk, og vi tar spontane småturer med ferge eller tog og koser oss noe helt fantastisk sammen som familie!

 

Jeg tenkte kanskje det, før første gangen ejg var "ut på tur alene" etter å ha blitt mamma at "nå er jeg jammen bundet på hender og føtter" men første gang ut, vil du merke at du lengter hjem!

Barnet blir en del av deg! av familien din!

Og det er herlig!!!

 

satser på at når lillebror kommer, så slår dette til igjen. han er jo min! livet stopper ikke, det tar bare en annen sving!

[luftbobler]

Åh ja, tanken streifer meg nesten hver eneste dag. Dersom det skulle passe noen gang å få barn så er det akkurat nå. Alt er på plass jobbmessig, husmessig og økonomisk, likevel hadde det vært tryggere å vente "bare et lite halvår til" innimellom. Jeg regner med det går over i det øyeblikk trulta ligger på brystet mitt. Vi anskaffet oss hund for 3 år siden, hun har egentlig vært litt prøvekanin for det nye livet vårt. Hun trenger oppfølging, oppdragelse, er avhengig av oss og må passes på hver eneste dag. Vi må planlegge hverdagen og helgen slik at hunden aldri er for lenge alene og spontane helgeturer til utlandet er det helt slutt på. Det har egentlig gått helt greit, så vi er nok klare for å avansere til neste steget - baby :-)

[cakes]

jeg glemte å nevne at jeg har tatt høyskoleutdanning med barn og, begynte når jeg var 8mnd på vei med nr 2. begynner på siste året nå, 1 september.. så ja, må si meg heeeelt enig i det som ble sagt over her at livet stopper virkelig ikke, det bare forandrer seg litt:)

man får til det man vil få til enkelt og greit

[septbaby09]

Så godt å høre det ikke bare er meg som får sånne tanker noen ganger:) Noen ganger kan jeg ikke vente heller, rart dette.

 

Er 27 år selv og samboer 36 og han gleder seg masse. Har fått reist mye, og studert og fått meg utdannelse og jobb, men mye vil ha mer he he noen ganger. Tviler litt på meg selv i morsrollen, men skal høre på deg som sier dette vil komme, tror jo egentlig det:) Får bare litt angst noen ganger

 

Takk for svar jenter:)

[septbaby09]

V veldig der at vi ikke ønsker at livet stopper opp:) har noen venner som ikke klarer og løsrive seg fra noe, eller ikke klarer å snakke om annet enn barn når vi er sammen, det blir litt mye.

 

Vi ønsker og fortsatt være spontane, utforske verden med den lille, og ikke minst tørre og ha barnevakt slik at vi faktisk kan være kjærster noen ganger også.. håper bare jeg fortsatt syns det om 1 år:) Godt å høre da at dere har reist rundt med baby:)

[chiquetita]

Jeg tenker ofte sånn nå, med to "store", 7 og 11 så har vi masse tid til å kose oss og lese avisen, sole oss når vi er på stranden og reiser på skiferie til alpene. Dette må vi (kanskje) legge på hyllen i noen år, men jeg tror når vi er midt oppi det så kommer vi ikke til å savne det likevel. Håper iallefall det.

 

 

[Gjest eelis+guttespire]

Hehe, jeg satt nettopp og tenkte "Jeg vil jo egentlig ikke ha barn!" :-)

Jeg får sånne små panikkanfall minst to ganger om dagen, der det plutselig går opp for meg hva jeg gjør, og jeg blir kjemperedd. Forhåpentligvis går det bra uansett.

[septbaby09]

godt vi er flere ja, blir litt lettet av det. Tenker jeg hele tida vil savne det gamle gode livet mitt/vårt he he, samboeren har ingen sånne tanker, ihvertfall ikke nevnt noe, men jeg får skikkelig angst noen ganger, he he om jeg i det hele tatt er egnet som mor, he he men er jo en veldig omsorgsperson både i jobb som sykepleier, og for folk jeg er gla i, så må vel nesten regne med han vil bli det kjæreste jeg har:) for noen dager gleder jeg meg plutselig veldig...

 

Godt å kunne dele slike tanker med andre også Føler alle bare er overbegeistret hele tida, og det er jo bra det

[vekten30]

Det er herlig å lese at vi er flere ja:)

Jeg føyer meg flott inn i rekken:) Jeg har også slike tanker!! Om 7-8 uker er vi ikke alene lenger, da har vi et barn!! Får litt hetta innimellom av tanken, men så glir det over til at jeg gleder meg. Å slik holder jeg på... Hehe., Vi venter vår første og aner ikke hva vi går til:) Tanken om at jeg egner meg til mor har også vært i mine tanker.. Men jeg jobber innenfor helse sektoren og føler at jeg er jo riktig navlet hehe:D Så det er vel kanskje slik som dere nevner: helt naturlig å tenke slik:)

 

Ønsker alle sammen lykke til:D

Dette skal bli bra dere:D

 

 

[Birk blir bror!]

Jeg venter på nr 2 og tenker slike tanker denne gangen OGSÅ :-) Hender av og til at jeg tenker hvis om jeg ikke hadde noen barn også. Men når dagen er over og prinsen ligger på armen og sover så kunne jeg ikke tenkt meg livet uten heller :-) Helt merkelig hvor utrolig glad man blir i barna sine og hvor avhengig man blir av og ha de der... Orker liksom ikke mer enn bare en dag eller to uten før du tenker på dem hele tiden og lurer på hvordan de har det, om de savner deg og tenker på deg...

 

Vet at det er mange som har depresjoner og slikt og ikke har slike følelser for barne sine i det hele tatt, og tenker at det må jo føles helt forferdelig og ha det slik...