Flere med virkelig sjenerte barn?

[meg og jentene]

Jeg er litt bekymret for datteren min, og synes synd på henne, for hun er så fryktelig sjenert. Hun blir tre år til høsten og har vært sånn hele livet. Alle har sagt at det snart går over, at det var 10-mnd-frykten for fremmede, 2-års-skepsisen osv, men ingenting har gått over. På 2-årskontrollen var hun så sjenert og redd da legen prøvde å måle henne og undersøke henne, at hun hylgråt og sprelte så de måtte bare gi opp. Bare spurte meg om hun kunne gå og snakke og utviklet seg normalt. (Det gjør hun!)

 

Hadde kjempevanskelig tilvenning da hun begynte i barnehage som ettåring, brukte lang tid på å føle seg trygg. Nå har hun nettopp begynt i stor avdeling ( i samme barnehage), og nå er det på'n igjen. Klamrer seg til meg som en apekatt og gråter. Virker livredd ved levering og svarer ikke når noen snakker til henne. (Kvikner litt til i løpet av dagen). Virker som alle andre tre-åringer omtrent ikke merker skifte av avdeling...

 

På lekeplasser eller besøk med folk hun ikke kjenner godt, vil hun aldri leke eller snakke med de andre barna.

 

Tips eller erfaringer? Føler meg helt alene med denne situasjonen, virker som alle andre har så utadvendte barn, eller at de bare er sjenert noen minutter før det går over..

[solfrøken-♂♂♂]

Har en på 5 som også er veldig sjenert=) Kanskje ikke fult så mye som din datter, men overgangen fra liten til stor avdeling var et hel... og det ble ikke bedre av at de ansatte på storavd.ikke tok seg skikkelig nok av han i begynnelsen.

 

Han ligger pga dette litt etter på språket, for han har jo ikke villet snakke med andre barn/voksne. Han snakker jo og man fortsår han godt, men det mangler et par ting (som ikke er krise før 8 års alder)

 

Han vil helst ikke leke når vi er i bursdager, han skal bare sitte på fanget hvis vi er steder vi sjelden er og tør ikke være høflig hos andre enn mormor/farmor og hjemme (takk for maten, takk for gaven osv)

 

Han kan også bli veldig lei seg hvis vi ber han om noe i slike settinger og får det veldig vondt. Så jeg har slutta å være så "streng" med enkelte ting, jeg har jo vært der selv en gang... Det var ganske mye jeg ikke klarte gjøre pga sjenertheten (og noe ligger nok igjen enda)

[meg og jentene]

Takk for svar. Leste gjennom innlegget mitt nå, og ser jeg skriver jo veldig ensidig. Sjenansen har jo absolutt ikke påvirket uetviklingen, f.eks. med språk er hun langt fremme. Men snakker altså bare når hun føler seg helt trygg, og det gjør hun ikke i nye situasjoner. Og i det siste har det vært så mange nye situasjoner, og snart blir det kanskje ny barnehage i tillegg, og jeg synes så synd på henne når hun ikke tør være seg selv...

[solfrøken-♂♂♂]

Vi skal bytte bhg med viten og vilje nå (om 14 dager) for vi kommer til å flytte innen ett år og da er det lettere for hanå begynne på skolen et sted der han allerede kjenner noen i bhg. I bhg vil han jo også få bedre mottagelse og det er flere voksne til å ta seg av han enn på skolen.. så for å gi han en mykere overgang bytter vi nå=))

Men jeg er veldig spent på hvordan det går...

 

Heldigvis er det "bare" språket hans det har gått litt utover, det er som sagt ikke så mye det er snakk om, men det kan være et problem når han begynner på skolen hvis han ikke får litt ekstra hjelp dette året=))

[Mille**]

Kan minne om selektiv mutisme, har du lest noe om det før?