Når venner blander seg...

[våken_om_natta]

Skrev et innlegg på anonym, og fikk et par kloke svar og en henvisning til en fin artikkel. Vil likevel høre hva flere av dere tenker om at venner blander seg inn og kjefter på andres barn når foreldrene er tilstede.

Vi har opplevd dette. Vi var i en diskusjon med vår 3-åring da en venn brølte så både små og store skvatt. Vi ønsker å løse konflikter selv. Barnet vårt kan være ganske umulig, men vi ønsker ikke at han skal tro at den som roper høyest, vinner. Jeg ble skikkelig sint og lei meg, det samme ble mannen min. Føler at de ikke respekterer oss når de gjør sånn. Hele tida var det "ikke gjør ditt, ikke gjør datt"... Vi kan si fra til ungen vår selv. Men syns det ble vanskelig å si noe til dem fordi vi måtte holdt ut med dem i et par dager likevel. Ønsket ingen krangel. Nå tror jeg vi holder oss unna dem en stund...

[Supermamm]

Å brøle til et barn fører jo uansett aldri noe godt med seg. Det skjønner jeg godt at dere reagerer på. Når det kommer til å blande seg er det vel noe man bør være varsom med, men da vil jeg si at det kommer helt ann på hvor mye foreldrene følger med/passer på selv. I noen situasjoner har jeg med god samvittighet "blandet" meg, men generelt er det velopp til foreldrene å snakke til ungene sine selv.

[erteposen + 4]

Barneoppdragelse er jo en balansegang mellom foreldre og andre voksne i barnas liv, både familie, venner og bhg/skole. En bør jo tåle at barn blir irettesatt av andre, men en tar ikke over når forelrene alt er på saken. Er ditt eget barn involvert i en konflikt med et annet barn, er det best at en foreldre tar saken og ikke alle. Jeg oppdrar barn som er på besøk hos oss på helt grunnleggende ting som t.d. her venter vi med å gå fra bordet til alle barna er ferdig med å spise. Vårt hus, våre regler.

 

Forstår godt at du er frustrert, og jeg hadde IKKE likt om noen brølte til våre eller andre sine barn. Vi gjør det ikke selv, og det er en form for oppdragelse jeg ikke støtter. Etter flere av våre venner fikk barn oppdager vi at de vi er mest sammen med er de vi er mest like mht. barneoppdragelse.

 

Sa dere ikke noe?

[våken_om_natta]

Mye sånn "ikke gå der", "ikke ta på den, du blir skitten", "gå nærmere kanten", sånne ting. Vi er jo der hele tida selv og vet hvor vi har vår unge. Når man har en over gjennomsnittet trassig unge så må man se litt mellom fingrene med sånne småting, ellers blir det for mye "ikke ditt, ikke datt", og til slutt orker ikke ungen å bry seg lenger. Det er helt greit at andre er med å passe på, og at de sier ifra om ungen gjør noe som kan få konsekvenser for dem, men om vårt barn blir litt skitten på fingrene eller spiser en godis for mye er vel vårt problem???

 

[våken_om_natta]

Vi greide ikke å si noe. Ble helt satt ut alle sammen. Følte oss totalt overkjørt. I tillegg banner disse vennene våre ekstremt mye. det har vi heller ikke greid å påpeke. Det er sånne ting som vår 3-åring tar til seg og syns er spennende...

[du og jeg og vi to]

Synes det kommer veldig an på situasjonen - de gangene jeg blander meg inn i hva andre barn gjør, er når de er stygge med andrenrøme barn. Ellers lar jeg foreldrene ordne opp selv. Men jeg har noen venner med et barn som gjør utrolig mye kjipe ting, og jeg må innrømme at jeg ofte får lyst til å irettesette han. Men å brøle ville aldri falt meg inn, det er vel ikke så vanlig å brøle verken til egne, eller andres barn...

[Gjest]

Uff, det hadde jeg reagert på også, at noen brøler til ungene våres når vi selv er til stede. Hadde ikke gjort det selv heller, i verste fall kunne jeg nok ropt "Pass deg!", "Stopp" el om det så ut til å oppstå en farlig situasjon og foreldrene ikke så det/reagerte, men ikke ellers.

 

Når det gjelder å blande seg, så er det også litt avhengig av situasjonen synes jeg. Hjemme hos oss har vi noen regler vi er nøye på, og da gir jeg gjerne beskjed til barna på en fin måte om de ikke følger dem og foreldrene ikke sier noe (regler som f.eks å ikke hoppe i sofaen osv, så er ting de fleste normale foreldre reagerer på og irettesetter egene barn på). Om noen blir fornærmet over at jeg forteller deres barn at de ikke får hoppe i sofaen vår, eller grave med hånden nedi glasset sitt for å få tak i isbiter så det griser utover bordet (når foreldrene selv ser dette og ikke kommenterer det) osv, så er det faktisk deres problem tenker jeg. Man må ha lov til å gi beskjed i eget hjem, men man kan gjøre det på en fin måte :-)

[du og jeg og vi to]

Ble et langt og rart ord i første setning der - skulle være stygge med andre barn.

[Hufsla]

jeg skjønner at dere ikke likte det, i og med at oppdragelsesmetoden ikke stemmer overens med deres. Jeg vet ikke hvor dere var når dette skjedde, men var det hjemme hos de andre mener jeg at dere må akseptere det. I mitt hus bestemmer jeg, og jeg kan ikke sitte og se på at andres unger gjør ting som ikke er lov i mitt hjem.

Ofte føler jeg også at det har bedre effekt når andre snakker til mine barn, og er takknemlig for at de gjør det når det er noe jeg ikke har fått med meg.

[våken_om_natta]

Det var hos dem, men det var slik at barnet vårt ikke kom da vi sa han skulle komme. Det er vel ikke akkurat noen krise for dem... Vi sa noe sånt som at han hadde å komme når vi sier fra, og da eksploderte denne utenforstående. Han ble VELDIG sint! Som om det stod mellom liv og død liksom. Jeg ble redd faktisk, for så kort lunte, og sånt sinne har jeg aldri sett før.

[våken_om_natta]

Men om du snakker med ditt barn og prøver å forklare noe, aksepterer du da at ,et for barnet, nesten fremmed menneske brøler og banner? Vil du ikke løse konfliktene selv, så lenge det ikke går ut over andre?

[Gjest]

Jeg synes ingenting om at man brøler til barn. Jeg forventer at mine venner tar tak i min gutt når vi er sammen, og jeg tar tak i deres barn. Dog blander vi oss ikke inn i en situasjon hvor foreldrene allerede er i gang med sine egne unger.

 

Selvsagt vil jeg løse konflikter selv, men spørsmålet er om det virkelig ikke går utover andre? Det er få ting jeg blir så sliten i hodet av som å tilbringe mye tid med trassige barn som ikke respekterer et nei. Ergo er jeg mye sliten i hodet siden min gutt er veldig egenrådig. Det er et barn i min venneflokk som jeg mistet tålmodigheten med for en tid tilbake. Dette barnet hører ikke etter, svarer ikke hvis man snakker til det og er generelt det mange oppfatter som uoppdragen. Den gangen ga jeg barnet beskjed om at det ikke fikk være mer hos oss hvis ikke det begynte å svare + høre etter. Tror mammaen ble litt befippet, men det hjalp.

[Gjest]

Jeg snakker så og si aldri til venners barn.. føler liksom ikke at jeg kan det.. og som regel så snakker de til barna sine selv..

Men vært et par tilfeller.

F.eks.. min sønn på 2,5 år står og venter på at jeg skal løfte han ned trampolina.. så kommer lille xxx å dytter han i rygge så han detter ned fra trampolina..

da sa jeg "nei, xxx sånn kan vi ikke gjøre" ( men jeg sa også til mora etter på " jeg håper ikke det gjorde noe at jeg sa det til xxxx) Men de fleste syns jo de er greit at man snakker til barna.. bare det ikke blir for mye!