Nå har vi snart 1 års bryllupsdag... :'-(

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Og jeg vil bare la dagen forbigå i stillhet! :-( Det er en helt grusom følelse, men vi har hatt det veldig turbulent egentlig de 2 siste årene! Den lille tutta vi har fått har vi brukt over 2 år på å få... Har vært gjennom 1 år med assistert befruktning og heftige hormonkurer! gikk på høyere doser over lenger tid enn det som er normalt... Under de værste medisin-periodene hadde jeg jo da et hormon-helvete i kroppen min, men fikk ikke mye støtte fra mannen min! Jeg regnet med at det bare var for en periode og lot det forbigå! Slet litt med depresjon den siste tiden før bryllupet, men regnet med at det bare var nerver!

Men depresjonen kom tilbake under svangerskapet da jeg ble lenket til sofaen med bekkenløsning fra helvete! Den kom i uke 13! Jeg brukte krykker i flere uker og slet med søvn også pga smertene! Måtte til tider bruke rullestol... Både under den tøffe prøvetiden og under svangerskapet tryglet jeg mannen min om å hjelpe meg! Ta meg med ut, et eller annet, så jeg slapp å bare bli sittende i sofaen dag ut og dag inn! Men ha gjorde aldri noe med det...

Han har prioritert å prøve å holde orden hjemme, og da glemt å være kjæresten min! Jeg føler meg ikke elsket lenger, selv om han sier han elsker meg... Jeg vet ikke om jeg elsker han lenger... Angrer ogå desverre på at vi giftet oss, men jeg ville vel ikke innse da hvor ille det var! Vi hadde jo vært sammen da i over 7 1/2 år!

Nå er det nummeret før jeg tar barna å flytter... Psyken min har rett og slett nådd bunnen...

 

Vet ikke hva jeg ville med dette, måtte bare få det ut... Takk for at du gadd å lese og håper du skjønner hva jeg mener...

[Gjest]

Når man er deprimert er det ikke så enkelt å føle på de gode følelsene. Det er jo ikke så lenge siden du fødte og kroppen er fremdeles preget av hormoner. Ta med seg barna og flytte høres ut som en enkel løsning, men ikke nødvendigvis den riktige. Jeg tror du trenger noen å snakke med. Spør på helsestasjonen om de vet hvor du kan henvende deg.

 

Klem

C

[Gurine]

Jeg skjønner hva du føler, og det høres jo fremdeles ut som du sliter med depresjon kanskje? Tror både du, og dere sammen kan trenge noen profesjonell å snakke med. Hva med familieterapi eller noe? Få hjelp utenifra til å kommunisere, og se den andres tanker om saken.. Skjønner at du hadde dine følelser og behov under svangerskapet, men tror du ikke at det at han prøvde å holde orden hjemme var en kjærlighetserklæring til deg? Han ville avlaste deg med slike ting, fordi han SÅ at du hadde smerter og ikke maktet slike oppgaver?

Det hadde nok hvertfall jeg gjort. Min tar sjelden i et tak uansett hvor sliten jeg er, ihvertfall ikke frivillig, så jeg tenker at min ikke elsker meg også, siden han ikke ser..

[litakine og Theodor]

alvorlige beslutninger burde ikke tas mens man lider av depresjoner, nettopp fordi man er deprimert og ser svartere enn svartest på alt - det har jeg gjennomgått selv, og følte meg ikke lykkelig i forholdet. Mens etter at jeg begynte på cipralex og har gått til terapeut i 5 måneder, begynner jeg å se lysere på alt og jeg innser at jeg har en fantastisk mann (som også har fokusert på å avlaste meg med det praktiske)... Du skal vite at folk reagerer forskjellig, og takler ting på sin måte, og at det kanskje er han (dessverre så er depresjon ganske vanskelig for partneren også) Ville anbefale deg å søke hjelp før du tar noen drastiske beslutninger