Jeg har et spørsmål ang deres forhold til deres egne foreldre.

[Anonym bruker]

Jeg har en mor jeg har et ganske så anstrengt forhold til. Og hun er sånn at på telefonen så skal hun si at hun er glad i meg. Med babystemme faktisk, for at det faktisk er litt unaturlig for henne også. Jeg hater dette for jeg har vært på grensen til å bryte all kontakt med henne flere ganger og dette er noe hun kun greier å si pr telefon når hun ikke ser meg og alltid med en påtatt babystemme som jeg synes blir helt patetisk. (vi bor på samme sted) Har ikke lyst å si at jeg er glad i henne tilbake men tvinger meg til å si det og blææææh det er faktisk ekkelt.

 

Dette høres nok helt sykt ut men som sagt, vi har ikke et normalt datter/ mor forhold. Jeg sier hver dag til min egen datter at jeg er glad i henne og hun sier det uoppfordret til meg også. Men nå som dere er voksne, pleier dere å si/ få høre dette fra deres foreldre?

[Anonym bruker]

Vi flyr ikke rundt å proklamerer vår kjærlighet til hverandre, nei:-) Da jeg var yngre kalte mamma meg for "skatten min" o.l. men sa heller ikke da i noen klartekst at hun var glad i meg... Jeg har savnet det litt, men vet samtidig at hun er glad i meg selv om vi ikke sier det til hverandre... Jeg er jo også glad i henne, men sier det aldri.. hadde ikke visst hvordan jeg skulle si det... Det hadde kanskje blitt som din mor gjør det, med en pipete babystemme...

[Anonym bruker]

hadde et dårlig forhold i oppveksten. nå har vi litt mere kontakt.

men siden jeg fkk mobil, så har eg fått noen mellinger fra henne som avsluttet med gid (glad i deg)

 

er ubehagli for begge og si det. men på sms går det greit..

men da er det kun de tre bokstaver gid

[Anonym bruker]

Har et godt forhold til mine foreldre, men har aldri sagt til hverandre at vi er glad i hverandre. Vet det uansett. Har savnet det litt, og sier det masse til barna mine.

[Anonym bruker]

Vi sier det vel ikke så veldig ofte til hverandre, gjorde det mer før da jeg var yngre. Men når hun først sier det så sier hun det ikke med babystemme i hvertfall : ) Derimot skriver hun det alltid på gratulasjonskort, julekort osv..

 

[Anonym bruker]

Noen mennesker bare synes det er vanskelig å si sånt, uansett om det er til den de elsker aller mest i verden. Selv sier jeg det til barna mine hele tida, men jeg synes jeg det er rart å si glad i deg på telefon til moren min, og når jeg tenker over det så er det sjelden moren min sier det. Ikke tenkt over det før, hadde kanskje gjort det om hun hadde sagt det til meg på samme måten som din mor gjør det.

 

Selv om moren min elsker meg kjempemasse så sier hun det altså sjelden og visa versa. Er det kun dette som gjør forholdet mellom dere anstrengt?

[Anonym bruker]

Litt utenfor tema, men etter at jeg har blitt gravid er begge mine foreldre så omsorgsfulle at jeg nesten blir litt paranoid (Jeg er minstebarnet da, skjønner dere. Attpåklatt og greier...) Men jo, de har alltid vært oppmerksomme og kjærlige. (men sprøtt, nå etter graviditeten, så er det nesten jeg tror at om de hadde kunnet, hadde de tatt meg opp på fanget og dullet med meg igjen! det kan Nesten bli litt mye... )

 

Men.. kan du ikke snakke med mammaen din om det da? Nå er dere jo begge voksne mennesker, og det må jo være mulig å prøve å åpne seg litt for hverandre (på en annen måte enn i et mor/barn-forhold) Skjønner at det kanskje kan være litt vanskelig, men man vinner ofte på det.

[Anonym bruker]

 

 

Min egen mamma fikk aldri høre av sin mamma ordene "Glad i deg",

så hun bestemte seg for å endre dette da hun selv fikk barn.

 

Både jeg og min søster har et veldig nært forhold til vår mamma, å er vant til å kunne avslutte en samtale med hverandre og mamma med at vi er glade i hverandre.

 

Mamma har også fortalt at hun gjerne vil ende samtalen på den måten siden hun er redd for å miste oss. Altså bare en bekymret mor som bryr seg:)

Så hun vil alltid at man da skal ende telefonsamtaler på en god måte:)

(skal sies at vi bor på hver side av landet..)

 

Mormor har sjelden sagt rett ut at hun er glade i noen av oss, men hvis vi sier det så svarer hun, med en noe anstrengt/tullete stemme, ala din mors barnslige stemme.

 

Jeg tror at den generasjonen ikke var vant til å skulle si sånt høyt, så derfor kan det bli litt rart/falskt/påtatt på en måte.

 

Da jeg var liten så hadde jeg og mormor vårt eget spesielle tegn som viste at vi var glade i hverandre uten å si det med ord.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kan ikke huske at noen av foreldrene mine har sagt at de er glad i meg (og jeg har heller ikke sagt det til dem). Har aldri hatt et åpent forhold der vi kan virkelig snakke om ting. Det går mest i vær og vind, og hva de mener vi skulle ha gjort osv. Har et svært anstrengt forhold, og det blir ikke akkurat bedre av at vi bor i samme hus... (de bor på kåret). Jeg gjør alt jeg kan for å unngå dem, og er irritert på meg selv for at jeg gjør det. Jeg er jo tross alt 32 år, og burde ikke bry meg om hva de sier og mener! Er så rart å høre om folk som faktisk tilbringer tid sammen med familien sin fordi de LIKER det... Håper bare jeg får et bedre forhold til spiren som gror inni meg... :-)

[Anonym bruker]

savner vel mer eller mindre kontakten til pappa'n min jeg da. han blei drit sur da han fant ut at jeg var gravid. så har vel brutt kontakten med han.

Mens mamma derimot ringer meg nesten hver dag for å høre hvordan det står til med alle sammen. (flyttet opp til kr.sund) Sier heller ikke til mamma at jeg er glad i hun, men vi vet hva vi føler for hverandre.

Men som sagt, savner å ha kontakt med pappa, men føler bare han skyver meg mer eller mindre unna hvis jeg prøver å snakke med han.

 

men kjenner det er godt å ha et så nært forhold til mamma akkurat nå(vi har altid vært der for hverandre) så det føles mer naturlig å snakke med mamma

 

[Anonym bruker]

Nei anonym 16:37 dette er mange år egoisme, svik, alkohol, mannfolk, hun har ligget med mine kompiser etc etc. Så hun er jo ikke frisk. Ting har bedret seg i dag, men for meg er alt like anstrengt som før så det føles så falskt når hun prøver. Skal jo ha kredit for det, misforstå meg rett men det er så mye bugs bakover i historien at jeg klarer ikke å få det til å plutselig bli naturlig å si at jeg er glad i henne, noe jeg kun har fått hørt når hun har vært dritings tidligere i livet. Men har også inntrykk av at dette ikke er så vanlig i dag.

 

Jeg kommer til å sørge for at min datter for høre det så lenge hun lever vertfall

 

HI

[Anonym bruker]

Vi sier det til hverandre innimellom. Har et supert forhold til begge to.

[Anonym bruker]

Mamma har alltid sagt at hun er veldig glad i meg, fra jeg var liten. Da var det hver dag, nå er det ofte, men ikke hver gang vi snakker sammen. Vi er veldig mye sammen, så det blir vel ukentlig i hvert fall.

 

Pappa er ikke typen som sier det, han opplever det nok som for klissete. Har et like nært forhold til ham som mamma, men folk er forskjellige, og viser kjærlighet på forskjellige måter:)

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke huske at mamma har sagt at hun er glad i meg med ord, men hun har vist det på andre måter. Husker godt at hun alltid brukte koseord, som vennen osv. For meg er ikke ordene det som er viktigst. For noen føles det unaturlig å si det. Jeg sier til barnet mitt flere ganger om dagen at jeg er glad i h-n, for meg føles det riktig og naturlig.

[Anonym bruker]

Vi var ikke så flinke til å fortelle hverandre at vi var glad i hverandre med de direkte ordene da jeg var yngre. Men da jeg passert 20 og ble syk og i tillegg opplevde en tragisk hendelse i familien, så skjønte jeg hvor sårbart livet kan være. Dette har gjort at hver gang jeg treffer foreldrene mine eller snakker med de på telefonen så avslutter jeg alltid samtalen med "Glad i deg" og de sier også dette til meg.

At jeg gjør dette er vel fordi jeg vil at de skal vite hva de betyr for meg, fordi man aldri vet hva morgendagen vil bringe.

Forteller også sønnen min hver dag at jeg er glad i han, selv om han bare er 1 måned og ikke skjønner noe av det....

[Ranveig R]

Har ikkje vore vant med kjærleikserklæringar nei, verken då eg var yngre eller no. Men eg har aldri vore i tvil om at dei er glade i meg. Vi viser det vel på andre måtar tenker eg.

 

Snakkar ofte saman på telefon, besøker kvarandre eit par gongar i veka, er generelt snille med kvarandre og gler oss til å treffast )

[Anonym bruker]

Jeg har et kjempebra forhold til foreldrene mine, men vi sier aldri at vi er glade i hverandre. Jeg savner det heller ikke, for vi viser det på andre måter istedet, og det betyr mer enn ord for meg.

[Anonym bruker]

Min far lever ikke lenger, men han pleide å si han var glad i oss da vi var barn, men ikke etter vi ble voksne.

Min mor sier det stadig vekk, hun er veldig verbal og veldig sånn der sette ord på følelsene dame, hehe.

Hun sier både " jeg er så glad i deg skatten min", " jeg elsker deg", " husk at du er verdifull" osv. og hun sier det ikke bare til oss barna, men også til barnebarna. Jeg sier innimellom at jeg er glad i henne også selvfølgelig, men ikke at jeg elsker henne hehe.

 

Min svigermor er akkurat lik, så vi mangler ikke på godord her i gården:)