Hvorfor orker jeg dette?

[Anonym bruker]

Jeg ønsker jo ikke å tilbringe livet med en mann som ikke elsker meg, ikke hjelper meg, er egoistisk, lite omtenksom og som avviser meg og får meg til å føle meg uattraktiv, lite verdt og ulykkelig.

 

Jeg ønsker ikke å være alene heller, jeg er redd for å bli alenemor, jeg vil bli boende her (bor i utlandet), men vet ikke om det er praktisk mulig uten noen form for støtte til barnepass og lignende.

Men uansett hvor tøft det vil være å bryte ut og starte på nytt alene, så må det være bedre enn å forbli i dette ulykkelige, kjærlighetsløse forholdet?

 

Til å begynne med i forholdet vårt, ga han meg bedre selvtillit; følelsen av at en mann som jeg ville ha ville ha meg også, det at forholdet ikke tok slutt etter kort tid, og at han ikke dro fra meg. Alt dette styrket troen på at jeg var bra nok, at også jeg var verdt å elske.

 

De siste årene har hatt helt motsatt effekt. Det at min egen samboer, mannen som har vært sammen med meg i ni år, far til barnet mitt, synes jeg er uinteressant, uattraktiv og ikke verdt å gjøre noe hyggelig for (som for eksempel å kjøpe bursdagsgave til).

Jeg får frysninger av å lese dette, hvorfor er jeg fortsatt sammen med ham? Hvorfor gikk jeg ikke fra ham før, mens jeg fortsatt var ung og barnløs?

Jeg er tross alt svært takknemlig for at vi fikk datteren vår, men det var kanskje en feil å flytte hit. Det var stoltheten min og ønsket om at hun skulle få et forhold til faren sin som hindret meg i å bli i Norge.

Akkurat som det nå er ønsket om at hun skal få helsøsken, at jeg skal få et barn til, og at barnet vårt skal få en god oppvekst og et bedre forhold til faren sin enn hva jeg hadde, som holder meg igjen i denne gjørma.

 

Men er det verdt det? Hånda på hjertet?

Jeg lever med en mann som:

ikke vil snakke med meg

ikke vil ha sex med meg

ikke ser meg

ikke hjelper meg

ikke tar sin del av ansvaret for barnet vårt

aldri gjør noe hyggelig for meg, ikke engang etter at jeg fødte datteren hans, ikke en gang nå når jeg fylte 30, aldri.

Han forlanger at bare jeg gjør rent, lager mat, henter/bringer i barnehagen, og at jeg bidrar økonomisk og bare jobber deltid (dvs. i motsetning til å ha en karriere)

Ikke setter pris på at jeg gjør alt dette.

Bare er glad når han er full.

Drikker seg for full når han drikker.

 

Vi spiser sammen og ser på TV sammen. Det kan jeg strengt tatt gjøre helt alene. Da kan jeg attpåtil se på akkurat hva jeg vil.

 

[Anonym bruker]

Hei. Høres virkelig ut som om du har det tungt og vanskelig i dette forholdet. Det er ikke lett å være i et forhold der du ikke blir bekreftet og sett. Dette er en av de viktigste faktorene til oss damer, at vi skal bli sett og bekreftet. Og som du sier, du sliter med selvfølelsen, fordi du ikke blir bekreftet på en måte du forventer.

 

Du sier ingenting om hvor du bor da, om det er veldig langt unna norge eller en av våre naboland. Du sier ingenting om ditt liv utenfor forholdet mellom dere to. Kommer du deg ut alene. Har du venner der du bor du kan dyrke interesser sammen med? Eller blir du sittende hjemme med barnet deres eller bare går ut når dere går sammen som en familie.

 

Mitt råd til deg hvis du vil fortsette i dette forholdet er å skaffe deg et eget liv, Der din mann ikke er en del av. Dyrk en hobby. Finn venner som er DINE venner. Gå ut en kveld og la han sitte barnevakt, hygg deg. Kanskje det vil gjøre at du blir lykkeligere og at forholdet deres blir bedre. Ingen kvinne er skapt uten egenverd. Ta tak i det selv. Ikke lev for mannen din, men lev med han.

 

Håper det kan være til nytte det jeg har skrevet.

Lykke til da..

AB

[Gjest Antarctica]

Det høres ut som om han virkelig feiler noe? (Selvmedisinerer med alkohol osv)

 

Hvilket land bor du i?

[Anonym bruker]

Ja, du kan trygt spør om hvorfor orker du dette.

Du har mistet både selvtillit og troen på deg selv. Du tenker hva som er best for din mann, og ikke hva som er best for deg selv, du er hans tjener, og jobber gratis.

 

Din datter har det bra viss DU har det bra!

Det betyr ikke absolutt ALT å ha begge foreldrene der. En god far trenger ikke alltid være den biologiske faren.

Ta datteren din med deg å reis hjem til Norge, få deg en fulltidsjobb og en leilighet. Så kan du si til din mann at nok er nok.

Din selvtillit vil komme tilbake når du ser at du fint klarer deg uten en mann, og du føler deg nyttig av å ha en jobb der folk er avhengige av deg, og du faktisk får betalt av å gjøre.

Du er redd for å være alenemor,, men er det ikke skummlere å leve slik du gjør??? Det kan gå ut over psyken din til slutt blir du ødelagt.