jeg er gravid og likegyldig

[Anonym bruker]

hvordan kunne dette skje?

skjønner ikke noe.

jeg har hatt lyst på barn siden jeg var barn selv.

jeg jobber med barn og elsker å sitte barnevakt for vennene mine.

jeg blir rørt hver gang jeg ser en fødselsvideo. jeg elsker barn.

men hvorfor ikke mitt eget?

jeg er fødeklar med mitt første barn nå og føler ikke jeg er gravid.

det er for uvirkelig på en måte..

 

samtidig som jeg sier dette, så tenker jeg at det verste som kan skje er at noe er galt med barnet mitt.

jeg har noen perioder der jeg gleder meg kjempe mye til å se h*n.

men det varer ikke lenge.

jeg er redd for at noe kan være galt.

hvordan kan jeg elske alle barn bortsett fra mitt eget? trodde ikke det var mulig...

 

jeg håper bare han er frisk og jeg får en mamma følelse når jeg ser h*n.

tørr ikke å si det til noen, derfor er jeg anonym her også.

er det tegn på fødsels depresjon? jeg er jo så glad ellers...

flere som har hatt det sånn, eller er jeg helt på tryne?

[Anonym bruker]

Har det akkorat på samme måten, men er ikke fødeklar enda. Håper mamma følelsen kommer til jeg skal føde..

[Anonym bruker]

bra vi er flere 00:24, kanskje det er normalt?

eller at det ikke er såå unormalt.

 

trodde jeg skulle reagere på en helt annen måte når jeg fikk vite jeg var gravid. men det har vært uvirkelig hele veien.

når jeg ser h*n så må jeg vel få det inn i hode at jeg har vært gravid og det er min baby. hehe..

 

får håpe det er håp for oss, og at mamma følelsen er litt sen bare :/

 

HI

[Anonym bruker]

Det var som å lese om meg selv. Mammafølelsen kom ikke før babyen var ca 6 mnd, da kom den krypende, ikke med et smell.

Med nr.2 var jeg klar over at jeg ikke er typen som elsker fremmede mennesker, jeg må lære å kjenne dem først. Da gikk det mye lettere, for jeg var ikke så streng med meg selv og hadde ikke SÅ dårlig samvittighet som jeg hadde med førstemann.

 

Nå er de noen år, og enda hender det at jeg får den "likegyldige" følelsen, men den bare smetter innom. Det hender like ofte at jeg ligger og gråter på kveldene fordi jeg ser for meg at det skal bli brann i huset, eller at et av barna får kreft og dør. Eller at jeg dør fra dem. Da får jeg nesten ikke puste, det er den største skrekken av alle!

Men det kommer nok bare av den dårlige samvittigheten, den forsvinner liksom ikke helt, for det var så skuffende at jeg ikke var i fyr og flamme. Jeg hadde jo alltid gledet meg til å få barn! Dermed overkompenserer jeg gjerne litt ovenfor de som står utenfor, for å vise at jeg virkelig er blad i barna mine. Uff, guffent. Jeg er jo virkelig glad i dem, de e rbare helt herlige, og hjertet dunker ekstra hardt av og til når jeg bare kjenner hvordan kjærligheten til dem bare er kjempestor! Men samtidig blør jeg ikke i hjertet om de faller og slår seg litt. Så får jeg dårlig samvittighet for det igjen da...

 

Så skal det sies at sambo viste ingen tegn til glede heller, tror nok det ødela alt for meg. Litt bitter rett og slett.

Men han er en god far altså. Han må bare bli kjent med dem han også.

 

Oi, ble lenger enn planlagt dette, men innlegget ditt bet meg bare rett i hjertet...