Samvær

[Anonym bruker]

Jeg er i ferd med å skilles fra min mann, og har et barn på halvannet år. Mitt vidunderlige barn ble til ved at jeg lurte min mann - så nå får jeg sikkert masse kjeft for det. Vel, vel, de som vil må bare skrive det de har på hjertet.

Han klarte nemlig aldri å bestemme seg for om/når det passet med barn, så til slutt (etter mange år) tok jeg avgjørelsen for ham. Da var han nesten 40 og jeg 35 år. Han var fullstendig klar over at jeg ønsker meg (mange) barn før han giftet seg med meg, jeg sluttet med pillen flere måneder før bryllupet.

 

Spørsmålet er nå hvor mye samvær han skal ha med barnet? Jeg vil selvfølgelig at han skal ha samvær med barnet sitt. Han har nylig nevnt annenhver uke hos hver, noe jeg synes barnet er altfor lite til. Dessuten er han i full jobb, mens jeg har tatt ut ekstra permisjon, og heller ikke kommer til å jobbe fulltid når jeg går tilbake i jobb. Da sa han at barnet jo kunne gå i barnehage! Mens jeg er hjemme alene, altså... Jeg kjenner at jeg er veldig provosert og lei meg. Her har jeg i praksis vært alene om graviditet, fødsel, nattevåk m.m., og så skal han plutselig prøve å ta barnet mitt fra meg:-(

 

Jeg vil jo helst at vi skal skilles som venner og klare å samarbeide, men fikk sjokk da han sa dette. Etterpå prøvde han å tone det ned og sa at det var bare én av mange muligheter, men jeg skjønner ikke hvorfor han sier det hvis han ikke mener at det er en reell mulighet.

Han klager ofte over at han trenger å hvile etter jobb, og at helgene er eneste sjansen han har til å få gjort ting (f.eks. i hagen eller fisketur). Da kan jeg ikke skjønne hvorfor han prøver å få mest mulig samvær, om det da ikke er for å straffe meg + slippe unna med minst mulig bidrag.

Om nettene hører han nesten aldri at barnet skriker, det er jeg som står opp hver gang, hver natt. Han har også sagt at han kan kjøre barnet opp til sine foreldre når han har samvær - og det er vel ikke intensjonen med samværet! Besteforeldrene må gjerne få en egen ordning hvis de ønsker det, men jeg går ikke med på at de skal passe barnet på mer eller mindre fast basis når han har samvær med det.

 

Noen som har tanker om saken?

[Anonym bruker]

Jeg ser det er en stund siden du skrev dette, men svarer nå likevel:)

 

For det første; 50/50 omsorg er IKKE anbefalt for barn under 3 år. Bl a av barneombudet.

 

Dette får han ikke i retten heller, da en rett kun kan dømme et fast bosted.

 

Dere skal til mekling på familievernkontoret. Der legger du frem DITT forslag for ham. Det DU mener er barnets beste, og finn grunnene til at du mener dette er barnets beste. Så legger han frem sitt forslag, og så "mekler" dere dere frem til en avtale som passer BARNET best. Ha barnets beste i hodet HELE tiden i din argumentasjon. Og be ham forklare grunnlaget for sitt forslag, og også hvordan han mener det er praktisk mulig og hva han tenker om grunnen til at han mener hans forslag er barnets beste.

 

PS! besteforeldre er godt å ha, men de har ikke lovfestet rett til samvær;)

[Anonym bruker]

huff, stakkars deg, og meg, for den saks skyld, jeg kjenner meg SÅ igjen i din sak her, Akkurat slik hadde vi det også, jeg som tok ansvaret dag og natt, stelte i huset, handlet husholningsvarer, vasket, ryddet, lagde mat, ordnet klær (handlet, vasket, strøk, la på plass etc) You name it, pluss 80% jobb, men i han øyne var det jo BARE 80% jobb, men han jobbet jo 100%... så hvorfor skulle han gjøre noen hjemme da liksom...?? *sukk* kjenner jeg blir mektig irritert her jeg sitter...meeeen, jeg har heldigvis klart å "nesten" komme over det nå. Vi slo oss til ro med 50-50, kun fordi jeg på en måte skal kunne få puste mellom jobb og studie...om han klarer det så bra som jeg vet jeg ikke, men ungene er tilfreds, jeg er også "blessed" med en snil eks svigermor som stadig hjelper meg. Men livet går videre og du må selv velge å se framover og ikke bakover, gjør det beste ut av det for barnas skyld. Ikke vær redd for å "miste" barnet ditt, du gjør ikke det, men vet at redselen er der forde... lykke til da.